Hard lov, mykt evangelium

Min far betalte hele regningen. Ren godhet og nåde, skriver Dag Martin Østevold.

For en del år tilbake, ble det bestemt og kunngjort for oss muntlig og i brevs form, av de med makt og myndighet i kongeriket, at noen med enda større makt og myndighet, krevde at våre personlige kjøretøyer skulle kontrolleres. Hvert annet år.

Standarden skulle opprettholdes uansett bilens levetid. Jeg husker det godt. Det gjør kanskje du også?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For et formynderi! Tenkte jeg. Og mange med meg.

Bud på bud, regel på regel. Litt her, litt der. Men det fantes også dem med innsikt som mente det var på høy tid og det eneste rette.

Saken var den at så mye tragisk ødeleggelse av liv og verdier skjedde hvert eneste år, fordi personlige kjøretøyer ikke hadde den standard den var ment å skulle ha. Med det resultat at liv gikk tapt.

Det ble også sagt at langt flere personlige kjøretøyer til og med i Norge faktisk var i en slik stand at de var moden for vraking og skraphaugen. Javel. Nå skulle altså hver munn bli lukket og enhver stå til ansvar.

Hva slags menneskesyn er det som ligger bak slike myndighetskontroller? Tenkte jeg først.

Trodde de med makt og myndighet virkelig at jeg som en ansvarlig mann ville ta ut kjøretøyet mitt og bruke det, når det kunne være alvorlige feil og mangler ved det? Trodde de at jeg ikke visste mitt eget beste?

Trodde de virkelig at jeg selv ikke var i stand til å foreta en skikkelig ransakelse og eventuelt finne feilene selv? At jeg ikke ville utbedre dem umiddelbart om det - mot formodenhet - skulle være noe galt?

De antydet vel ikke med denne bestemmelsen at jeg til og med, med vitende og vilje, kunne ta en feilaktig kalkulert risiko på egne vegne, som i verste fall også kunne sette andres liv i fare?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tydeligvis var de klar over alt dette. Her var det visst ingen illusjoner. Virkeligheten talte for seg selv. Dette kan simpelthen ikke overlates til den enkeltes skjønn. For mye står på spill. Her må det foretas en grundig kontroll. Og det av dertil kvalifisert myndighet. Avdekkingen av alvorlige feil og mangler hadde utelukkende positive intensjoner ved seg, ble det fremhevet.

Jeg husker første gang brevet om Myndighetskontroll/personlig kjøretøyskontroll kom. Jeg var overbevist om at prøven ville bestås. Jeg stilte opp til avtalt time hos det verkstedet som så langt aldri hadde gitt meg noen problemer.

Noen riper i lakken var det jo. Men det har jo også alle som har vært på veien noen år. Men ikke noe annet alvorlig. Så langt jeg visste. Mest sannsynlig.

Men lakken var visst ikke særlig interessant. Det ble ikke nevnt engang.

Jeg ble senere på dagen oppringt fra verkstedet. Da er vi ferdig, sa han. Vi kan ta det når du kommer.

Da jeg ankom mot slutten av dagen, viste en mann meg et skjema. Standarden alt ble målt på. Gikk de virkelig så grundig til verks?

De var mest opptatt med det som var under overlaten. Jeg fikk beskjed om at kontrollens resultat dessverre hadde endt med: ikke godkjent.

Er det mulig? Ikke godkjent?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Rapport med mangellappen ville bli sendt Statens vegvesen. Om det ikke ble utbedret, ville avskilting kunne foretas. I uforskriftsmessig stand.

Jeg har sett mange andre vrak, men at de så og si vurderte mitt tilfelle slik, var utenkelig. Men jeg kunne ikke annet enn å akseptere det hele. Dette var utenfor mitt fagfelt. Og utenfor mitt myndighetsområde.

Det var et annet, fortvilet faktum: Jeg kunne ikke fikse dette selv.

Jeg tror mannen på verkstedet så min stille fortvilelse. Ikke bare var han bemyndiget til å foreta kontrollen. Han var også bemyndiget til å utbedre skaden og stemple godkjent, slik at alt kom på stell og kjøretøyet ble vurdert godkjent og feilfri. Og faktisk var godkjent.

Prisen var høy. Mer enn jeg kunne betale.

Jeg vet ikke om du har en slik far som jeg. Men han må ha sett eller hørt at dagen ikke var god. Det endte med at min far betalte hele regningen.

Han tilbød seg med glede. Jeg hadde ikke foreslått det engang. Der var ingen betingelser. Stoltheten bød lenge nei. Men jeg sa ja. Nedbetaling kom ikke på tale.

Ren og skjær godhet og nåde. Jeg trengte det. Og jeg fikk det. T usen takk, sa jeg spakt og tok ydmykt imot.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Bibelord

Bibelord

Rom.3, 22b-27a:

Her er det ingen forskjell. For alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av Hans nåde, blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

Ham har Gud stilt synlig fram, for at Han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For Han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått.

Men i vår tid ville Han vise sin rettferdighet, både at Han selv er rettferdig og at Han kjenner den rettferdig som tror på Jesus. Hva har vi da å være stolte av?

Ingenting.