Historien om et godt liv
Del
Marian Nygård valgte å la sin alvorlig syke sønn bli bedt for i Bethel Church i USA. Det forandret hele familiens liv.

«Kan jeg få en til?» Or­de­ne ba bud om noe helt nytt, noe for­vand­let.

Det var tolv år gamle Adri­an som sa or­de­ne, på en ita­li­ensk res­tau­rant i USA. Moren Ma­ri­an Ny­gård for­tel­ler his­to­ri­en i boken «Jeg har jo et godt liv», som i dag lan­se­res på Lu­ther For­lag.

Fra Adri­an var rundt fem må­ne­der gam­mel var han av­hen­gig av føde på andre måter enn gjen­nom mun­nen. Hans for­døy­el­ses­sys­tem tålte rett og slett ikke mat. Den mins­te bit av vann­me­lon eller agurk gjor­de ham akutt syk.



Føden får han gjen­nom slan­ger i brys­tet, som må skif­tes med ste­ri­le hans­ker og munn­bind, fordi im­mun­for­sva­ret hans er så dår­lig. Dette gjør også at han fryk­te­lig raskt får feber. Han kan gå fra nor­mal tem­pe­ra­tur til over 40 gra­der på et kvar­ter. Fra han var fire år satt han i rulle­stol.

- Adri­an måtte ha til­syn døg­net rundt. Hjem­met vårt var et mini­syke­hus, men det var det som var nor­malt for oss, smi­ler Ma­ri­an Ny­gård, mor til Adri­an.

Ferie?

Som­mer­en 2011 øns­ket fa­mi­li­en å reise på ferie til USA. De skjøn­te at det var vik­tig å skaf­fe seg min­ner sam­men som fa­mi­lie. Med seg måtte de ha 110 kilo medi­sinsk ut­styr til Adri­an. I tiden før av­rei­se var led­de­ne til Adri­an be­gynt å bli dår­li­ge, siden gut­tens mus­ku­la­tur hadde for­svun­net grad­vis.

- Vi ville på ferie, det var pla­nen. På turen øns­ket vi å be­sø­ke en me­nig­het, men det var ikke pri­mært for at Adri­an skul­le få for­bønn.

- Hvil­ket for­hold hadde dere til hel­bre­del­se?

- Vi trod­de fullt og fast på det. Vi hadde snak­ket med Adri­an om at de i Bet­hel ba for syke, om hva han tenk­te rundt det. Han sa at « han hadde et godt liv», min­nes moren.

På kon­fe­ran­sen i Bet­hel koste barna seg og for­eld­re­ne fikk på­fyll. Da det i et møte ble inn­budt til for­bønn, rakte Adri­an hånda i været.

- De som satt rundt ham ba for ham. Det var ikke noe om å komme frem eller noe store grei­er. De trakk det ned blant alle oss i salen. For Adri­an var dette en god opp­le­vel­se. Jeg spur­te ham rett etter­på om han følte noe. «Nei», sa han.» Men det var godt å bli bedt for».

Spis­te du den?!

Mel­lom to møter skul­le fa­mi­li­en få seg noe rask mat. Adri­an spur­te om han kunne få en gris­sini, ita­li­ens­ke brød­sten­ger, som stod på bor­det. Ma­ri­an for­tel­ler at dette ikke var noe uvan­lig.



Han likte å «leke med mat» selv om han ikke kunne spise den. Han likte luk­ten og fø­lel­sen av mat. Men så spur­te han altså om å få en til. For­eld­re­ne svar­te litt fra­væ­ren­de at han jo al­le­re­de hadde én. «Ikke nå len­ger» svar­te Adri­an.

- Hva tenk­te du da, Ny­gård?

- Vi fikk sjokk. Vi brøl­te til. «Hvor­for spis­te du den?». Det var så uten­ke­lig at han kunne ha gjort det, for han viss­te at han ble dår­lig mo­men­tant. På dette tids­punk­tet hadde han ikke spist mat på ti år.

For­eld­re­ne gjor­de som de plei­de, de fulg­te nøye med og over­vei­de om de burde dra til syke­hu­set. Men Adri­an ble ikke dår­lig. På kvel­den fikk han litt mer mat.

Ropet fra do

Adri­an sov hele nat­ten. Da han skul­le på do mor­ge­nen etter, be­gyn­te det vir­ke­lig å synke inn hos moren at søn­nen var hel­bre­det.

- Vi hørte et skrik, og tenk­te at nå var det gått galt, for­tel­ler hun.

Men det viste seg bare at gut­ten for førs­te gang i sitt liv hadde le­vert fast av­fø­ring. Han kjen­te ikke til annet enn diaré, så det kom som en over­ras­kel­se.

- Da skjøn­te jeg at han var frisk. Det var jo be­vi­set på at krop­pen tok opp næ­ring fra mat, smi­ler Ma­ri­an.

Etter det gikk det fort. Adri­an la på seg, ikke minst musk­ler. Han be­ve­get seg mye mer og spis­te.

- Det ville jo vært na­tur­lig å be­gyn­ne med lett mat, litt etter litt. Adri­an star­tet rett på ame­ri­kans­ke ham­bur­ge­re.

Le­ge­ne til Adri­an, som hadde fulgt ham siden han var født, kunne ikke for­kla­re det som hadde skjedd medi­sinsk. De er­kjen­te at de aldri hadde sett lig­nen­de. Adri­an var blitt frisk.

Nytt liv

I ok­to­ber i fjor ble gut­ten helt frisk­meldt, det var ikke len­ger nød­ven­dig med jevn­li­ge sjek­ker på syke­hu­set. Adri­an er li­ke­vel til kon­troll i ny og ne.

- Var du redd for til­bake­fall, Ma­ri­an?

- Et godt spørs­mål, men jeg var ikke det. Dette var så langt uten­for våre ram­mer. Vi var bare glade.

I boken sin re­fe­re­rer Ny­gård en kvin­ne, som i lik­het med henne, hadde et al­vor­lig sykt barn. Denne kvin­nen kunne ikke tenke seg å be om hel­bre­del­se for bar­net sitt.

- Jeg skjøn­ner hva hun mener. Som for­eld­re til syke barn blir man løve­for­eld­re. Du kjem­per for at bar­net ditt skal ha det like bra som andre barn. At de ikke skal føle seg de­va­lu­ert. Vi pres­set ikke Adri­an til for­bønn, han var selv ty­de­lig på at han ville bli bedt for. Jeg var bare med ham.

- Har dette end­ret ditt syn på hel­bre­del­se?

- Nei, men jeg har en stør­re fri­mo­dig­het over­for min Gud. In­gen­ting er umu­lig for Ham.

For­fat­ter

Ma­ri­an Ny­gård tenk­te ikke at hun skul­le skri­ve bok. Men så møtte hun noen men­nes­ker som lurte på om hun hadde hørt den utro­li­ge hel­bre­del­ses­his­to­ri­en fra Bet­hel.

- Jeg tenk­te: det er jo vår sønn. Så der­med be­stem­te jeg meg for å skri­ve. Jeg ville komme med hele sann­he­ten, ikke la det bli en vandre­his­to­rie.

kristenliv,rullestol,skepsis,portrett,frisk,bethel church,sykehus,marian nygård,helbredelse,california,helbredet