MISLYKKET: Amerikanerne vil no
...
MISLYKKET: Amerikanerne vil nok ha store problemer med å innse at de har feilet. Derfor vil de prøve å forlenge forhandlingene, for så lenge forhandlingene ikke er avsluttet, har de heller ikke vært mislykket, skriver Per Haakonsen. På bildet ser vi USAs utenriksminister John Kerry (t.v.) sammen med palestinernes leder Mahmoud Abbas. Foto: Jacquelyn Martin / AFP / NTB Scanpix
Forhandlinger uten ende
Del
Etter palestinernes syn ligger den jødiske staten på palestinsk område. Det jødiske nærvær i form av en egen stat, kan aldri anerkjennes som legitim. For jødene kan Israels sikkerhet aldri bli trygget så lenge palestinerne forlanger uavhengighet. Et selvstendig Palestina vil være en permanent trussel, skriver Per Haakonsen.

De ame­ri­kansk-le­de­de  for­hand­lin­ge­ne mel­lom Is­rael og de pa­le­stins­ke selv­styre­myn­dig­he­te­ne skal etter pla­nen av­slut­tes den 29. april.

Så langt har for­hand­lin­ge­ne vært re­sul­tat­løse, og de fles­te ana­ly­ti­ker­ne er enige om at det også kom­mer til å bli slutt­re­sul­ta­tet.

Men ame­ri­ka­ner­ne har sat­set over­or­dent­lig mye på at denne gan­gen må det lyk­tes å komme frem til en freds­av­ta­le byg­get på en to­stats­løs­ning. De er ikke vil­li­ge til å ak­sep­te­re et nytt ha­va­ri, og øns­ker som et mi­ni­mum at for­hand­lin­ge­ne for­len­ges ut­over den selv­på­lag­te fris­ten.

Men pa­le­sti­ner­nes «pre­si­dent» Mah­moud Abbas - hvis man­dat utløp for fem år siden - har sagt tvert nei. Han kre­ver som et mi­ni­mum at is­rae­ler­ne set­ter fri den siste pul­jen av 27 ter­ro­ris­ter som etter pla­nen skul­le ha vært løs­latt i slut­ten av mars.

Til denne grup­pen hører også pa­le­sti­ner­nes store ynd­ling Mar­wan Bar­ghou­ti. Han soner fem livs­tids­dom­mer i Is­rael.

Netanyahu har ikke gått med på denne løs­la­tel­sen etter­som det ikke er noe frem­gang å spore i for­hand­lin­ge­ne. Dess­uten har den in­ter­ne mot­stan­den mot å sette fri ter­ro­ris­ter «med blod på hen­de­ne» vært stor.

For å be­ve­ge den is­ra­els­ke re­gje­rin­gen, har det i pres­sen ver­sert ryk­ter om at ame­ri­ka­ner­ne kan tenke seg å sette fri den kjen­te is­ra­els­ke spio­nen Jo­nat­han Pol­lard, som al­le­re­de har sit­tet nær­me­re 30 år i ame­ri­kans­ke fengs­ler.

Det har i de se­ne­re år vært gjort mange for­søk på å få satt ham fri, men for­gje­ves. I Is­rael er dette en høyt prio­ri­tert sak. Skul­le ame­ri­ka­ner­ne la Pol­lard gå, vil Netanyahu tro­lig kunne over­tale sin re­gje­ring til å la den siste pul­jen med ter­ro­ris­ter slip­pe.

Det vi her er vitne til, er på mange måter å for­stå som et spill der det vik­tigs­te ikke er slutt­re­sul­ta­tet, men selve pro­ses­sen.

Både pa­le­sti­ner­ne og is­rae­ler­ne er inn­for­stått med at det ikke er mulig å komme frem til enig­het om en av­ta­le. Men begge par­ter prø­ver å få mest mulig ut av selve pro­ses­sen.

Mah­moud Abbas øns­ker å få fri­gitt flest mulig fengs­le­de ter­ro­ris­te­ne, eller hente hjem «mar­ty­re­ne», som det heter der i går­den.

Men også Is­rael øns­ker å få noe igjen for sin for­hand­lings­vil­je.

Par­te­ne har også det til fel­les at de fryk­ter for USAs vrede hvis de sier nei til å for­hand­le. Alt lig­ger der­for til rette for «pakke­løs­nin­ger» og fort­sat­te for­hand­lin­ger. At slike for­hand­lin­ger ikke har mu­lig­het for å føre frem, er helt se­kun­dært.

Hvor fast­låst si­tua­sjo­nen er med tanke på en for­hand­lings­løs­ning, il­lust­re­res best ved å re­ka­pi­tu­le­re par­te­nes po­si­sjo­ner.

Nylig kunne Mah­moud Abbas re­tur­ne­re fra Wash­ing­ton for å bli mot­tatt som en helt i Ramal­lah. Til tu­se­ner av be­geist­re­de frem­møt­te kunne han for­sik­re at han hadde holdt sine løf­ter - han hadde ikke veket en tomme over­for den ame­ri­kans­ke pre­si­dent.

Det gjaldt spe­si­elt kra­vet om å an­er­kjen­ne Is­rael som en jø­disk stat. Men også når det gjaldt andre for­hand­lings­tema hadde han stått fast.

Han hadde avist kra­vet om is­ra­elsk til­stede­væ­ren­het i Jor­dan­da­len, stått fast på at alle is­ra­els­ke bo­set­nin­ger måtte bort fra Vest­bred­den, at de pa­le­stins­ke flykt­nin­ge­ne måtte få vende til­ba­ke til sine hjem­ste­der i Is­rael, og en­de­lig hadde han krevd Øst-Je­ru­sa­lem som pa­le­sti­ner­nes ho­ved­stad. For denne sin urok­ke­lig­het ble han hyl­let.

Der­som vi ser dette i his­to­risk per­spek­tiv, er dette hva pa­le­sti­ner­ne all­tid har krevd - også under Yas­ser Ara­fat. I lik­het med Abbas ble også Ara­fat hyl­let som en helt da han vend­te til­ba­ke etter Camp Da­vid-for­hand­lin­ge­ne i år 2000. Hel­ler ikke han hadde gitt noe. Ingen av dem hadde «for­rådt» pa­le­sti­ner­nes sak.

For­hand­lings­vil­jen er hel­ler ikke stor i Is­rael. Tro­lig er fler­tal­let av re­gje­rings­med­lem­me­ne mot for­hand­lin­ge­ne og flere av de le­den­de mi­nist­re­ne er også imot tan­ken om en to­stats­løs­ning.

Mest ut­talt i så måte er for­svars­mi­nis­ter Moshe Ya'alon. I ja­nu­ar om­tal­te han den ame­ri­kans­ke uten­riks­mi­nis­ter John Ker­rys for­hand­lings­frem­støt som en «be­set­tel­se», at han led av et «mes­si­ansk kom­pleks» og at han burde få «sin No­bel­pris og la oss være i fred».

Som ikke det skul­le være nok, har han gans­ke nylig - i bi­ten­de ven­din­ger - lis­tet opp USAs mis­lyk­ke­te po­li­tikk i Midt­østen og Iran. Un­der­for­stått ame­ri­ka­ner­ne er ikke skik­ket til den opp­ga­ven de hadde tatt på seg.

Kri­tik­ken har voldt ra­se­ri blant ame­ri­ka­ner­ne, og John Kerry har te­le­fo­nert Netanyahu og nær­mest for­langt Moshe Ya'a lons av­gang. Men det er nok let­te­re sagt enn gjort etter­som Moshe Ya'alon er den mest po­pu­læ­re mi­nis­ter i re­gje­rin­gen.

For den is­ra­els­ke re­gje­rin­gen står sik­ker­he­ten i høy­se­tet. Den kre­ver full kon­troll med alle gren­se­ne til en pa­le­stinsk stat - he­r­under også Jor­dan­da­len.

Den kre­ver også full kon­troll med det pa­le­stins­ke luft­rom­met. Vi­de­re må den nye sta­ten være de­mi­li­ta­ri­sert. Disse kra­ve­ne gjør det klart at vi ikke taler om en selv­sten­dig stat i van­lig for­stand, men sna­re­re om et indre pa­le­stinsk selv­sty­re under is­ra­elsk over­herre­døm­me.

Pa­ral­lel­len til Gaza-stri­pen lig­ger nær.Så kan vi legge til at for Netanyahu er Je­ru­sa­lem ikke noe for­hand­lings­tema. Byen er og for­blir Is­ra­els udel­te ho­ved­stad. Men for pa­le­sti­ner­ne er en freds­av­ta­le uten Je­ru­sa­lem uak­tu­elt.

Det er i grun­nen for mildt å si at stand­punk­te­ne er ufor­en­li­ge. For begge par­ter drei­er det om en ek­sis­ten­si­ell kamp - et være eller ikke være.

Pa­le­sti­ner­ne kan ikke an­er­kjen­ne Is­rael som en jø­disk stat fordi det vil spar­ke bena under hele deres mot­stands­kamp. For etter deres syn lig­ger den jø­dis­ke sta­ten på pa­le­stinsk om­rå­de. Det jø­dis­ke nær­vær i form av en egen stat, kan aldri an­er­kjen­nes som le­gi­tim.

For jø­de­ne kan Is­ra­els sik­ker­het aldri bli tryg­get så lenge pa­le­sti­ner­ne i deres eget midte for­lan­ger uav­hen­gig­het. Et selv­sten­dig Pa­le­sti­na vil være en per­ma­nent trus­sel og en til­stand Is­rael ikke kan leve med.

Men det som for­und­rer mest er al­li­ke­vel ame­ri­ka­ner­nes hold­ning. Opp gjen­nom årene har det vært gjort utal­li­ge for­søk på å skape fred mel­lom jøder og pa­le­sti­ne­re.

Stikk­ord­mes­sig kan vi nevne: Mad­rid-kon­fe­ran­sen i 1991, Oslo-av­ta­len i 1993, Camp David i 2000, Vei­kar­tet for fred i 2003 og Ehud Olmerts sam­ta­ler med Abbas i 2006-08. En må und­res over hva som får den ame­ri­kans­ke ad­mi­ni­stra­sjon til å tro at de vil lyk­kes der alle andre har fei­let.

Igjen må vi min­nes en av Moshe Ya'alons re­plik­ker: Det blir ingen freds­av­ta­le i vår leve­tid.

Ame­ri­ka­ner­ne vil nok ha store pro­ble­mer med å innse at de har fei­let. Der­for vil de prøve å for­len­ge for­hand­lin­ge­ne. For så lenge for­hand­lin­ge­ne ikke er av­slut­tet, har de hel­ler ikke vært mis­lyk­ket.

Is­rael og pa­le­sti­ner­ne på sin side har ikke råd til å tråk­ke ame­ri­ka­ner­ne på tærne. Der­til står for meget på spill. De øns­ker hel­ler ikke å bli hengt ut som synde­bukk ved å være den part som trek­ker seg fra for­hand­lin­ge­ne.

Alt tyder på at dette blir for­hand­lin­ger uten ende.