ENDRING: – Jeg drømmer om meni
...
ENDRING: – Jeg drømmer om menigheter som er rausere med folk i de ulike fasene folk befinner seg i, sier Bjørn Olav Hansen. Foto: Stein Gudvangen
Hansens himmelske kapell
Del
Som 12-åring mistet han faren sin. Sin himmelske far fant han på et helt uventet sted.

Både Maos lille røde og Gideons blå nytestamente har vært viktige for Bjørn Olav Hansen . Hvordan ble en ateistisk skomakersønn som var grepet av Mao og Lenin, en Jesus-begeistret baptistpastor med hang til det ortodokse og image som en munk?

Svaret er at stiene i et menneskeliv kan ta uventede svinger.

Øvre Strømstad

Vi tråkker i sommerhøyt gress i egner Hansen kjenner godt. Enga er overstrødd med Skaperens vakreste vekster. Humla suser, og det klukker i rennende vann. Det blir ikke bedre enn dette en høysommerdag på Toten.

Hansen har insistert på å møtes akkurat her, et godt stykke inn i skogen på Eina. Husmannsplassen Øvre Strømstad danner en lysning i svartskogen. Ei lita elv deler plassen i to små jordlapper. To litt større og et par mindre tjærebredde, laftede koier omhegnes av blomsterprakten.

Hit har mange søkt for å finne ro for ånd, sjel og kropp. Og et bedre sted for et gudshus kan knapt tenkes. Døråpningen til Kristi Himmelfartskapellet er så lav at man må bøye seg for å komme igjennom. Her slipper man ikke inn med kneisende nakke.

Kapellet har kanskje plass til 30 mennesker. Hver torsdag samles det noen her til en enkel, østkirkelig inspirert gudstjeneste. De ber for land og folk og hverandre. Er noen syke, tilbys det salving. Korset er tegnet på mang en panne med olje fra Hansen salveflaske.

FASCINERT: Bjørn Olav Hansen er tiltrukket av ortodoks fromhetsliv, og Kristi Himmelfartskapellet er ikke så lite preget av dette. Foto: Stein Gudvangen
 

En fars død

Bjørn Olav husker Hunndalen i Gjøvik som et godt sted å vokse opp, men røffe verdensbegivenheter kom til ham fra radio, fjernsyn og aviser.

– På barneskolen ble jeg veldig opptatt av Vietnamkrigen. Jeg ble med i ei studiegruppe der vi så på marxismen-leninismen og Mao Zedongs tenkning. Dette var en forløper til partiet AKP-ml, og fascinerte meg veldig. Jeg gikk med Maos lille røde i lomma, forteller han.

Vietnamkrigens grusomhet vekket Bjørn Olav politisk, men fortsettelsen skulle handle lite om kampen mot amerikansk imperialisme.

– Far dør i 1971 når jeg er 13. Tapet var smertefullt. Jeg hadde en veldig trygg og god far, sier han om skomaker Aksel Olav Hansen.

– Han var svært politisk engasjert og hadde en veldig rettferdighetssans.Jeg bærer noe av det med meg.

En gang kom ei nabojente løpende ned gata med faren sin i hælene.

– Hun løper mot hagen vår. Far går imellom og roper: «Slår du dattera di, så slår du meg først». Han handlet så raskt, husker sønnen. – Jeg veit ikke hvorfor, men den måten å reagere på, var utløsende for mye i livet mitt.

Kort tid etter er faren død av strupekreft, 64 år gammel.

Jesus-vekkelse

I tiden som følger, berøres Gjøvik sterkt av Jesusvekkelsen. 2-300 mennesker samler seg kirka kveld etter kveld. Galleri og midtgang fylles av ungdom med langt hår og slengbukser.

– Det siste jeg kunne tenke meg, var å bli kristen. Jeg hadde lest så mye om kommunismen at jeg forsto at religion var noe som undertrykte folket.

Men Bjørn Olav måtte finne ut hva som trakk så mye ungdom til kristne møter uke etter uke. En mandag sommeren 1972 er det samling i klubbstua på Ynglingen. 14-årige Bjørn Olav havner i en halvsirkel av folk med foldede hender og lukkede øyne.

– Det var veldig snodig for meg.

Bjørn Olavs mormor var kristen. Han ble født i hennes siste leveår, og hun bar ham ofte og ba for gutten.

– Jeg var et bønnebarn, uten selv å ha begreper om hva bønn var.

I halvsirkelen framfører de andre sine bønner. Snart er det Bjørn Olavs tur. Nå måtte han prestere minst like bra, enda han ikke trodde på Gud.

– Da han ved siden av meg skulle be, tok han fram det jeg hadde tenkt å be for. Så min første bønn var famlende, sier Hansen smilende.

Ungkommunistens møte med Jesusvekkelsen hadde både grepet og skremt ham, men han ville sette seg inn i saken.

– Hjemme hadde vi ingen bibel, men jeg sneik meg til å lese nytestamentet fra Gideon som min bror hadde fått på skolen. Jeg leste under dyna, for dette var flaue greier.

På ei uke var han igjennom, med uventet resultat.

– Det skjedde noe jeg ikke kan forklare. Jeg blir veldig fascinert av Jesus. Særlig Bergprekenen tar meg veldig. Jesus framstår som mer radikal enn Marx og Lenin. Denne Jesus-personen drar meg til seg.

Han finner et godt kristent miljø og blir åndsdøpt ved alterringen i Gjøvik kirke. I studiegruppa får han mye pepper, men han trosser ubehaget, styrket av sin pinseerfaring.

Elsket tilbake

Han blir med i et frittstående fellesskap, Kristne i Gjøvik, og finner senere sin May Sissel som han har vært gift med i 34 år. Medlemmene kjøper hus i samme nabolag og bor tett.

– Det bar preg av at vi ville leve litt som de først kristne, sier Bjørn Olav.

Fellesskapet utvikler seg i karismatisk retning. Så siver forkynnelse fra trosbevegelsen inn. Da kommer splittelsen. Bjørn Olav og May Sissel er de som bryter opp først. Skuffet og såret leter de etter noe nytt. Det finner de da en kollega av May Sissel inviterer med til Raufoss baptistkirke. Det faste mønsteret i gudstjenestene der fenget først ikke.

– «Dette vet jeg ikke om jeg holder ut», sa jeg.

Men det skulle endre seg. Ekteparet merket en omsorg de virkelig trengte.

– De elsket oss gradvis inn i menigheten, sier han.

De ble også vist tillit, og da pastoren sluttet i 1995, ble Bjørn Olav bedt om å overta. Før det tok han distansestudier ved Ørebro Teologiske Seminar, en pinsebetont svensk baptistretning. I ni år på 1980-tallet var han journalist i lokalavisa Samhold, og fra 1991 til -95 redaktør for Ropet fra Øst, utgitt av Misjon Bak Jernteppet. Det ble starten på dragningen mot østlige kristenvarianter.

– Er du interessert i Lenin som ung, kommer interessen for Russland på kjøpet, sier han.

Uventet

Ulike kontakter på 80- og 90-tallet øker fascinasjonen. I 1988 møter han som journalist to ortodokse munker. Han synes de er underlige skikkelser. Nå ligner han ikke så lite på dem selv, men i det første møtet var alle teologiske pigger ute.

– Jeg kunne ikke tenke meg at Gud virket i en sånn sammenheng.

Men gudstjenesten i Hellige Trifons kloster ble skjellsettende.

– Gudsnærværet overrasket meg, og jeg hadde ingen motargumenter: Jeg fikk et veldig personlig møte med Gud i en sammenheng hvor Gud ikke skulle være, sier han.

Dette løp sammen med en legedomsprosess etter farens bortgang. Han hadde lært at gutter ikke skulle gråte. Sorg var noe man bar inni seg.

– I den stillferdige gudstjenesten på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommer Gud meg i møte. Der skjer det noe grunnleggende med meg.

Jesus var en gripende figur for Bjørn Olav, men Faderen hadde til da vært skremmende.

– Han hadde jo tatt faren min fra meg, sier han.

Møtet med det ortodokse forandret alt. Han fikk se seg selv om Faderens favoritt, som en som faktisk var elsket.

– Det finnes en sunn gudsfrykt, men den usunne gudsfrykten ble tatt bort. Det har gitt meg trygghet i senere sykdomsfaser. Og grunnlaget ble lagt i dette for meg veldig fremmede miljøet.

Senere er det ortodokse fromhetslivet blitt svært viktig for Hansen. Han er et ihuga medlem av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby i Sverige, som ledes av Peter Halldorf.

– Den har betydd svært mye for meg. Jeg trådte inn som novise i 2007 og ble opptatt som medlem i 2011. Det har hjulpet meg til en rytme som gir dagene ro og hvile. Den består i faste daglige bønnetider, regelmessig lesning av Den Hellige Skrift, ukentlig deltagelse i nattverden og en lengsel etter å be om enhet mellom kristne. Tross utfordringer med sykdom, kjenner jeg en djup takknemlighet over å få fortsette å holde bønneseminarer og retreater og over å skrive bøker og tale på møter i de fleste kristne sammenhenger, sier Hansen.

En drøm

I 1988 har han en drøm. Han ser et sted hvor det renner en elv, like ved et kapell og et hus man kan overnatte i. Det framstår svært virkelig.

Han våkner med et ønske om å bygge kapellet, og ber en svært spesifikk bønn: «Det må ikke være noe hvilket som helst kapell, men et som ligner St. Georg-kapellet i Neiden i Finnmark». Dette ble reist av laftet tømmer av den hellige Trifon på 1600-tallet for å nå skoltesamene med evangeliet.

– Du ber konkret?

– Ja, hvordan skal vi ellers få svar? Vet vi ikke hva vi har bedt om, vet vi heller ikke om vi får svar eller ikke. Gud har sans for det.

Men konkrete bønner garanterer ikke for kjappe svar. Ikke for stifteren av Nasjonalt bønnenettverk for Norge heller. 24 år skal det gå før kapellet står ferdig.

Her er litt av forspillet. I 2000 blir Hansen hyrde i Lillehammer baptistkirke, og i 2003 dør hans nærmeste medarbeider der. I begravelsen er det bare én ledig plass i kirka, stolen ved siden av Hansen.

– Døra åpner seg og en helt fremmed mann kommer og setter seg der. Han hilser og sier: «Jeg heter Victor Otet og kommer fra Romania». Jeg visste at avdøde ikke hadde kontakt med rumenere, så jeg undret meg. «Gud sa jeg skulle gå i denne begravelsen», forklarer mannen som presenterer seg som snekker og viser seg å høre til en bevegelse som heter Herrens Arme. Den har Hansen bedt til Gud om å få kontakt med før og gjennom sin tid i Misjon Bak Jernteppet, men aldri lykkes. En viktig kontakt er opprettet.

Øvre Strømstad

I 2007 blir Hansen en dag invitert på skogstur til Eina.

– Jeg visste ikke noe om området, men når vi kommer hit til Øvre Strømstad, ser vi reisverket til det som senere skal bli Kristi Himmelfartskapellet. Det renner en liten elv her, og et stabbur står på området, akkurat som i drømmen, sier Hansen.

Her hadde laftesnekker Finn Rune Stabell bodd i 14-15 år. Han nøt det enkle livet og stillheten og fant sin gudstro ved å lese nytestamentet, slik som en viss pastor flere år i forveien.

– Finn Rune skjønte det ikke helt, men hadde fått en opplevelse av at Gud ville ha et laftet kapell her. Han hadde sett ett slikt kapell, St. Georg-kapellet i Neiden. «Det må bli sånn», tenkte han uten å kjenne hverken Hansen eller drømmene hans. Nå opplever han at Gud vil han skal gi bort kapellet til en mann som skal dukke opp.

14 dager etter er Hansen tilbake. Finn Rune sitter på stabburstrappa. Da taler Gud for tredje gang. «Der er mannen». Men tida går, mens Hansens kapell forblir i drømmeland. Fortellingen er likevel ikke over.

I 2012 får Hansen telefon fra Victor i Romania, ni år etter forrige kontakt. Han sier Gud har talt til ham om å dra til Norge for å fullføre et kapell. «Jeg hadde tenkt å ringe deg, men fikk ikke lov av Gud før nå», sier han og forteller at nå er han klar for å lafte.

– «Flott», sier jeg. «Men jeg eier ingen penger». «Det er ikke noe problem, for jeg kjenner en som har veldig mye penger, og det gjør du også», svarer Viktor. Den måneden bygde han kapellet, og det kom inn 100.000 kroner til prosjektet. Det var det vi trengte, sier Hansen.

Haugianere

Under arbeidet oppdager de at det har stått et hus her før. Tuftene ligger et par meter fra kapellveggen. I nabolaget dør en gammel dame. I hennes begravelse får Hansen vite at hun var født og oppvokst på det vakre stedet i skogen, og det lille huset som sto der før, var samlingssted for noen som het bederne.

– De var sannsynligvis haugianere og møttes her for å be. Selv i dag blir folk grepet av gudsnærværet, så dette er et innbedt sted. Vi har kobla oss på noe som var her fra før, tror Hansen.

I stabburet Finn Rune bodde i, på motsatt side av bekken, har Hansen sjelesørget mange, blant dem en mann som kom for å ta farvel. Han ville ta sitt eget liv.

– Jeg kjente ham fra diverse samtaler. Han var en prøvet mann som hadde mistet to barn. Han satt i samme stol som du sitter i nå, og så begynner han å gråte. Jeg stiller et dumt spørsmål. «Hvorfor gråter du?»

Hansen får et overraskende svar: «Merker du ikke Guds nærvær?»

– Vi satt lenge stille. Så sier han: «Etter å ha opplevd dette, vil jeg leve». Det gjorde han enda en tid til, før han døde av naturlige årsaker. Det er en forvandlende stillhet her, og det er mer enn én sånn historie. De oppstår i stillheten.

Sykdom

Hansen har selv levd med tunge kroniske plager i 10-15 år. Han vet noe om lidelse. Han salver og ber gjerne for mennesker, og rett som det er besvares bønnene slik man helst ønsker. Sykdommen viker. For egen del har han ikke fått noe sånt svar. Tvert om er plagene blitt flere.

– Denne delen av livet mitt har opptatt meg veldig mye, og jeg mener vi har en forakt for svakhet. Jeg møter mange kristne som strever med livet og alle forventningene knyttet til det å være kristen. På bønneseminarene mine treffer jeg folk som sier at de skulle bedt mer, men ikke rekker med alt. Det gir dem konstant skyldfølelse, sier han og maner til mer ærlighet fra predikanthold.

– Vi burde være opptatt av ekte liv. Da kan man ikke være redd for å vise de skrøpelige sidene sine også. Når man framstår med sine sår og skavanker, i stedet for med en blankpolert kristen fasade, vil vi framstå som mer menneskelige, sier Hansen som mener det er for mye menneskelig styrke blant kristne.

– Men da erfarer jeg ikke Guds kraft, for hva skal vi med den når vi klarer alt sjøl?

Han møter selvtilstrekkeligheten mest blant eldre menn, og særlig blant pinsekarismatikere.

– De framstår som sterke kristne, og jeg tenkte som dem inntil jeg selv ble fratatt kreftene mine. Nå er jeg avhengig av at Gud gir meg styrke for hver dag. Det er noe av det sykdommen har lært meg.

Hansen lider under lavt stoffskifte som ikke ble oppdaget i tide. Som en senvirkning fikk han diabetes type 1. Det har i sin tur gitt ham alvorlige hjerteproblemer med medfølgende daglige smerter.

Han har allerede ett hjerteinfarkt og åtte operasjoner på Feiringklinikken bak seg. I år oppdaget så legene en svulst på lungene. Den kan ikke behandles. Han sliter med pustebesvær, tørrhoste og ulike lungesykdommer.

– Du ber for andre, men selv er du ikke helbredet?

– Neida, enda jeg har gått mange runder. Jeg er blitt salvet og bedt for, har bekjent bibelsteder og gjort alt etter boka, men det har ikke skjedd noe. Jeg har trodd at det må være noe galt med meg, at jeg ikke tror nok, at det må være skjult synd i livet mitt. Jeg kjenner disse tankene ut og inn, og de har gitt meg mye selvfordømmelse.

– Hva gjør landets nasjonale bønneleder når han ikke får svarene han helst vil ha?

– Jeg har kommet til den erkjennelsen at jeg har gitt livet mitt til Jesus, og da har jeg også overgitt kroppen min i hans varetekt. Der hviler jeg. Jeg vil gjerne bli helbredet, og jeg dyrker ikke sykdommen min. Men man må få lov til å være kronisk sjuk og være der man befinner seg i livet uten å bli stresset inn i noe folk forventer at du skal gjøre.

Det er ikke alt som «går til seier», og Hansen lengter etter at mennesker skal få leve sårbare liv uten å ha alle svarene.

– Jeg drømmer om menigheter som er rausere med folk i de ulike fasene folk befinner seg i. For alt har sin tid, sier Forkynneren. Akkurat som det er fire årstider i naturen, er det ulike årstider åndelig sett. Vi må leve der vi befinner oss, med den sårbarheten vi har. Da kan vi ikke fornekte den fasen vi er i, for da lever vi i en uvirkelighet. Vi trenger å vandre med hvilepuls og senke skuldrene. Mitt problem var at jeg ikke slapp Gud til i livet slik at han kunne elske meg som jeg var. Jeg måtte bli bra nok først. Mange mennesker sliter med dette. Så sa Gud en dag til meg: «La meg elske deg!»

Et annet menneske

Selv hevder Hansen at han er et helt annet menneske enn han var for 15-20 år siden.

– Hvem var du før?

– Jeg var veldig påståelig. Jeg hadde sett det. Spurte du meg om de siste tider, visste jeg rekkefølgen på alt. Jeg lytta mye mindre enn nå. I alle fall håper jeg at jeg lytter mer nå så jeg får med meg at folk har en historie å fortelle. For det er gjennom levd liv at man lærer livet å kjenne.

Hansen tror ikke Gud har sendt sykdom over ham.

– Hvis han skulle gjøre det sånn at noen fikk kreft, strider det mot mitt bilde av hvem Gud er. Han er far og jeg er far, og jeg ville aldri funnet på å påføre mitt barn smerte for å få det til å adlyde meg. Men jeg tror Gud kan bruke omstendigheten sykdommen gir. Vi blir tatt ut av noe og satt til side så Gud får vår udelte oppmerksomhet. I den prosessen tror jeg Gud lærer oss en del ting.

Pastor Hansen er ikke helbredet, og han har ikke svar på alt.

– Gud er et mysterium og usporlige er hans veier. Vi ser noen tegn og stier, men vi går i et terreng det ikke alltid er like lett å finne ut av. Vi sitter bare tilbake med forundringen, sier Hansen.

Så går vi tilbake på stien vi kom på.

HVILE: – Jeg har kommet til den erkjennelsen at jeg har gitt livet mitt til Jesus, og da har jeg også overgitt kroppen min i hans varetekt. Der hviler jeg, sier Bjørn Olav Hansen. Foto: Stein Gudvangen
 

akp-ml,aksel olav hansen,ateist,baptistkirken,bedere,bergprekenen,bjärka säby,bjørn olav hansen,bønn,den hellige skrift,eina,feiringklinikken,finn rune stabell,finnmark,forkynneren,gideon,gjøvik,gud,haugianere,helbredelse,hellige trifons kloster,herrens arme,hunndalen,jesus,jesusvekkelsen,kommunismen,kristi himmelfartskapellet,kristne i gjøvik,lenin,lillehammer,mao zedong,maos lille røde,marxismen-leninismen,may sissel hansen,misjon bak jernteppet,neiden,peter halldorf,raufoss,religion,romania,ropet fra øst,russland,sivesindshøgda,st.georg-kapellet,stefanusalliansen,sverige,sykdom,toten,trosbevegelsen,vestre toten,victor otet,vietnam,ynglingen,ørebro teologiske seminar,øvre strømstad