Israelsk offervilje
Del
Presset fra den amerikanske regjeringen har sannsynligvis vært sterkt.

John Kerry , Tzipi Livni og Saeb Erakat innledet mandag kveld den nye runden Midtøstensamtaler med å innta et muslimsk måltid i utenriksdepartementet i Washington.

Håpet om en varig fred er ikke overvettes stort når forhandlinger nå starter igjen mellom israelere og palestinere i den amerikanske hovedstaden. Med god grunn.

Og etter vår mening er det palestinerne som må ta det meste av skylden for de lave forventningene. Det er nemlig fortsatt lite som tyder på noen reell løsningsorientering fra deres side.

Uttalelsene som Mahmoud Abbas lot falle i Kairo samtidig som forhandlingen startet i Washington, er ganske så karakteristiske i så måte. De oser ikke akkurat av freds- og kompromissvilje, for å si det forsiktig.

Den palestinske lederen var i Egypts hovedstad for å besøke den nye militærutnevnte interimspresidenten. Men han benyttet også anledningen til å komme med en hilsen til forhandlerne i USA. Abbas forsikret at «ikke en eneste israeler» ville tillates innenfor grensene av en ny palestinaarabisk statsdannelse.

Dette er lite annet enn en gjentagelse av de gamle kravene om å gjøre de klassiske, jødiske kjerneområdene i Judea og Samaria «Judenrein». Fullstendig urealistisk, selvfølgelig. For Israel kan naturlig nok ikke tvinge flere hundretusener av sine borgere bort fra hjemmene deres.

Og det er jo også et helt uakseptabelt prinsipp å utestenge en folkegruppe fra retten til å bo et sted på grunn av deres etniske opphav. Men det vil palestinerne altså gjøre med jødene til tross for at den arabiske befolkningen i Israel tilbys både statsborgerskap, stemmerett og sosiale ytelser fra den israelske staten.

Den steile palestinske holdningen står i kontrast til den offerviljen som nå enda en gang signaliseres på israelsk side. For i det hele tatt å komme til forhandlingsbordet krevde Abbas at 104 terrordømte palestinere skulle slippes ut av israelske fengsler.

Det bør ikke være vanskelig å forstå hvor smertefull en slik løslatelse er. Det er terrorister med blod på hendene som nå slipper å sone for de forbrytelsene de har begått. Likevel var Benjamin Netanyahu og flertallet av hans statsråder villig til å komme med denne innrømmelsen for å få forhandlingene i gang igjen. Men de har måttet tåle sterk - og helt berettiget - kritikk fra slektninger og venner av terrorofrene som protesterer mot at de som drepte deres kjære, nå går fri.

Presset fra den amerikanske regjeringen mot Netanyahu har sannsynligvis vært sterkt. Barack Obama er nå snart halvveis i sin siste fireårsperiode som president i USA. Amerikanske presidenter - og særlig de som representerer Det demokratiske partiet - har på dette stadiet i presidentkarrieren en tendens til å bli veldig opptatt av Midtøstenkonflikten. I 2000 arbeidet Bill Clinton på høytrykk med å sikre sitt ettermæle ved å bli den som løste floken mellom palestinerne og Israel.

Men i stedet for å ta imot Israels utstrakte fredshånd, valgte daværende PLO-leder Yassir Arafat å starte en blodig Intifada.

Prisen for palestinernes manglende fredsvilje er det som regel Israel som må betale. Og den har en tendens til å bli høy.