Norges største menighet er islandsk
Del
Ateister såvel som pinsevenner strømmer til hos lutherske Arna Gretarsdottir. Det viktigste er ikke hva de tror på, men å få lette sitt hjerte, på morsmålet. Hennes arbeidsområde: Hele Norge.

Blir folk mer re­li­giø­se av å for­la­te fedre­lan­det? Den is­lands­ke sogne­pres­ten an­ty­der det. Og de tror ikke mind­re på Gud etter at de har for­latt kon­to­ret hen­nes.

Krisa

Tu­sen­vis av hen­nes lands­menn har fun­net veien til Norge etter fi­nans­krak­ket på Island i 2008. De 320.000 is­len­din­ge­ne har hatt harde øko­no­mis­ke tak. Mange tok seg til Norge for å komme gjen­nom krisa.

Høs­ten 2007, da Arna Gre­tars­dottir (42) kom til Norge, var det 2.000 med­lem­mer i me­nig­he­ten hen­nes. Så kom krisa.

Is­land var blant lan­de­ne som ble har­dest ram­met. Store is­lands­ke fi­nans­in­sti­tu­sjo­ner falt som kort­hus. Mange mis­tet hus og hjem, gikk kon­kurs, sto uten jobb. Det nors­ke ar­beids­mar­ke­det ble red­nin­gen for flere.

Nå er det om­kring 6.500 med­lem­mer i Arnas me­nig­het. Hjem­me er rundt 80 pro­sent av is­len­din­ge­ne med­lem­mer i den evan­ge­lisk-lu­thers­ke kir­ken. Ba­sert på dette antar Arna prest at det er 8-9.000 is­len­din­ger i Norge nå. Noen of­fi­si­ell sta­ti­stikk har hun ikke.

I 2010 og 2011 kom det 1.400-1.500 is­len­din­ger til Norge. Det samme skjed­de i 2012, men det året stop­pet det opp noe, for noen be­gyn­te å vende hjem. I 2013 kom det «bare» rundt 1.200, mens 600 flyt­tet til­ba­ke til Is­land. Netto­veks­ten avtok altså sterkt, men li­ke­vel er mange her fort­satt.

Gi­gant­sog­net

Tross en med­lems­vekst de fles­te kan mis­un­ne henne, er Arnas sogn mo­de­rat i an­tall sje­ler - men di­gert i ut­strek­ning.

Hun er de­fi­nert som en så­kalt spe­sial­prest, en slags land­fast sjø­manns­prest, og er enes­te is­lands­ke prest i Norge. Men hun har hjelp av en ka­te­ket og en sek­re­tær.

Det kan komme te­le­fo­ner fra hvor som helst i lan­det, med spørs­mål om sam­ta­le, guds­tje­nes­te, dåp eller viel­ser. Hun er på reise­fot et par gan­ger hver måned, og opp­ga­ver kan dukke opp hvor som helst.

Fi­nans­kri­sen førte sær­lig sne­k­ke­re, byg­nings­ar­bei­de­re, in­ge­ni­ø­rer og andre med tek­nisk ut­dan­ning til Norge, men også helse­per­so­nell. Arna tror det er om­kring 130 is­lands­ke leger i Norge.

Og så er det én ting som er selv­sagt: Fiskeri­fag­lig per­so­nell kan selv­sagt Is­land øse av. De job­ber i ulike po­si­sjo­ner langs Nor­ges lange kyst - og gjør Arnas preste­gjeld like stort som Norge er langt.

Mors­må­let

Flyt­ting til et annet land for­and­rer mye. I ut­len­dig­het skjer det noe med gren­se­ne mel­lom kirke­sam­fun­ne­ne, og selv is­lands­ke pinse­ven­ner og ka­to­lik­ker mel­der seg inn i den lu­thers­ke me­nig­he­ten. Borte fra fedre­lan­det blir mors­må­let vik­ti­ge­re enn noen gang. Fø­lel­ser og tro er det grei­est å snak­ke om på hjerte­språ­ket.

- Jeg øns­ker alle vel­kom­men, selv om jeg selv er vel­dig lu­thersk. Vi har ikke samme teo­lo­gis­ke bak­grunn, men vi er krist­ne. De tren­ger kan­skje ikke all­tid en prest, men kom­mer på grunn av språ­ket.

- Så borte fra Is­land blir man mer is­landsk enn noen gang?

- Ja, man vil all­tid si at maten er bedre på Is­land, og kul­tu­rel­le ting får mer tyng­de. Det gjel­der alle inn­vand­re­re.

- Og det er vik­ti­ge­re å være is­landsk enn pinse­venn?

- Det som er vel­dig spen­nen­de, er at det er re­la­sjo­nen til røt­te­ne som er vik­tig, og der er barne­tro­en, skjøn­ner du, sier Arna som i all sin lu­thersk­het har slup­pet pinse­ven­ner helt inn i me­nig­hets­rå­det.

- Vi må stå sam­men og kan ikke krang­le. Vi må vente med det, sier hun og smi­ler bak pul­ten på sitt mo­der­ne inn­re­de­de kon­tor.

- Når det gjel­der tros­li­vet, er det noe annet å snak­ke om det på sitt eget mors­mål enn på et språk num­mer to. Fø­lel­ser i sjele­sorg­sam­ta­ler må tas på is­landsk. Jeg snak­ker med folk som har bodd her i 20-30 år, men de fin­ner ikke or­de­ne på norsk. Det er vans­ke­lig nok å snak­ke om livet og om Gud på is­landsk for mange. Når vi ber Fa­der­vår på is­landsk, blir folk rørt. De grå­ter når de hører jule­evan­ge­li­et på sitt eget språk, for­tel­ler sogne­pres­ten.

Jule­guds­tje­nes­ten hol­des i Nord­berg kirke, men aldri på jul­af­ten. Da er det er for langt å kjøre i 1-2 timer til kirka slik mange må. Men 2. jule­dag er det tid for slikt. Da strøm­mer det fort 4-500 men­nes­ker til kirka ved Nord­mar­ka i Oslo.

Sam­ta­le­ne

- Hva slags sam­ta­ler har du med sogne­bar­na?

- Vi snak­ker om alt, fra ek­te­skap til å miste nett­ver­ket de hadde hjem­me. Det hand­ler om de­pre­sjo­ner, øko­no­mi, al­ko­hol og spise­for­styr­rel­ser. Hva som helst. Noen har psy­kis­ke li­del­ser. Ters­ke­len inn hit er la­ve­re enn hos legen, men vi sam­ar­bei­der med is­lands­ke kon­tak­ter i helse­ve­se­net, sier pres­te-Arna som be­sty­rer et «Litt­le Ice­land» på Ar­bei­der­sam­fun­nets Plass, der Riks­hos­pi­ta­let be­fant seg før.

Ingen kan tvile på at dette er et is­landsk puste­hull, tids­rik­tig inn­re­det bak store glass­ru­ter smyk­ket med is­landsk ly­rikk og sal­mer.

«Ólafíust­ofa», står det på døra, etter intet mind­re enn en is­landsk helt­in­ne på norsk jord. Ola­fia Jóhann­esdóttir viet seg til vans­ke­lig­stil­te i Oslos slum tid­lig på 1900-tal­let og etab­ler­te et her­ber­ge for fat­ti­ge, pro­sti­tu­er­te og al­ko­ho­li­ke­re. In­gen­ting å si på at den na­sjo­na­le varme­stua i Oslo fikk hen­nes navn på inn­gangs­døra. In­nen­for er det kon­to­rer og et stort rom med bi­blio­tek og mu­lig­he­ter for mind­re sam­lin­ger.

Guds­tro­en

De fles­te som kom­mer til Arnas kon­tor, er krist­ne, men ag­nos­ti­ke­re og ate­is­ter kom­mer også.

- I sam­ta­le­ne ber vi sam­men, leser fra Bi­be­len, prø­ver å finne ut hva Gud vil og hva den en­kel­te vil. Noen gan­ger er det en sam­men­heng der. Noen sier: «Jeg tror ikke på Gud, kan jeg sam­ta­le med deg li­ke­vel».

- Tror de på Gud når de går, da?

- Ja, alle.

Lat­ter.

- Nei, Gud job­ber - og det viser seg at det hand­ler bare om tro, selv om de ikke sier det når de kom­mer. De må unn­skyl­de seg og si at de ikke tror på Gud. Men i en krise hand­ler all­tid en del av sam­ta­len om den gud de ikke tror på. Noen er kom­met til tro, men jeg er for­sik­tig med å spør­re om det. Den be­ve­gel­sen er en vel­dig sår­bar pro­sess, og jeg vil ikke for­styr­re det Den Hel­li­ge Ånd gjør.

Ar­beids­kul­tu­ren

- Hva er det beste med å være is­landsk prest i Norge?

- Det gøy­es­te er å møte alle disse fol­ke­ne. Jeg liker å møte nye folk, og det er en sånn sam­ar­beids­vil­je i me­nig­he­ten, sier Arna Gre­tars­dottir.

Hun for­tel­ler om den ster­ke vil­jen is­len­din­ger har til å jobbe. Den har ført is­len­din­ge­ne så høyt opp i leve­stan­dard at fal­let også ble stort da kri­sen kom.

- Hos oss får du mest ros hvis du job­ber mye, og helst skal du ikke ha ferie. Da er du et ver­di­fullt men­nes­ke, for­tel­ler Arna. Hun er ikke brått sik­ker på at denne ar­beids­kul­tu­ren er sunn.

- Det er en styr��ke og en svak­het. Svak­he­ten er at du ikke kan si ifra når ting ikke går som det skal eller som for­ven­tet. De som var an­svar­li­ge for krak­ket, hadde gode ideer og ville gjøre fine ting, men det ble en dans rundt gull­kal­ven, mener sogne­pres­ten fra Saga­øya.

Bøn­nen

Arna har ett prin­sipp som hun all­tid an­ven­der: Hun til­byr å av­slut­te hver enes­te sam­ta­le med bønn.

- «Jeg kan slut­te med en bønn hvis du vil», sier jeg. Men de kan velge. Noen sva­rer nei takk, men da for­tel­ler jeg dem at «Jeg ber for deg etter du har gått. Det kan du ikke velge», sier hun smi­len­de og leg­ger til at svært få sier blankt nei. Hel­ler ikke ate­is­te­ne.

DAGEN

kristenliv,samfunn,spesialprest,islendinger,finanskrakk,arna gretarsdottir,den islandske evangelisk-lutherske menighet,islandsk,stein gudvangen,sogn,island,norge,kirken,menighet,prest,oslo