I en perfekt verden...
Gud har befalt at skilte personer skal forholde seg enslig, eller forlike seg med sine ektefeller. Gjengifte strider imot Bibelen, skriver Øyvind Kleiveland.
I et innlegg på en Facebook-side jeg administrerer, skrev en leser følgende om ekteskapets ubrytelighet:
«I en perfekt verden skulle vi gjerne ønske at det var slik, men ...».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Innlegget tok et oppgjør med budskapet om at begge personene i et gyldig ekteskap er bundet til hverandre så lenge de begge er i live. Vedkommende var ikke enig i dette.
Tror vi virkelig at Gud skapte ekteskapet som noe som kun gjelder i «en perfekt verden»?
I himmelen - den perfekte verden - er det ingen som tas til ekte eller gis til ekte. La meg si det igjen. I himmelen er det ingen som er gift (Matt 22,30; Mark 12,25; 20,34-25), for der skal vi være som englene.
Nei, Gud skapte ekteskapet for oss mens vi er her på jorden. Og her er det ikke perfekt.
Kanskje går alt på skinner i den «perfekte verden» og alle er snille med hverandre? Det kalles et eventyr. Eller er «den perfekte verden» et sted hvor barn ikke blir skadelidende etter en skilsmisse?
Gud vet veldig godt hvordan det er å leve i vår verden. Han har levd her, husker du det?
Jesus, Guds sønn, bodde på jorden i mer enn 30 år og ble prøvet i alt, men uten å synde (Hebr. 4,15). Han vet alt om hvordan det er å leve på en jordklode som ikke er perfekt.
Gud har befalt at skilte personer skal forholde seg enslig, eller forlike seg med sine ektefeller.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
At kristne, skilte personer ikke klarer å holde sin seksualdrift i tømme og finner seg en ny ektefelle, samboer eller bare har seksuell omgang med andre, setter ikke Guds befaling ut av kraft. Guds befalinger gjelder kun i en ikke-perfekt verden. I himmelen er det andre regler som gjelder.
I Gal 5,19ff står det at kjødets gjerninger er åpenbare. De er med andre ord synlige. Alle kan se dem.
Det er lett å se at personer som ikke lever avholdende, synder i mot Guds befalinger. De lever i direkte opprør mot Guds bud. Men tør vi å si det?
Ikke mange gjør det. Svært få kristne ledere og pastorer, også i såkalt konservative kretser, forkynner det Bibelen faktisk sier om dette. Man kan spørre seg hvorfor.
Bibelen har retningslinjer som menighetene skal forholde seg til. En av disse retningslinjene er utnevnelser av ledere, diakoner og eldste som er forbilder for andre kristne. Disse skal kunne vise til Åndens frukt på flere områder i livet, deriblant på det seksuelle.
Personer som åpenbart lever i direkte opposisjon til Guds befaling på disse områdene, skal ikke være ledere for andre.
Hvorfor skjer dette likevel? Synd er så vanskelig å innrømme, for det vil måtte bety at vi må slutte med det. Derfor er det bedre å holde det hemmelig, eller ikke snakke om det.
La meg ta pornografi som eksempel. For de av dere som ser på pornografi; hvordan ville det være om din ektefelle eller dine foreldre overrasket deg midt i akten? Ville det ikke vært flaut? Jeg tror det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En av grunnene til at du ikke ønsker at de skal se deg, er at de vil at du skal slutte med det. Og da legges det et press på deg, ikke sant? Det gjør ikke saken bedre at pornografi er avhengighetsskapende. Men det finnes en vei ut!
Det samme tror jeg er tilfellet med folk som ikke tør å ta opp utfordringen med sekulær livsførsel blant kristne.
Om du underviser Guds ord om saken, så er det klart at Gud befaler oss å slutte med ugudelighet. Det er jo ikke tilfellet. Kristne lever nesten like ofte som samboere som ikke-kristne og mange kristne er gjengift både en, to og flere ganger.
Denne utviklingen har skutt fart de seneste ti årene.
Det er ikke lett for en menighetsleder å ta opp - fra talerstolen - gjerninger som tross alt, ifølge Gal. 5,19 ff, er åpenbart kjødelige. Hvorfor? Sannsynligvis fordi de er redde.
For Bibelen sier hva de skal gjøre: Gå og be dem om å slutte med det. Ta med deg flere, om de nekter å omvende seg. Og til slutt skal deres oppførsel tas opp i menigheten.
Ulydighet mot Guds befaling vil måtte få følger. Jeg tror at det som hindrer de fleste kristne ledere, er redsel. Redsel for å bli betegnet som gammeldags. Redsel for hva andre vil si om at de er så harde. Redsel for at folk vil slutte å gå i menigheten.
Om du er menighetsleder og det finnes flere par i din menighet som lever sammen uten å være gift, så vet du at de lever i opprør mot Guds befaling. Det er jo åpenbare gjerninger. Gjør du noe med det? Eller mener du at Guds befalinger bare gjelder for «en perfekt verden», og lar det skure og gå?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Delta i debatten - si din mening i kommentarfeltet under.
(Leter du etter en pågående debatt? Her er oversikten.)
Samlivsetikk Øyvind Kleiveland pastor i pinsemenigheten BærumsKirken
