Kirkefedrene og skriftsynet
Del
- Dy­pest sett er det ikke slik at vi leser Skrif­ten, men Skrif­ten leser oss. Den Hel­li­ge Skrift er det hand­len­de sub­jekt, ikke le­se­ren, skriver Alf Danbolt.

Takk til Gun­nar In­ner­dal for å ha vist så klart at de­bat­ten om skriftsy­net ikke er noe som først er kom­met i vår tid. Jeg vil gjer­ne bidra med å ut­fyl­le litt. De­bat­ten har gått i nes­ten hele kir­kens his­to­rie - men det betyr jo ikke at alle måter å lese Bi­be­len på er like gode... Man tenk­te i hvert­fall ikke slik i old­kir­ken hvor Mar­kion kut­tet ut de bø­ke­ne i Bi­be­len han ikke likte, Va­len­tin end­ret på bi­bel­teks­ten slik at den pas­set til hans lære, og Ori­ge­nes ser ut til å ha om­tol­ket bi­bel­or­de­ne til å bety det han mente de burde bety.

Old­kir­ken

I be­gyn­nel­sen fan­tes bare i av­skrif­ter skre­vet for hånd, og det var der­for mulig å gjøre end­rin­ger for å få dek­ning for sine av­vi­ken­de me­nin­ger, slik for ek­sem­pel Va­len­tin gjor­de. Ori­ge­nes følte seg fri til å endre en tekst for få den til ty­de­li­ge­re å si det han mente den sa.

Han skal blant annet ha hev­det at Jesus ikke kunne ha sagt til den unge man­nen i Matt 19:19 at han skul­le elske sin neste som seg selv, så han hev­det den var lagt til av en smak­løs av­skri­ver og der­for ikke skul­le høre med til evan­ge­li­et. Me­nig­he­te­ne av­vis­te slike end­rin­ger, og holdt seg til den over­le­ver­te tekst som de be­nyt­tet ved guds­tje­nes­te­ne. Jus­tin, Me­li­to av Sar­des og Irene­us holdt seg til det vi kan kalle en bok­sta­ve­lig kris­to­lo­gisk le­sing av Bi­be­len.

Ter­tul­li­an for­klar­te hvor ori­gi­na­le­ne be­fant seg, slik at man kunne reise dit og kon­trol­le­re av­skrif­ter. («Mot vrang­læ­rer­ne» fra år 197-200 i kap 36) Han ad­var­te mot vrang­læ­re­re som for­fals­ket bi­bel­teks­ten, men også mot dem som for­drei­de me­nin­gen gjen­nom sin for­tolk­ning (kap 38).

Lu­ther skrev blant annet: «Blant de kir­ke­li­ge for­fat­te­re er det da knapt nok noen som har be­hand­let de gud­dom­me­li­ge skrif­ter med stør­re udu­ge­lig­het og mer me­nings­løse re­sul­ta­ter enn ak­ku­rat Ori­ge­nes og Hie­ro­ni­mus!» (fra Mar­tin Lu­thers «Den trell­bund­ne vil­jen» i Bind IV Ver­ker i ut­valg v/ Hjel­de,Løn­ning og Ras­mus­sen s334)

Ut fra egen sam­tids for­stå­el­se

Ori­ge­nes søkte etter en ån­de­lig for­stå­el­se bak den his­to­risk bok­sta­ve­li­ge me­nin­gen av or­de­ne, mens Lu­ther fant den ån­de­li­ge (kris­to­lo­gis­ke) be­tyd­nin­gen i det his­to­risk bok­sta­ve­li­ge. Det ka­rak­te­ris­tis­ke for al­le­go­risk tolk­ning, er at den leser Bi­be­len helt og hol­dent utfra sin egen sam­tids for­stå­el­se.

Teks­tens ord og be­gre­per tas ut av his­to­ri­en for å gjøre den til et ån­de­lig bud­skap for vår tid. Der­med blir det lett mer inn­les­ning i teks­ten, enn for­stå­el­se. Denne måten å lese Bi­be­len på til­sva­rer den måten læ­re­re i de gres­ke sko­le­ne tol­ket den gamle gres­ke lit­te­ra­tu­ren for ele­ve­ne, for ek­sem­pel Homer. Men det er for­skjell på Ilia­den og Bi­be­len.

Ori­ge­nes ser ut til å ha møtt men­nes­ker som falt fra troen pga kon­flikt mel­lom Bi­be­len og sam­ti­dens tenk­ning med en al­le­go­risk for­tolk­ning.

Lu­ther

For­kjær­lig­he­ten for slike mys­tis­ke og ån­de­li­ge tolk­nin­ger uten grunn­lag i Bi­be­lens ord­lyd åpnet for en teo­lo­gi som støt­tet opp om det kir­ke­li­ge hie­rar­ki­et, og fjer­net mot­set­nin­ge­ne mel­lom åpen­ba­ring og men­nes­ke­lig for­nuft. Lu­ther ad­var­te der­for mot alle al­le­go­ri­er som for­vans­ker Guds ord slik som hos Ori­ge­nes (E. Thestrup Pe­der­sen skri­ver fyl­dig om dette i sin dok­tor­av­hand­ling «Lu­ther som Skrift­for­tol­ker» Kø­ben­havn 1959).

Når den bok­sta­ve­li­ge me­nin­gen opp­lø­ses ved hen­vis­ning til ulike tale­fi­gu­rer, pris­gis skrift­or­det til men­nes­kers vil­kår­lig­het og eget for­godt­be­fin­nen­de. Lu­ther mente at for­tol­ke­rens grunn­synd er å fjer­ne åpen­ba­rin­gens an­støt ved et eller annet tolk­nings­mid­del, slik Ori­ge­nes og hu­ma­nis­ten Eras­mus gjor­de.

Han mente at all vrang­lære stam­met fra bil­led­lig bi­bel­ut­leg­gel­se, aldri fra en bok­sta­ve­lig skrift­for­stå­el­se. Han mente vi må sky som pes­ten et­hvert bilde som ikke Bi­be­len selv tvin­ger oss til - for da blir for­tolk­nin­gen bare et spring­brett for egne re­li­giø­se idéer og drøm­mer.

Det far­ligs­te er li­ke­vel at en ikke tar in­kar­na­sjo­nen på alvor når man for­la­ter den bok­sta­ve­li­ge for­stå­el­sen av skrif­ten. Når alle ord kan bety noe annet, blir det ikke da bare drøm­mer og fan­ta­si­er fjernt fra vir­ke­lig­he­ten og in­kar­na­sjo­nens rea­li­tet?

Fri­gjør seg fra Skrif­tens herre­døm­me

Som Thestrup Pe­der­sen sier det: «Be­stan­dig frem­hæ­ves det i Ge­ne­sis­kom­men­ta­ren, at Ori­ge­nes, Hie­ro­ni­mus, Au­gus­tin, Sko­las­ti­ker­ne og Eras­mus al­le­go­ri­se­rer «for at slip­pe for eller komme til rette med åben­ba­rin­gens an­stø­de­lig­hed for den al­men­re­li­giø­se for­nuft!» Den fi­lo­nisk-ori­ge­nis­tis­ke al­le­go­ri og også ofte den au­gus­tins­ke er ikke blot me­to­disk forfej­let, den bun­der i en falsk teo­lo­gi.» (s396). Ved al­le­go­ri­en fri­gjør man seg i vir­ke­lig­he­ten fra Skrif­tens herre­døm­me, og teo­lo­gi­ens kilde blir teo­lo­ge­nes egne re­li­giø­se tan­ker. For Lu­ther var det å lese i Bi­be­len å møte Gud selv, den i bok­sta­ve­ne in­kar­ner­te Gud. Slik Guds ma­jes­tet er skjult i Kris­ti men­nes­ke­lig­het, er Guds ord skjult i Skrif­tens bok­sta­ver, i men­neske­ord. Det er Gud som bøyer seg ned til oss men­nes­ker i Ordet og opp­ly­ser oss.

Men­nes­ke­lig og gud­dom­me­lig

Det fin­nes ingen na­tur­lig er­kjen­nel­se av Guds ord, den er av­hen­gig av troen. Gud taler til oss i dag gjen­nom sitt ord, der­for er en mo­der­ne his­to­risk kri­tisk me­to­de helt feil­slått. En nøy­tral for­ut­set­nings­løs bok­sta­ve­lig skrift­for­tolk­ning er iføl­ge Lu­ther en umu­lig­het. Det blir en skrift-doke­tis­me som ikke gjør alvor av at Guds ord vir­ke­lig lyder i med og under men­neske­or­det, mens andre kan prak­ti­se­re en skrift-ebjo­ni­tis­me som bare vil la det gjel­de som Guds ord som men­neske­for­nuf­ten kan an­er­kjen­ne som gud­dom­me­lig. Men Bi­be­len er helt ut men­nes­ke­lig fylt med men­neske­ord, og sam­ti­dig fullt og helt gud­dom­me­li­ge åpen­ba­rings­ord. På samme måte som vi ikke kan skjel­ne mel­lom hva som er men­nes­ke­lig og hva som er gud­dom­me­lig i Jesus, kan vi hel­ler ikke gjøre det i Bi­be­len.

Lot seg bedra

Siden kirke­fed­re­ne lot seg bedra av al­le­go­ri­ens kunst, må vi være kri­tis­ke til deres ek­sege­se, og ikke la oss bedra av deres auto­ri­ta­ti­ve stil­ling i kir­ken iføl­ge Lu­ther. Mye mer kan sies om Lu­thers bi­bel­for­tolk­ning, for ek­sem­pel at en al­le­go­ri som ikke kren­ker den bok­sta­ve­li­ge me­ning er an­vend­bar, og om en kris­to­lo­gisk tolk­ning som leser GT i lys av NT. Mye mer kan også sies om Ori­ge­nes utfra nyere forsk­ning, men her er ikke plass til det.

Etter­som en al­le­go­risk me­to­de lar bi­bel­le­se­ren selv be­stem­me hva or­de­ne skal bety, ble det etter­hvert vik­tig med en auto­ri­sert tolk­ning av Bi­be­len: tra­di­sjo­nen. Det ble far­lig å la van­li­ge krist­ne få til­gang til Bi­be­len di­rek­te, for det krev­de inn­gå­en­de kjenn­skap til tra­di­sjo­nen for å kunne lese den rett. Men der­som den his­to­risk bok­sta­ve­li­ge me­nin­gen er rik­tig, stil­ler det seg an­ner­le­des. Så med re­for­ma­sjo­nen kom bi­bel­over­set­tel­ser til folke­språ­ket, og slag­or­det Skrif­ten alene. Med de til­sva­ren­de nåden og troen alene var også den nød­ven­di­ge nøk­kel til les­ning av Bi­be­len gitt: nem­lig å lese hele Bi­be­len i lys av Kris­tus.

Mo­der­ne teo­lo­gi

Dess­ver­re ble Bi­be­len nok en gang luk­ket for van­lig krist­ne. Le­ser­ne ble sta­dig færre etter­som opp­lys­nings­ti­dens fi­lo­so­fi voks­te frem på tross av stør­re til­gjen­ge­lig­het på bib­ler tak­ket være bok­tryk­ker­kuns­ten. Nå var det ikke len­ger tra­di­sjo­nen, men vi­ten­ska­pen som luk­ket den.

Ved å gå bort fra en teolo­gisk les­ning, det vil si gu­de­lig, til en gud­løs og verds­lig, ble Bi­be­len be­hand­let som en­hver annen bok. Men­nes­ket satte seg igjen over Bi­be­len og luk­ket ørene for Guds tale i ste­det for å lytte yd­mykt til Guds røst. Når bare Bi­be­lens men­nes­ke­li­ge side ble lest, ble det opp til den en­kel­te le­sers og teo­logs eget hode å finne en me­ning slik vi ser i dag.

Man søker etter dek­ning for egne me­nin­ger og livs­før­sel ved ulike for­mer for (bort)for­tolk­ning. Ikke i form av al­le­go­ri, men blant annet ved å hen­vi­se til at vi lever i en annen tid, og at for ek­sem­pel Pau­lus ikke viss­te bedre.

Leder men­nes­ker i for­ta­pel­sen

Mange teo­lo­ger har i dag ak­sep­tert en slik me­to­de uten å ta kon­se­kven­se­ne fullt ut av re­spekt for Skrif­ten som Guds ord. Men så lenge man føl­ger prin­sip­pet om kanon i kanon, altså at Guds ord fin­nes i Bi­be­len, så blir det opp til den en­kel­te å selv sette en gren­se. Men kan vi av­gjø­re hva som er gud­dom­me­lig eller men­nes­ke­lig i Skrif­ten?

Hel­dig­vis er det mange som ikke går langt på den veien, men sta­dig flere dri­ver med grense­flyt­ting. For noen har dette gått så langt at de leder men­nes­ker i for­ta­pel­sen ved å vel­sig­ne synd, selv­om de mener Bi­be­len skal tol­kes slik i dag. Bi­bel­syn er ingen uvik­tig sak, der­for er det fint at vi kan ha en slik sam­ta­le som dette i Dagen.

Det hand­len­de sub­jekt

Dy­pest sett er det ikke slik at vi leser Skrif­ten, men Skrif­ten leser oss. Den Hel­li­ge Skrift er det hand­len­de sub­jekt, ikke le­se­ren. Bi­be­len er Guds le­ven­de ord til alle men­nes­ker, og ikke  bare et do­ku­ment for his­to­ri­ke­re og ek­sege­ter med spe­sial­kunn­skap.