En slags musikalsk misjonær

Over natten ble Trygve Skaugs personlige bønn «Martyren» en av Norges mest populære radiosanger. Skaug blir rørt over hvordan sangen tas imot.

- Låta er vel­dig nær, og er den av mine egne san­ger som betyr mest for meg, for­tel­ler Tryg­ve Skaug.

Når vi møter ham førs­te gang har sin­ge­len al­le­re­de ruk­ket å etab­le­re seg som en mye brukt ra­dio­låt.

Skaug skrev san­gen etter å ha blitt kjent med en ugan­disk asyl­sø­ker, som han i dag reg­ner som sin egen bror. «Mar­ty­ren» er ar­tis­tens måte å be­ly­se et nært og sam­funns­ak­tu­elt tema.

- Jeg har kun­net si noe om urett­fer­dig­het på et po­li­tisk plan - på en kunst­ne­risk måte. Kunst, og i dette til­fel­let mu­sikk, kan ut­tryk­ke noe annet enn hva en po­li­tisk de­batt kan klare, tror han.

På spørs­må­let om hva som skil­ler «Mar­ty­ren» fra andre san­ger, sva­rer Skaug:

- Andre san­ger jeg har skre­vet hand­ler om kjær­lig­het mel­lom men­nes­ker eller ste­der. Mar­ty­ren er en bønn inn i min brors livs­si­tua­sjon. Det er hans bønn, bedt med mine ord, sier Skaug, som er personlig kristen.

I flere år har han vært aktiv som lov­sangs­le­der, blant annet på UL.

Tref­fer en nerve

I kjøl­van­net av at «Mar­ty­ren» kom ut, har folk tatt kon­takt for å for­tel­le ham hva san­gen betyr for dem. Det gjør Skaug ydmyk. En sam­ta­le med en frem­med mann har gjort sterkt inn­trykk.

- Etter å ha hørt «Mar­ty­ren» lurte han på om tro kan­skje var sva­ret for ham li­ke­vel. Det var som om jeg hadde ut­talt en leng­sel som fan­tes i hjer­tet hans, som han selv ikke hadde klart å sette ord på, tror Skaug.

Etter hvert har det blitt flere slike sam­ta­ler. Han opp­le­ver at sangen tref­fer en slags indre nerve.

- For meg blir re­spon­sen eks­tra sterk når san­gen i ut­gangs­punk­tet er en bønn til min gode far i him­me­len.

- Mu­sikk eller lov­sang?

Før var han en aktiv lov­sangs­le­der i Oslo misjonskirke Bet­le­hem. Nå er solo­kar­rie­ren i fokus. Li­ke­vel sav­ner han å lede men­nes­ker i lov­sang på fast basis.

- Låt­skri­ver, poet, vo­ka­list i ban­det StMor­ritz, solo­ar­tist og lov­sangs­le­der. Når tri­ves du best?

- Når jeg opp­le­ver at folk hører på det jeg har å si, og tar med seg mine teks­ter i eget liv og hver­dag, da tri­ves jeg.

Skaug øns­ker å skri­ve og bruke san­ger som kan nå inn til men­nes­ker og få be­tyd­ning for dem. Han set­ter ikke strek mel­lom pop­mu­sikk og kris­ten mu­sikk.

- For min del går de to hånd i hånd, og er sånn sett ikke ad­skilt. San­ge­ne mine er ikke in­spi­rert av rus eller ulyk­ke­lig kjær­lig­het, men av vår Herre. Hvis de åpner noen hjerte­dø­rer, da gir det jeg hol­der på med me­ning.

For­mid­ler av tro

- Lov­sang er noe fra deg til Gud, men som du in­vi­te­rer andre inn i. Som solo­ar­tist gir jeg noe fra meg selv til pub­li­kum, sier Skaug.

Li­ke­vel tror han at san­ge­ne kan nå dypt inn. Teks­te­ne er ikke di­rek­te, men maler et bilde av hvor­dan tro kan se ut. Drøm­men er at den raus­he­ten og kjær­lig­he­ten han selv har opp­levd å finne hos Gud, skal lyse gjen­nom, om det så bare er et lite glimt.

- Det jeg dri­ver med er kom­mu­ni­ka­sjon av tro på sce­nen, sier han.

- Kan man kalle deg mi­sjo­nær?

- Å, nei, sva­rer han raskt.

Så blir han plut­se­lig stil­le. Han ten­ker seg om.

- Det er ikke at jeg ikke vil være en mi­sjo­nær, men det er en vel­dig ære­full tit­tel, sier han og drar på det.

- En­kel­te har sagt at det jeg dri­ver med er mi­sjon, men mi­sjon er lik­som mye re­ne­re og flot­te­re enn hva jeg hol­der på med. Mi­sjo­nær­tit­te­len bør henge høy­ere enn mitt liv, føler jeg.

- Hva er en mi­sjo­nær, Tryg­ve?

- Det er vel et men­nes­ke som for­mid­ler noe om Guds nåde og kjær­lig­het. En som er en kris­ten der det trengs. Og alle kan jo være det.

Tryg­ve Skaug blir svar skyl­dig. Han blir stil­le nok en gang.

- Kan­skje jeg er en mi­sjo­nær li­ke­vel. En slags mu­si­kalsk mi­sjo­nær.

Godt sam­ar­beid

Noen uker se­ne­re møter vi Tryg­ve Skaug i et stu­dio ved Havne­la­ge­ret i Ber­gen. Han sit­ter i en­ga­sjert sam­ta­le med pro­du­sent Da­ni­el Birke­land om sam­ar­bei­det i stu­dio. Når en solo­mu­si­ker skal ha hen­de­ne på rat­tet, slik Skaug har nå, er kje­mi­en vik­tig. Det har fun­gert yp­per­lig mel­lom de to, som også har sam­ar­bei­det tid­li­ge­re.

- Tryg­ve spil­ler mange av in­stru­men­te­ne sine selv, og får det til å fun­ge­re vel­dig bra. Vi har fått gjort mye på bare noen dager her i stu­dio, skry­ter Birke­land, som har byg­get opp ­stu­dio­et over 12 år.

- Du kan gjer­ne spil­le inn plate på gutte­rom­met foran pc-skjer­men, men du får ikke alt dette her, re­pli­se­rer Skaug - og peker mot bi­blio­te­ket av pre-am­per, klang­ma­ski­ner og mik­ro­fo­ner som alle har sin egen sær­eg­ne klang og funk­sjon.

Være «seg sjæl»

En smake­bit av Skaugs nye ma­te­ria­le lek­ker ut av stu­dio­høy­ta­ler­ne når Birke­land etter hvert set­ter seg til sides for å ar­bei­de med gårs­da­gens inn­spil­lin­ger. Det er liten tvil om at det er po­ten­si­al for mer tid på ete­ren for Trygve Skaugs lett­hør­te og hver­dags­nære små­jaz­ze­de vise­pop.

Skaug viser vei gjen­nom de krong­le­te gan­ge­ne i lo­ka­le­ne i det vi skal gå for å over­late de to til da­gens stu­dio­økt. Han er spent, men sam­ti­dig rolig. En må være seg selv. Må være ærlig. Så blir det let­te­re å ta det som kom­mer når flere sing­ler etter hvert slip­pes ut på mar­ke­det, og når Skaugs førs­te solo­al­bum til slutt blir en rea­li­tet.

DAGEN