Norges største menighet er islandsk
Ateister såvel som pinsevenner strømmer til hos lutherske Arna Gretarsdottir. Det viktigste er ikke hva de tror på, men å få lette sitt hjerte, på morsmålet. Hennes arbeidsområde: Hele Norge.
Blir folk mer religiøse av å forlate fedrelandet? Den islandske sognepresten antyder det. Og de tror ikke mindre på Gud etter at de har forlatt kontoret hennes.
Krisa
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tusenvis av hennes landsmenn har funnet veien til Norge etter finanskrakket på Island i 2008. De 320.000 islendingene har hatt harde økonomiske tak. Mange tok seg til Norge for å komme gjennom krisa.
Høsten 2007, da Arna Gretarsdottir (42) kom til Norge, var det 2.000 medlemmer i menigheten hennes. Så kom krisa.
Island var blant landene som ble hardest rammet. Store islandske finansinstitusjoner falt som korthus. Mange mistet hus og hjem, gikk konkurs, sto uten jobb. Det norske arbeidsmarkedet ble redningen for flere.
Nå er det omkring 6.500 medlemmer i Arnas menighet. Hjemme er rundt 80 prosent av islendingene medlemmer i den evangelisk-lutherske kirken. Basert på dette antar Arna prest at det er 8-9.000 islendinger i Norge nå. Noen offisiell statistikk har hun ikke.
I 2010 og 2011 kom det 1.400-1.500 islendinger til Norge. Det samme skjedde i 2012, men det året stoppet det opp noe, for noen begynte å vende hjem. I 2013 kom det «bare» rundt 1.200, mens 600 flyttet tilbake til Island. Nettoveksten avtok altså sterkt, men likevel er mange her fortsatt.
Gigantsognet
Tross en medlemsvekst de fleste kan misunne henne, er Arnas sogn moderat i antall sjeler - men digert i utstrekning.
Hun er definert som en såkalt spesialprest, en slags landfast sjømannsprest, og er eneste islandske prest i Norge. Men hun har hjelp av en kateket og en sekretær.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det kan komme telefoner fra hvor som helst i landet, med spørsmål om samtale, gudstjeneste, dåp eller vielser. Hun er på reisefot et par ganger hver måned, og oppgaver kan dukke opp hvor som helst.
Finanskrisen førte særlig snekkere, bygningsarbeidere, ingeniører og andre med teknisk utdanning til Norge, men også helsepersonell. Arna tror det er omkring 130 islandske leger i Norge.
Og så er det én ting som er selvsagt: Fiskerifaglig personell kan selvsagt Island øse av. De jobber i ulike posisjoner langs Norges lange kyst - og gjør Arnas prestegjeld like stort som Norge er langt.
Morsmålet
Flytting til et annet land forandrer mye. I utlendighet skjer det noe med grensene mellom kirkesamfunnene, og selv islandske pinsevenner og katolikker melder seg inn i den lutherske menigheten. Borte fra fedrelandet blir morsmålet viktigere enn noen gang. Følelser og tro er det greiest å snakke om på hjertespråket.
- Jeg ønsker alle velkommen, selv om jeg selv er veldig luthersk. Vi har ikke samme teologiske bakgrunn, men vi er kristne. De trenger kanskje ikke alltid en prest, men kommer på grunn av språket.
- Så borte fra Island blir man mer islandsk enn noen gang?
- Ja, man vil alltid si at maten er bedre på Island, og kulturelle ting får mer tyngde. Det gjelder alle innvandrere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Og det er viktigere å være islandsk enn pinsevenn?
- Det som er veldig spennende, er at det er relasjonen til røttene som er viktig, og der er barnetroen, skjønner du, sier Arna som i all sin lutherskhet har sluppet pinsevenner helt inn i menighetsrådet.
- Vi må stå sammen og kan ikke krangle. Vi må vente med det, sier hun og smiler bak pulten på sitt moderne innredede kontor.
- Når det gjelder troslivet, er det noe annet å snakke om det på sitt eget morsmål enn på et språk nummer to. Følelser i sjelesorgsamtaler må tas på islandsk. Jeg snakker med folk som har bodd her i 20-30 år, men de finner ikke ordene på norsk. Det er vanskelig nok å snakke om livet og om Gud på islandsk for mange. Når vi ber Fadervår på islandsk, blir folk rørt. De gråter når de hører juleevangeliet på sitt eget språk, forteller sognepresten.
Julegudstjenesten holdes i Nordberg kirke, men aldri på julaften. Da er det er for langt å kjøre i 1-2 timer til kirka slik mange må. Men 2. juledag er det tid for slikt. Da strømmer det fort 4-500 mennesker til kirka ved Nordmarka i Oslo.
Samtalene
- Hva slags samtaler har du med sognebarna?
- Vi snakker om alt, fra ekteskap til å miste nettverket de hadde hjemme. Det handler om depresjoner, økonomi, alkohol og spiseforstyrrelser. Hva som helst. Noen har psykiske lidelser. Terskelen inn hit er lavere enn hos legen, men vi samarbeider med islandske kontakter i helsevesenet, sier preste-Arna som bestyrer et «Little Iceland» på Arbeidersamfunnets Plass, der Rikshospitalet befant seg før.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ingen kan tvile på at dette er et islandsk pustehull, tidsriktig innredet bak store glassruter smykket med islandsk lyrikk og salmer.
«Ólafíustofa», står det på døra, etter intet mindre enn en islandsk heltinne på norsk jord. Olafia Jóhannesdóttir viet seg til vanskeligstilte i Oslos slum tidlig på 1900-tallet og etablerte et herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere. Ingenting å si på at den nasjonale varmestua i Oslo fikk hennes navn på inngangsdøra. Innenfor er det kontorer og et stort rom med bibliotek og muligheter for mindre samlinger.
Gudstroen
De fleste som kommer til Arnas kontor, er kristne, men agnostikere og ateister kommer også.
- I samtalene ber vi sammen, leser fra Bibelen, prøver å finne ut hva Gud vil og hva den enkelte vil. Noen ganger er det en sammenheng der. Noen sier: «Jeg tror ikke på Gud, kan jeg samtale med deg likevel».
- Tror de på Gud når de går, da?
- Ja, alle.
Latter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Nei, Gud jobber - og det viser seg at det handler bare om tro, selv om de ikke sier det når de kommer. De må unnskylde seg og si at de ikke tror på Gud. Men i en krise handler alltid en del av samtalen om den gud de ikke tror på. Noen er kommet til tro, men jeg er forsiktig med å spørre om det. Den bevegelsen er en veldig sårbar prosess, og jeg vil ikke forstyrre det Den Hellige Ånd gjør.
Arbeidskulturen
- Hva er det beste med å være islandsk prest i Norge?
- Det gøyeste er å møte alle disse folkene. Jeg liker å møte nye folk, og det er en sånn samarbeidsvilje i menigheten, sier Arna Gretarsdottir.
Hun forteller om den sterke viljen islendinger har til å jobbe. Den har ført islendingene så høyt opp i levestandard at fallet også ble stort da krisen kom.
- Hos oss får du mest ros hvis du jobber mye, og helst skal du ikke ha ferie. Da er du et verdifullt menneske, forteller Arna. Hun er ikke brått sikker på at denne arbeidskulturen er sunn.
- Det er en styrke og en svakhet. Svakheten er at du ikke kan si ifra når ting ikke går som det skal eller som forventet. De som var ansvarlige for krakket, hadde gode ideer og ville gjøre fine ting, men det ble en dans rundt gullkalven, mener sognepresten fra Sagaøya.
Bønnen
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Arna har ett prinsipp som hun alltid anvender: Hun tilbyr å avslutte hver eneste samtale med bønn.
- «Jeg kan slutte med en bønn hvis du vil», sier jeg. Men de kan velge. Noen svarer nei takk, men da forteller jeg dem at «Jeg ber for deg etter du har gått. Det kan du ikke velge», sier hun smilende og legger til at svært få sier blankt nei. Heller ikke ateistene.
DAGEN
Den Islandske Evangelisk-Lutherske Menighet i Norge
Den Islandske Evangeliske-Lutherske Menighet i Norge betjener islandske arbeidsinnvandrere som det er blitt mange flere av i Norge etter finanskrisen i 2008.
Arna Gretarsdottir har vært sogneprest i menigheten siden 2007 og har sett antallet medlemmer vokse fra 2000 til dagens 6500.
Selv om tallet på islendinger som kommer har sunket, er behovet for noen å snakke med og for prestelige tjenester stort for dem som er her - i Norges største sogn.
