Haakon Lie - Israels beste venn

Det fantes en tid da Det norske arbeiderparti var noe i nærheten av det mest israelvennlige partiet i hele verden. Og den største israelvennen av dem alle var Haakon Lie.

Ar­bei­der­søn­nen fra Kris­tia­nia var født i det uro­li­ge unionopp­løs­nings­året 1905. I hjem­met var det enkle kår. Ver­ken Lies far eller beste­far hadde lært seg å skri­ve. Haa­kon Lie selv star­tet også sin yr­kes­kar­rie­re som kropps­ar­bei­der, blant annet som skogsar­bei­der.

Men han viste også tid­lig et stort ta­lent for or­ga­ni­sa­sjons­byg­ging og po­li­tisk ar­beid. I mel­lom­krigs­ti­den gikk han gra­de­ne i Ar­bei­der­par­ti­ets or­ga­ni­sa­sjon før han i 1945 gikk helt til topps i parti­or­ga­ni­sa­sjo­nen som parti­sek­re­tær. Den stil­lin­gen hadde han i nes­ten et kvart år­hund­re, helt frem til 1969.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det betyr at Haa­kon Lie i de førs­te ti­åre­ne av et­ter­krigs­ti­den var en av Nor­ges mest inn­fly­tel­ses­rike menn. Lies pe­rio­de som parti­sek­re­tær fal­ler i tid sam­men med Ar­bei­der­par­ti­ets gull­al­der i norsk po­li­tikk. Gjen­nom det meste av denne tiden fun­ger­te Ap som et slags stats­bæ­ren­de parti i Norge. Lie kon­trol­ler­te der­med en av de frems­te makt­po­si­sjo­ne­ne i Norge.

Og på samme tid var han den aller var­mes­te is­ra­elven­nen som norsk so­sial­de­mo­kra­ti noen gang har hatt. På dette tids­punk­tet treng­tes det ikke noen parti­po­li­tisk de­batt i Norge ver­ken om Midt­østen­spørs­mål eller andre te­ma­er.

Ar­bei­der­par­ti­et hadde rent fler­tall i Stor­tin­get frem til 1961 og re­gje­rings­mak­ten til 1965 (bare av­brutt av Lyng-re­gje­rin­gens en måned lange in­ter­mes­so i 1963). De po­li­tis­ke makt­for­hol­de­ne gav Haa­kon Lie et be­ty­de­lig ma­nøv­re­rings­rom. Og det be­nyt­tet han seg gjer­ne av, også i sitt so­li­da­ri­tets­ar­beid for Is­rael.

Eksistensiell fare

Mot midt­en av 50-tal­let spred­te det seg et inn­trykk i norsk ar­bei­der­be­ve­gel­se av at Is­rael stod over­for en umid­del­bar ek­sis­ten­si­ell fare. Sær­lig fra Egypt ble krigs­re­to­rik­ken sta­dig ster­ke­re. An­tal­let kren­kel­ser og tref­nin­ger i grense­om­rå­de­ne mot nabo­lan­de­ne økte kraf­tig.

Si­tua­sjo­nen var spe­si­elt kre­ven­de fordi Sov­jet­unio­nen nå åpent hadde trådt inn i Midt­østen-kon­flik­ten på ara­ber­sta­te­nes side. Der­med ble også Is­ra­els fien­der ut­styrt med våpen fra kom­mu­nist­land.

I Oslo satt Haa­kon Lie og var be­kym­ret over ut­vik­lin­gen. Ap-parti­sek­re­tæ­ren var spe­si­elt mis­for­nøyd med FNs rolle.

Selv om de in­ter­na­sjo­na­le re­sul­ta­te­ne ute­ble, så hadde Haa­kon Lie be­stemt seg for at i hvert fall norsk opi­nion nå skul­le mo­bi­li­se­res til for­del for det kjem­pen­de de­mo­kra­ti­et. På sen­tral­styre­mø­tet i Ar­bei­der­par­ti­et 13. fe­bru­ar 1956 fikk Lie gjen­nom­slag for å star­te en opi­nions­kam­pan­je for Is­rael. Den skul­le inn­le­des ved at presse­folk fra ar­bei­der­pres­sen og fag­for­enings­le­de­re drog ned til den jø­dis­ke sta­ten på en de­le­ga­sjons­rei­se. Ved hjem­koms­ten skul­le del­ta­ger­ne for­mid­le sine inn­trykk gjen­nom ar­tik­ler og fore­drag. Slik skul­le det nors­ke folk vek­kes til ak­sjon for lan­det man nå fryk­tet var truet av un­der­gang. (1)

Som sagt så gjort. En uke etter at Ap-le­del­sen hadde sagt sitt ja til Lies plan satt 14 jour­na­lis­ter, re­dak­tø­rer og fag­li­ge til­lits­valg­te på flyet til Tel Aviv. I Is­rael åpnet de jø­dis­ke so­sial­de­mo­kra­te­ne alle dører for parti­ka­me­ra­te­ne fra Norge. De nors­ke gjes­te­ne ble tatt med rundt til be­drif­ter og fore­tak for å vise hvor­dan in­du­stri og jord­bruk voks­te frem i det som en gang hadde vært ør­ken­om­rå­der. I im­mi­gra­sjons­sent­re­ne fikk de se hvor­dan jø­dis­ke flykt­nin­ger ble om­sko­lert til opp­hold i kib­but­zer og mos­ha­ver.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nord­men­ne­ne fikk også møte de fles­te be­tyd­nings­ful­le sam­funns­top­pe­ne i Is­rael. De hadde blant annet sam­ta­ler med stats­mi­nis­te­ren, uten­riks­mi­nis­te­ren, Is­ra­els pre­si­dent, Knes­set-med­lem­mer og le­der­ne i den is­ra­els­ke fag­be­ve­gel­sen.

La Israel leve

Vel til­ba­ke i Norge skul­le inn­tryk­ke­ne fra rei­sen for­mid­les. Og de skul­le om­set­tes i et for­ny­et norsk en­ga­sje­ment for is­rae­ler­nes sak. 17. mars stod opp­ro­pet «La Is­rael leve» på trykk i Ar­bei­der­bla­det un­der­skre­vet av samt­li­ge de­le­ga­sjons­med­lem­mer. De rei­sen­de for­tal­te om «over­vel­den­de inn­trykk av et folk som står i kamp mot nes­ten uover­sti­ge­li­ge vans­ke­lig­he­ter både innad og utad, men som fører denne kam­pen med en selv­di­si­plin og frem­tids­tro som er im­po­ne­ren­de.» Un­der­skri­ver­ne min­net om at Is­rael følte seg «iso­lert og under en akutt fare for å bli for­rådt av de land som selv hadde an­svar for sta­tens opp­ret­tel­se». Det ble der­for krevd at Is­rael måtte gis «til­sva­ren­de ad­gang til å få våpen» som de ara­bis­ke lan­de­ne. (2)

«La Is­rael leve»-opp­ro­pet ble start­skud­det til den pro­is­ra­els­ke kam­pan­jen som Haa­kon Lie hadde etter­lyst. Også ak­sjo­nen fikk nav­net «La Is­rael leve». De hjem­kom­ne de­le­ga­sjons­med­lem­me­ne kas­tet seg over skrive­ma­ski­ne­ne sine for å for­mid­le de ster­ke inn­tryk­ke­ne fra den jø­dis­ke sta­ten. Den is­ra­els­ke am­bas­sa­den i Oslo bi­drog med fil­mer og bil­der som kunne bru­ke­si fore­drag og øvrig in­for­ma­sjons­ar­beid.

Men det var Ar­bei­der­par­ti­ets parti­kon­tor under le­del­se av Haa­kon Lie som styr­te det hele. Til parti­kon­to­ret kunne de­le­ga­sjons­med­lem­me­ne hen­ven­de seg for å låne in­for­ma­sjons­ma­te­ri­ell. Ar­bei­der­nes presse­kon­tor i Oslo fun­ger­te som en slags ut­klipp­sen­tral. Der ble all presse­om­ta­le av ak­sjo­nen ar­ki­vert.

Og det ble litt av hvert å klip­pe ut. På en måned pub­li­ser­te to av de mest frem­tre­den­de av jour­na­lis­te­ne i de­le­ga­sjo­nen hele 13 ar­tik­ler. De ble både tryk­ket i Ar­bei­der­bla­det og fel­les­dis­tri­bu­ert til de 30 avi­se­ne som sam­men ut­gjor­de ar­bei­der­pres­sen.

Opi­nions­kam­pan­jen rul­let over Norge og re­spon­sen lot ikke vente på seg. Parti­kon­to­ret mot­tok en strøm av hen­ven­del­ser om fore­drag om in­for­ma­sjon. Fra mars til mai gikk det ikke en uke uten minst ett ut­spill i medie­ne fra Is­ra­els nors­ke ven­ner.

Masse­mønst­rin­gen kul­mi­ner­te i 1. mai-to­ge­ne. Det ble ikke bare en mar­ke­ring av ar­beids­fol­ks ret­tig­he­ter, men også Is­ra­els rett til å over­le­ve som na­sjon. Sam­men med de røde flag­ge­ne ble hundre­vis av blå pla­ka­ter med bil­det av et ung­tre truet av en blo­dig øks båret rundt i de­mon­stra­sjons­to­ge­ne. Bil­det sym­bo­li­ser­te den fers­ke na­sjo­nen Is­rael som ble truet med til­itet­gjø­rel­se av de ara­bis­ke na­bo­ene. Haa­kon Lie hadde fått pla­ka­ten av Is­ra­els am­bas­sa­de og sør­get for å tryk­ke den opp i tusen ek­semp­la­rer.

Fryktet utslettelse av Israel

Lie og de andre Is­ra­elven­ne­ne i Ar­bei­der­par­ti­et fryk­tet en krig og en derpå føl­gen­de ut­slet­tel­se av Is­rael. De fikk rett i det førs­te, men tok feil på det andre punk­tet. Kri­gen kom gans­ke rik­tig i slut­ten av ok­to­ber 1956. Is­rael tapte imid­ler­tid ikke. De vant i ste­det en i ste­det en knu­sen­de seier.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mi­li­tært var den kort­va­ri­ge kri­gen høs­ten 1956 en stor suk­sess for Is­rael. Egypts mi­li­tæ­re slag­kraft var satt flere år til­ba­ke. Men tri­um­fen kunne fort bli kost­bar af­fæ­re på det po­li­tis­ke om­rå­det. USA pres­set hardt på for å få Is­rael til å trek­ke seg ut fra Sinai. På hjemme­bane ble den is­ra­els­ke stats­mi­nis­te­ren David Ben Gurion an­gre­pet fra venstre­si­den. De kri­ti­ser­te ak­sjo­nen som den is­ra­els­ke re­gje­rin­gen hadde igang­satt sam­men med de to euro­pe­is­ke stor­mak­te­ne.

En måned etter kamp­hand­lin­ge­nes slutt skul­le den is­ra­els­ke fag­or­ga­ni­sa­sjo­nen Hi­stad­rut av­hol­de sin kon­gress. Det var ven­tet at kri­tik­ken mot Ben Gurion ville bli sterk. I denne si­tua­sjo­nen ble det sendt bud på de is­ra­els­ke so­sial­de­mo­kra­te­nes nære venn fra Norge, Haa­kon Lie. Da kon­gres­sen star­tet, var stem­nin­gen opp­his­set. Stats­mi­nis­ter Ben Gurion var til stede på møtet og fikk gjen­nom­gå for sitt mi­li­tæ­re sam­ar­beid med fransk­menn og bri­ter. Så fikk Haa­kon Lie ordet. Han gikk på ta­ler­sto­len med et mål for øyet. Å hjel­pe Is­ra­els stats­mi­nis­ter mot op­po­si­sjo­nen i egne rek­ker. Og han ville gjøre det på den måten han kunne aller best. Ved å hen­le­de opp­merk­som­he­ten mot Is­ra­els his­to­ris­ke opp­ga­ve og de ut­ford­rin­ge­ne som lå foran.

Glødende følelser

Talen gir et fa­sci­ne­ren­de inn­blikk i de glø­den­de fø­lel­se­ne Aps parti­sek­re­tær hadde for det unge de­mo­kra­ti­et i Midt­østen. Han be­gyn­te med å for­sva­re nød­ven­dig­he­ten av Si­nai-kam­pan­jen. Lie frem­holdt at det var «krys­tall­klart at Is­rael slo til i selv­for­svar» og han mente at kam­pan­jen «burde bli støt­tet av alle frie menn». «Et mes­ter­slag har gitt dere puste­rom - la oss håpe for lang, lang tid», for­man­te gjes­ten fra nord.

Så trakk han lin­je­ne til­ba­ke til en­ga­sje­men­tet sitt etter fly­ulyk­ken på Hurum og det førs­te be­sø­ket han hadde gjort til Is­rael.

«Siden den gang har jeg fulgt deres ar­beid, deres kamp, deres til­bake­slag, deres sei­rer. For å være ærlig har jeg ofte und­ret meg hvor­dan dere ville klare det, hvor­dan dere ville løse de over­vel­den­de pro­ble­me­ne dere stod over­for, hvor­dan dere ville være i stand til å gjen­nom­føre de over­men­nes­ke­li­ge opp­ga­ve­ne dere tok på dere selv; ikke bare bygge hjem for tu­se­ner av ny­kom­me­re i dette varme, tørre lan­det, men også bygge det på basis av de­mo­kra­ti og so­si­al lik­het, om­rin­get av en dyp sjø av mis­tenk­som­het og hat. Men nå ser jeg med mine egne øyne at dere gjør ak­ku­rat det.»

«Åndelig bildebruk»

Der­et­ter gikk Lie over i nær­mest ån­de­lig bilde­bruk:

«For meg tar Is­rael mer og mer form av sym­bo­let på liv. Sym­bo­let på liv der man ikke skul­le tro at liv kunne opp­rett­hol­des… Tid­lig på våren kan vi ofte, der hjem­me, opp­le­ve et fan­tas­tisk syn. Midt i den dype snøen og isen står en hvit bjørk med flot­te, grøn­ne bla­der. Sol­skinn fikk blade­ne til å spret­te ut for tid­lig. Og du sier: Det treet vil dø. Men det dør ikke. Mi­ra­ku­løst fort­set­ter det å leve og vokse. For meg synes Is­rael som disse grøn­ne bjørke­trær­ne, om­gitt av kald iset snø. En stor ide så varm som sol­skinn om våren brak­te det frem, etter en lang, lang vin­ter. Noen sier: Det treet vil ikke være i stand til å leve, Vi vet bedre: I skyg­gen vil barna leke i ge­ne­ra­sjo­ner frem­over, og kvin­ner og menn vil hvile der etter en hard dags ar­beid. Dere har gått gjen­nom harde tider. Harde tider lig­ger foran dere. Men Is­rael vil leve.» (4)

Da Lie var fer­dig tord­net ap­plau­sen mot ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Neste gang Is­rael hav­net i krig var Haa­kon Lie enda nær­me­re be­gi­ven­he­te­ne. Fak­tisk midt oppe i dem.

Mot slut­ten av mai 1967 ble det sta­dig kla­re­re for de fles­te at det gikk mot en ny væp­net kon­flikt i Midt­østen. Krigs­re­to­rik­ken fra Egypts pre­si­dent Nas­ser var ikke til å ta feil av. Di­plo­ma­ti­et fei­let. Snart skul­le våp­ne­ne tale.

«Du er øns­ket i Tel Aviv», stod det i et te­le­gram som nådde Haa­kon Lie i Oslo. Lie var en mann med mange ta­len­ter, også jour­na­lis­tis­ke. Og denne gan­gen fant han ut at det var som re­por­ter han kunne gjøre mest nytte for den jø­dis­ke sta­ten.

Ut­styrt med ID-kort som for­tal­te at han var jour­na­list til­knyt­tet norsk ar­bei­der­pres­se, foto­ap­pa­rat og film­ka­me­ra, drog Lie ned til Is­rael, slik han var bedt om. Ver­te­ne inn­kvar­ter­te ham i det is­ra­els­ke ar­bei­der­par­ti­ets ho­ved­kon­tor. For sik­ker­hets skyld send­te de også med ham en kar som skul­le fun­ge­re både som liv­vakt og vei­vi­ser.

Haa­kon Lie star­tet med å be­sø­ke det som mest sann­syn­lig ville bli de ulike front­av­snit­te­ne i den kom­men­de kri­gen. Hans førs­te re­por­ta­sje stod på trykk i Ar­bei­der­bla­det bare tre dager før kamp­hand­lin­ge­ne tok til. Han be­skrev han hvor­dan det is­ra­els­ke sam­fun­net li­ke­vel fun­ge­rer. På tross av den store faren som truet dem.

- Så undere skje

«Jeg spør meg selv om noe folk kunne ta denne si­tua­sjo­nen på en mer ver­dig og modig måte. Det mot­sat­te av pa­nikk hers­ker. En mek­tig still­het hvil­te over Tel Aviv da jeg kom inn i går. Bus­ser og laste­bi­ler er borte fra ga­te­ne - enten det skyl­des at kjøre­tøy­ene eller sjå­fø­re­ne er ved gren­sen.

Køer fin­nes ikke, bare hvor fri­vil­li­ge mel­der seg til blod­giv­ning, si­vil­for­sva­ret eller Hæren er det sam­men­stim­lin­ger. Ingen mørk­leg­ging, bare for­be­re­del­ser til det. Sand­sek­ker stab­les opp, i ka­fe­ene er det stil­le som i en kirke, bygge­plas­se­ne står tomme, men i fab­rik­ke­ne gjør de som er til­ba­ke to manns ar­beid. Skole­barn bærer pos­ten ut. På tross av hva de har opp­levd i ghet­to­er og flykt­ninge­lei­rer står de eldre like fast som de unge. Over­alt ar­bei­des det, mens man ven­ter.»

Så ble Haa­kon Lies re­por­ta­sje med ett per­son­lig. Han skrev at dette be­sø­ket i Is­rael var det fjer­de for hans ved­kom­men­de. Og det han har sett har gjort stort inn­trykk. «Med egne øyne har jeg sett un­de­re skje. Ti­tu­se­ner av flykt­nin­ger og for­fulg­te har fun­net sitt hjem. Sko­ler og syke­hus er reist, mu­se­er og kon­sert­sa­ler bygd, skog plan­tet og åkrer brutt. Igjen blomst­rer det i ør­ke­nen, under so­sia­lis­tisk le­del­se er en mo­der­ne vel­ferds­stat blitt til», kon­sta­ter­te Lie før fø­lel­se­ne til­syne­la­ten­de nes­ten tok over­hånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Med et hulk inn­ven­dig spør en seg selv: Skal dette stor­ver­ket leg­ges øde? Skal ti­tu­se­ner av jøder igjen gå til grun­ne på grunn av utøye­lig na­sjo­na­lis­me, re­li­giøs fa­na­tis­me og dik­ta­to­rens frykt for at det ek­sem­pel Is­rael re­pre­sen­te­rer skal smit­te over på deres land hvor mil­lio­ner hol­des nede i fat­tig­dom og uvi­ten­het?

På disse spørs­mål kan ingen gi svar i dag, men mange her må føle som meg; slip­pes det løs blir det et blod­bad som ikke kan be­skri­ves, og skal ver­den sitte pas­sivt å se på dette skjer, slik den en gang lot Hit­ler sett en stor­krig i gang?» (5)

Ønsket seg til fronten

Det skul­le imid­ler­tid raskt vise seg at de dyst­re spå­dom­me­ne som den kom­bi­ner­te parti­sek­re­tæ­ren og krigs­re­por­te­ren send­te hjem, ikke slo til. Haa­kon Lie satt sam­men med Golda Meir i Tel Aviv da de førs­te ny­he­te­ne fra fron­ten kom inn på for­mid­da­gen den 5. juni. Meir hadde året før gått av som uten­riks­mi­nis­ter, men hun hadde fort­satt inn­fly­tel­se i po­li­tik­ken gjen­nom ver­vet som ge­ne­ral­sek­re­tær i Ma­pai-par­ti­et.

De to fikk for­nøyd høre at is­ra­els­ke fly nær­mest hadde til­in­tet­gjort det egyp­tis­ke fly­vå­pe­net og at fien­dens pan­ser­styr­ker også var på­ført store øde­leg­gel­ser. Det vir­ket al­le­re­de gans­ke klart at krigs­lyk­ken gikk i is­rae­ler­nes favør. Kan­skje ville det bli en mye kor­te­re krig enn mange hadde tenkt seg?

Men for Haa­kon Lie var det uan­sett ikke ak­tu­elt å sitte stil­le i Tel Aviv mens kam­pe­ne på­gikk. Han øns­ket seg til fron­ten. Og mest av alt til Je­ru­sa­lem, der det kunne se ut som de is­ra­els­ke styr­ke­ne kunne klare å ta til­ba­ke de østre de­le­ne av byen fra jor­da­ner­ne.

Is­ra­els­ke trop­per om­rin­get raskt Øst-Je­ru­sa­lem. 7. juni var det klart for det en­de­li­ge an­gre­pet. Is­ra­els­ke trop­per tok raskt kon­trol­len over den gamle by­de­len, der jø­de­nes størs­te hel­lig­dom, Klage­mu­ren, be­fin­ner seg. I de nes­ten 20 årene som var gått siden fri­gjø­rings­kri­gen i 1948-49 hadde jø­de­ne vært for­hind­ret fra å be ved det hel­li­ge sted. Det var et sterkt øye­blikk da ut­slit­te elite­sol­da­ter til slutt tok seg frem til Klage­mu­ren. Også mange av dem tok seg en pause for å be.

Sam­ti­dig hadde også Haa­kon Lie kom­met seg til Je­ru­sa­lem. Han kjør­te dro­sje gjen­nom de vest­li­ge de­le­ne av byen, men var utål­mo­dig etter å komme seg inn den øst­li­ge gam­le­byen. Lie over­tal­te sjå­fø­ren til å dra til Man­de­l­baum­por­ten som for­bant de to by­de­le­ne.

Lie og Eskhol

Ved por­ten var det stor opp­stan­del­se. Ryk­te­ne gikk om at kamp­hand­lin­ge­ne i Gam­le­byen var over. Det ble sagt at Is­ra­els stats­mi­nis­ter Levi Esk­hol var ven­tet når som helst for reise inn til Klage­mu­ren.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Lie og Esk­hol kjen­te hver­and­re fra tid­li­ge­re. Så da den is­ra­els­ke stats­mi­nis­te­ren kom for å ta Øst-Je­ru­sa­lem i øyen­syn, stod parti­sek­re­tæ­ren i Det nors­ke ar­bei­der­par­ti al­le­re­de klar for å ønske ham vel­kom­men til jø­de­nes gamle ho­ved­stad.

Haa­kon Lie og hans dro­sje­bil ble med i stats­mi­nis­ter­kor­te­sjen som tok seg frem til Klage­mu­ren. Vel frem­me ved hel­lig­dom­men stakk stats­mi­nis­ter Esk­hol en pa­pir­lapp med en bønn inn i sprek­ke­ne i muren, slik jø­de­nes skikk er. Dette his­to­ris­ke øye­blik­ket ville Haa­kon Lie for all del være en del av. Han treng­te seg forbi sik­ker­hets­vak­ter og sol­da­ter frem til Esk­hol. Si­tua­sjo­nen ble far­lig da stats­mi­nis­te­rens liv­vak­ter mis­tenk­te den på­gå­en­de per­sonen for å være en mulig ter­ro­rist. Men pro­ble­met ble løst da stats­mi­nis­te­ren selv for­klar­te sik­ker­hets­fol­ke­ne at dette var en høyt­stå­en­de parti­ka­me­rat fra Norge. (7)

Med Klage­mu­ren i bak­grun­nen og om­gitt av be­den­de og syn­gen­de men­nes­ker, om­fav­net de to so­sial­de­mo­kra­te­ne hver­and­re. Lie gikk selv frem til muren og tok på den. Sann­syn­lig­vis som den førs­te ut­len­ding på denne for det jø­dis­ke fol­ket så spe­si­el­le dagen.

Den nors­ke ar­bei­der­parti­sek­re­tæ­ren var selv første­hånds vitne til de his­to­ris­ke hen­del­se­ne. Han så rab­bi­ne­ren som foret­tet den førs­te guds­tje­nes­ten på nes­ten 20 år fra Klage­mu­ren. Han be­trak­tet stats­mi­nis­te­ren som via is­ra­elsk radio holdt tale til na­sjo­nen fra samme sted. Han kik­ket på de skit­ne og skjeg­ge­te sol­da­ter som tente lys og bad.

Trollbundet

Haa­kon Lie var som troll­bun­det av alle de ster­ke sanse­inn­tryk­ke­ne. Lie satte se­ne­re ord på det han følte på denne his­to­ris­ke dagen:

«Det går en gjen­nom marg og ben… Dette har vært en dag da selv en nord­boer er blitt kas­tet fra vill jubel til gråt og til­ba­ke fra gråt til jubel. Men hva må denne dagen ha be­tydd for mil­lio­ner av jøder i alle land. Dagen var en­de­lig kom­met. Det gamle Je­rus­laem var igjen i deres hen­der, år­hund­rers drøm­mer og spå­dom­mer har gått i opp­fyl­lel­se.» (8)

Men Haa­kon Lie ville ha mer. Plut­se­lig så Lies kom­bi­ner­te kjent­mann og liv­vakt til sin for­skrek­kel­se at den nors­ke gjes­ten han skul­le passe på, var for­svun­net. Og det i et om­rå­de som ikke var til­strek­ke­lig sik­ret. Bare timer tid­li­ge­re hadde det på­gått kamp­hand­lin­ger der. Hvem viss­te om det fort­satt kunne be­fin­ne seg lom­mer av mot­stand eller snik­skyt­te­re i de tran­ge ga­te­ne?

Stats­mi­nis­ter­føl­get brøt opp og for­lot om­rå­det. Mør­ket falt på mens en sta­dig mer de­spe­rat is­rae­ler for­tvi­let lette etter en høy­reist blond nord­mann som var på vid­van­ke. Liv­vak­ten fikk ikke mye sym­pa­ti fra de is­ra­els­ke sol­da­te­ne som be­vok­tet de nylig erob­re­de ga­te­ne. Både han og den for­svun­ne­de nord­man­nen hadde bare å pelle seg vekk. Dette var de­fi­ni­tivt ikke noe sted for si­vi­lis­ter å vase om­kring i mør­ket.

Den enes­te som ikke var be­kym­ret for sik­ker­he­ten, var Haa­kon Lie selv. Han løp opp­glødd om­kring og snak­ket med dem han møtte. Blant annet traff han en fransk ka­tolsk prest som tok ham med inn i kir­ken sin. Pres­ten ville vise ham hvor­dan jor­dans­ke sol­da­ter hadde van­da­li­sert guds­hu­set ved å plas­se­re en ma­skin­ge­vær­sti­ling oppe i kirke­tår­net.

Til slutt hadde liv­vak­ten hel­let med seg og fant sin bort­kom­ne gjest fra det høye nord. Den be­kym­re­de is­rae­le­ren fikk imid­ler­tid ingen unn­skyld­ning for for­svin­nings­num­me­ret. I ste­det klem­te en nær­mest eu­fo­risk Haa­kon Lie sin oppas­ser og løf­tet ham opp. Alt mens han ropte «Er ikke dette spen­nen­de, er ikke dette spen­nen­de?» (9)

Fotnoter:

(1) Waage, Hilde Hen­rik­sen: Norge Is­ra­els beste venn, Uni­ver­si­tets­for­la­get 1996: side 169-170

(2) Ar­bei­der­bla­det 17. mars 1956, si­tert i Waage 1996

(3) Ar­bei­der­bla­det 1. no­vem­ber 1956, si­tert i Waage 1996

(4) Tveit, Odd Kar­sten, Alt for Is­rael, Cap­pe­len 1996, side 253

(5) Ar­bei­der­bla­det, 2. juni 1967

(6) Lahlum, Hans Olav: Haa­kon Lie. His­to­ri­en, my­te­ne og men­nes­ket, Cap­pe­len 2009, side 480

(7) Lie, Haa­kon: Slik jeg ser det, Tiden 1975, side 354-55

(8) Tveit, side 374-75

(9) Tveit, side 376

Les også
Norge, jødene og Israel
Les også
Arbeiderpartiets u-svingKorset og Davidsstjernen