BUNAD: Ingjerd og Sigmund Even
...
BUNAD: Ingjerd og Sigmund Evensen ble ikledd full lokal mundur da Det nye testamentet på umunakaina-språket var ferdig og kom fram til jungelfolket på Papua Ny-Guinea. (Foto: Privat)
I jungelen med Iyesu
Del
Ingjerd og Sigmund Evensen startet ikke med blanke ark - men uten ark.

Men ingen av dem er ube­skrev­ne blad. Det er du ikke etter nær 20 år i front­opp­drag for evan­ge­li­et i den pa­pu­ans­ke jun­ge­len.

Fa­mi­li­en Even­sen er gans­ke så be­røm­te i det nors­ke mi­sjons­land­ska­pet for sin inn­sats blant uma­na­kai­na­ene, dypt inne i de uvei­som­me sko­ge­ne sør­øst i Papua Ny-Gui­nea. Dette er uma­na­kai­na­enes land, og blant dem bodde In­gjerd og Sig­mund og barna deres for å gi folke­grup­pen Bi­be­len på deres eget språk. Det skul­le ta 19 år før ny­tes­ta­men­tet var klart og umanakainaene fikk hele budskapet om Jesus - eller Iyesu.

Lør­dag fei­rer Wyc­lif­fe 35 år som egen or­ga­ni­sa­sjon i Norge. Sam­ti­dig fei­res In­gjerd (65) og Sig­mund (63) for sin inn­sats i or­ga­ni­sa­sjo­nen som sen­der bi­bel­over­set­te­re klo­den rundt. For­melt er det Sig­mund som har vært Wyc­lif­fe-le­der i Norge de siste 17 åra, men han hadde ga­ran­tert ikke gjort en så god jobb uten In­gjerd.

Hun prøv­de seg som lærer ved hjem­koms­ten i 1995, men etter noen må­ne­der måtte hun bare til­ba­ke og jobbe ved siden av Sig­mund. Har man stått skul­der ved skul­der i over­set­tel­ses­ar­bei­det hos et iso­lert folke­slag, står man også sam­men i kon­tor­jun­ge­len.

Langt bedre enn noen avis­ar­tik­kel kan gjen­gi den, er his­to­ri­en deres for­talt i boka «De skjul­te or­de­ne». Den kom i 2002 og treng­te et nytt opp­lag i 2004.

Det er også laget en TV-film som TV 2 send­te i 2001. Men i for­tet­tet for­mat får Dagen høre for­lø­pet igjen, nå når Sig­mund går av som leder.

Sig­mund er ma­skin­in­ge­ni­ø­ren fra Oslo som job­bet i pap­pas firma og var født og opp­dratt til at han skul­le arve en virk­som­het i blomst­ring. Alt var til­rette­lagt - men i 1976 ble det klart for ham at det fan­tes en annen mu­lig­het: Mi­sjon og ar­beid med bi­bel­over­set­tel­se til unåd­de folke­slag, i or­ga­ni­sa­sjo­nen Wyc­lif­fe.

- Jeg opp­lev­de vir­ke­lig et kall om å reise ut da jeg var 26 år gam­mel.

I 1973 gif­tet han seg med In­gjerd fra Bærum. De hadde rekke­hus, bil og to barn. Sig­mund for­tal­te med be­ven­de hjer­te at han mente Gud hadde andre pla­ner enn fir­ma­drift. For­eld­re­ne tok det pe­ne­re enn fryk­tet. Slik ble det mi­sjon i ste­det for ma­ski­ner.

Etter teo­lo­gis­ke og ling­vis­tis­ke stu­di­er i Norge og Eng­land, ble uma­na­kai­na­ene i Papua Ny-Gui­nea blin­ket ut. Ikke bare var de uten noen bibel. De hadde intet skrift­språk å over­set­te den til.

- De bor utro­lig iso­lert. Det er ingen veier dit, knapt stier, for­tel­ler Sig­mund.

He­li­kop­ter ble løs­nin­gen , og i 1980 bo­sat­te fa­mi­li­en seg i en hytte som uma­na­kai­na­ene ga dem. De var fire da de reis­te ut: For­uten In­gjerd og Sig­mund var det Heidi, født i 1974 og Per Einar, født i 1976. I 1981 ble Ås­mund født.

Året etter kom Kje­til. Han levde bare én dag etter fød­se­len og fant sin grav i Papua Ny-Gui­nea.

Kris­tin ble født i 1986.

Etter seks år hos uma­na­kai­na­ene traff In­gjerd og Sig­mund den ut­flyt­te­de uma­na­kai­na-man­nen Piri­po på reise uten­for jun­gel­om­rå­det. Han var blitt kris­ten, men hadde be­stemt seg for aldri mer å sette sine bein i stam­mens om­rå­der der de be­drev voo­doo og drep­te hver­and­re. Nå fikk han høre om ar­bei­det med å over­set­te Bi­be­len og be­stem­te seg for å bli med inn og for­tel­le hva Gud hadde gjort for ham.

Jula 1987 hadde Sig­mund og In­gjerd en tre­del av ny­tes­ta­men­tet klart som et rå­ut­kast. Uma­na­kai­na­ene ble mer og mer in­ter­es­sert i bud­ska­pet. «Disse or­de­ne sma­ker søtt som vill­hon­ning», sa de. Eller: «Disse or­de­ne skal bygge hus inni oss». De stil­te sta­dig flere spørs­mål om Jesus - eller Iyesu.

Piri­po un­der­vis­te fol­ket sitt og for­tal­te hva Gud hadde gjort for ham. 52 menn og kvin­ner ble krist­ne den jula - etter at en av deres egne hadde for­kynt for dem.

- Gud hadde ordna dette, og det var så utro­lig vik­tig at det kom fra en av deres egne på et tids­punkt da de var modne for å ta imot. De 20-25 over­set­ter­ne som hjalp oss i ar­bei­det, var de førs­te som ble krist­ne, sier Sig­mund.

I 1999 var ny­tes­ta­men­tet en­de­lig helt fer­dig. Hele 2200 av de 2500 uma­na­kai­na­ene var sam­let i lands­byen Bo­nenepi da pal­le­ne med bøker ble av­du­ket.

Nå reg­ner man at rundt halv­par­ten av uma­na­kai­na­ene er krist­ne.

- Dette har snudd sam­fun­net deres. Det er for­vand­let, sier Sig­mund og for­tel­ler om en tid med blod­hevn og mange drap.

- Blod­hevn er en plikt. Det går langt til­ba­ke i tid og er en del av kul­tur­møns­te­ret, men dette er brutt blant dem som nå er krist­ne, for­tel­ler han. Nå får de mer helse­hjelp enn før, mange flere barn vokser opp, og folke­tal­let øker.

I boka si skri­ver Sig­mund også om en for­tid med kan­ni­ba­lis­me, selv om det lig­ger snart 100 år til­ba­ke i tid og for­lengst er for­budt.

- For­vand­lin­gen som har fun­net sted, har skjedd fra inn­si­den og ut. Det er ikke noe ut­ven­dig. Det er ingen kos­me­tisk for­and­ring, sier Sig­mund.

En ut­flyt­tet uma­na­kai­na sa han så noe helt nytt da han be­søk­te hjem­trak­te­ne.

- Han kjen­te ikke fol­ket sitt igjen. Han kunne se for­and­rin­gen i øyne­ne deres, sa han.

- Da de fikk høre om Gud og fikk ny­tes­ta­men­tet, fikk de et ord for til­gi­vel­se, for­tel­ler In­gjerd. Det hadde de ikke før, og de treng­te det ikke hel­ler - for de tilga ingen og viss­te ikke hva til­gi­vel­se var.

Hver­da­gen i jun­ge­len var stra­ba­siøs for en norsk små­barns­fa­mi­lie. Det var et liv i all en­kel­het. Li­ke­vel følte de seg helt hjem­me der og er lei seg for at det nå er over 10 år siden de var der sist.

- Hva har vært mest ut­ford­ren­de?

- Jeg tenk­te ofte på hva vi hadde gjort med barna våre og hvor­dan vi hadde for­be­redt dem for et liv i den vest­li­ge ver­den. Jeg lurte på om vi hadde øde­lagt dem siden de hadde lært ute hva vir­ke­lig venn­skap var. Da de kom til Norge, var det ingen her som var venn slik de for­ven­tet. Etter hvert har de sett at det går an å finne ven­ner i Norge også, men det tar tid, sier In­gjerd og kon­sta­te­rer at tre av de fire barna har fun­net seg uten­lands­ke ekte­ma­ker, og to av dem bor uten­lands.

Nå har de tre barne­barn i Au­st­ra­lia og snart to i USA, en ef­fekt av mi­sjo­nen det også.

Mi­sjons­inn­sat­sen kos­tet dem også dyrt. De mis­tet det mest dy­re­ba­re for­eld­re har, et barn. De nådde målet sitt, men er­far­te også smer­ten.

Et iso­lert folk som ble sett ned på av andre, et folk uten skrift­språk, har fått både dette og Guds Ord på sitt eget språk. Det har løf­tet uma­na­kai­na­ene og gitt dem en annen sta­tus i sam­fun­net. Det har vært sli­tet og inn­sat­sen verdt, mener ek­te­pa­ret Even­sen.

Og hver­ken In­gjerd eller Sig­mund ang­rer.

- Nei. Jeg har pleid å si det sånn at det er tre ting jeg ville gjort om igjen om jeg fikk sjan­sen. Jeg ville blitt kris­ten, for det har for­and­ret livet mitt, jeg ville gif­tet meg med In­gjerd, og jeg ville ha reist ut til uma­na­kai­na-fol­ket. Og det er jeg ikke pro­gram­for­plik­tet til å si. Jeg sier det fordi det har vært et utro­lig me­nings­fullt ar­beid. Når jeg står foran unge men­nes­ker, for­tel­ler jeg ikke bare sol­skinns­his­to­ri­en om at en hel folke­grup­pe har fått Guds Ord på sitt språk. Jeg for­tel­ler også om smer­ten, tå­re­ne og sli­tet. El­lers ville jeg ikke for­talt sann­he­ten. Og det er ingen lek. Å reise ut som bi­bel­over­set­ter er ikke noe du gjør som tu­rist.

Års­mø­tet til Wyc­lif­fe bi­bel­mi­sjon er et av de mange ar­ran­ge­men­te­ne som lig­ger inne i Stevne­guid­en.no , Da­gens over­sikt over krist­ne stev­ner/ar­ran­ge­men­ter.

kristenliv,bibelmisjon,bibel,misjon,vekkelse,teologi,familie,vitnesbyrd,omvendelse,kall,oversettelse,bibeloversetter,stevne,papua ny-guinea,wycliffe,sigmund evensen,ingjerd evensen