Ekmans tvetydighet som problem

- Vi har trolig noe å lære av katolsk teologi akkurat på menighetssyn, skriver Jan Inge Jenssen.

Ulf Ekman har etter mitt skjønn i sin ar­tik­kel i siste num­mer av Keryx et vik­tig poeng i at me­nig­hets­for­stå­el­sen i store deler den evan­ge­li­ka­le lei­ren og i vek­kel­ses­be­ve­gel­se­ne har vært svak - både i for­hold til en over­dre­ven prag­ma­tis­me og i til­rette­leg­gin­gen av kir­kens ulike ak­ti­vi­te­ter.

Faren med dette er at me­nig­he­ters ulike prak­si­ser/ak­ti­vi­te­ter knyt­tets til hen­sikts­mes­sig­het og i for liten grad til kir­kens iden­ti­tet og gud­git­te opp­drag. Vi har tro­lig også noe å lære av ka­tolsk teo­lo­gi ak­ku­rat på dette om­rå­det. Per­son­lig er jeg enig i at vi tren­ger å ta denne sam­ta­len, men da må vi bli mer pre­si­se i vår ar­gu­men­ta­sjon enn det Ekman er i sin ar­tik­kel.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg er ikke teo­log, men har i flere år ar­bei­det med le­del­se av me­nig­he­ter gjen­nom forsk­ning, un­der­vis­ning og en­ga­sje­ment i en fri­kir­ke­lig me­nig­het med «bi­bel­sen­ter» i nav­net. Det var der­for med stor in­ter­es­se jeg tok fatt på ar­tik­ke­len.

Ek­mans kri­tikk av me­nig­hets­syn og prak­sis og for­slag til «løs­nin­ger» gjø­res ved bruk av re­son­ne­men­ter fra ka­tolsk teo­lo­gisk tra­di­sjon. Han mener det er vik­tig å øke den sa­kra­men­ta­le for­stå­el­se knyt­tet til me­nig­he­ter og dens prak­sis (sju sa­kra­men­ter i den ka­tols­ke og or­to­dok­se kir­ken) samt at man styr­ker den apo­sto­lis­ke le­del­ses­for­men og vekt­leg­ger en eller annen form for apo­sto­lisk suk­se­sjon. Ekman er også opp­tatt av å si at vek­kel­ses­tra­di­sjo­nen har over­be­tont den in­tel­lek­tu­el­le siden av kris­ten­tro­en gjen­nom et en­si­dig fokus på «ordet alene» sam­ti­dig som be­tyd­nin­gen av prak­sis er av­dem­pet.

Mine inn­ven­din­ger mot Ek­mans re­son­ne­men­ter er fler­si­di­ge. In­spi­ra­sjo­nen til tenk­nin­gen er for en­si­dig ka­tolsk. Også in­nen­for fri­kir­ke­lig­he­ten er det teo­lo­ger som har ar­bei­det med å be­grun­ne og ut­dy­pe den fri­kir­ke­li­ge ekk­le­sio­lo­gi­en. Yale­pro­fes­so­ren Miro­s­lav Volf sin bok «After Our Li­ke­ness: The Church as the Image of the Tri­ni­ty» for­mu­le­rer en fri­kir­ke­lig ekk­le­sio­lo­gi og viser at den står seg godt i møte med den ka­tols­ke og or­to­dok­se.

Styr­ken i Volfs tenk­ning er at han viser hvor­dan en tri­ni­ta­risk for­stå­el­se av kir­ken kan ut­dy­pe det fri­kir­ke­li­ge kirke­sy­net sna­rer enn å tone ned dets egen­art.

For­hol­det mel­lom Fa­de­ren, sønn og Den hel­li­ge Ånd sees på som et for­bil­de for me­nig­he­ten. Det sær­eg­ne ved de tre per­sone­ne i gud­dom­men ut­fyl­ler hver­and­re og vir­ker i sin for­skjel­lig­het sam­men. Dette re­pre­sen­te­rer en vik­tig kor­ri­ge­ring til tenk­nin­gen i ka­tolsk tra­di­sjon hvor en­hets­tan­ken i gud­dom­men leder til et me­nig­hets­syn med lite rom for in­di­vi­dua­li­tet og mang­fold.

Paven blir så «det in­di­vid der gud­dom­me­lig og men­nes­ke­lig enhet møtes, og som kir­ken hand­ler gjen­nom i ver­den», slik dr. theol. Arne Helge Tei­gen ved Fjell­haug In­ter­na­sjo­na­le Høg­sko­le så tref­fen­de på­pe­ker. Den ka­tols­ke tenk­nin­gen på dette om­rå­det re­sul­te­rer alt for lett i opp­byg­gin­gen av et kon­trol­le­ren­de hie­rar­ki som opp­rett­hol­der struk­tu­re­ne og kan­skje til og med for­val­ter sa­kra­men­te­ne rett, men dess­ver­re uten at Kris­ti kropp med alle de ulike nåde­ga­ve­ne får blomst­re og fun­ge­re sam­men.

Volf på­pe­ker dess­uten at det fore­går en kon­gre­sjo­na­li­se­ring, med et til­ta­ken­de fokus på den en­kel­te for­sam­ling fram­for tra­di­sjo­nel­le kir­ke­li­ge mo­del­ler både i pro­tes­tan­tis­ke, ka­tols­ke og den or­to­dok­se kirke.

I boken «The Si­len­cing of Leo­nar­do Boff: The Va­ti­can and the Fu­tu­re of World Chris­tia­ni­ty», har Har­vey Cox ved Har­vard-uni­ver­si­te­tet mer­ket seg en «rast­løs ån­de­lig ener­gi», som gir seg ut­slag i at man ikke har tål­mo­dig­het til å vente på sitt eget kirke­sam­funns even­tu­el­le pla­ner og til­tak for ut­vik­ling av de lo­ka­le me­nig­he­te­ne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Man set­ter i gang selv - både med å finne mo­del­ler man øns­ker å ut­vik­le me­nig­he­ten etter, og med å gjen­nom­føre end­rings- og ut­vik­lings­pro­ses­ser som man ikke nød­ven­dig­vis har fått god­kjent av sitt eget kirke­sam­funn. En be­ve­gel­se i den ret­ning Ekman be­skri­ver vil tro­lig for­ster­ke denne tenden­sen og ikke fange opp ener­gi­en og ka­na­li­se­res den inn gode kirke­byg­gen­de fel­les­skap - slik Ekman selv klar­te på 80-tal­let.

Pinse­venn og pro­fes­sor ved Full­er-se­mi­na­ret Vel­li-Mat­ti Kärkkäinen på­pe­ker i sin bok «An In­tro­duc­tion to Eccle­sio­lo­gy» at Volfs «par­ti­ci­pa­tory eccle­sio­lo­gy», er fri­kir­ke­nes ut­ford­ring til andre kir­ker - å få dem til å for­stå be­tyd­nin­gen av det all­men­ne preste­døm­met i dag. De andre kir­kens me­nig­hets­syn kan de­fi­ni­tivt be­ri­kes å styr­kes av fri­kir­ke­nes fokus på at det all­men­ne preste­døm­me ikke bare hand­ler om so­te­rio­lo­gi (læren om frel­se, for­soning, gjen­fø­del­se og rett­fer­dig­gjø­rel­se), men også ekk­le­sio­lo­gi (læren om kir­ken).

Kir­ken lever ved å kom­mu­ni­se­re frel­se gjen­nom gjen­si­dig tje­nes­te med et mang­fold av Ån­dens gaver. Siden den opp­høy­de le­ven­de Kris­tus vir­ker gjen­nom ga­ve­ne - siden alle tro­en­de har gaver, vir­ker Kris­tus gjen­nom alle gaver - ikke bare de som inne­har en of­fi­si­ell funk­sjon («office»). Denne lek­fol­kets teo­lo­gi un­der­kjen­ner ikke dem som er «in office» - men den ka­tols­ke og or­to­dok­se for­stå­el­se av dette. Kärkkäinen på­pe­ker at den ekk­le­sio­lo­gi som ikke kom­mer til rette med lek­fol­kets teo­lo­gi, ender i lek­fol­kets pas­si­vi­tet - som igjen re­sul­te­rer i kir­kers pas­si­vi­tet.

I til­legg til en­si­dig­he­ten i ka­tolsk ret­ning, drøf­ter ikke Ekman svak­he­te­ne i den kir­ke­li­ge prak­sis i disse mil­jø­ene. No­mi­na­li­tet (in­ak­ti­ve med­lem­mer) er minst like ut­bredt i ka­tols­ke mil­jø­er, og høyst sann­syn­lig er me­nig­hets­for­stå­el­sen like svak i en «mes­se­kul­tur» som i mil­jø­ene Ekman kri­ti­se­rer. I store deler av ka­tols­ke mil­jø­er synes det å være til­strek­ke­lig - for å være «god kris­ten» - at en del­tar i de ukent­li­ge mes­se­ne. Be­tyd­nin­gen av å være lem­mer på en kropp med ulike gaver og nåde­ga­ver for­svin­ner lett i en slik tenke­måte og i en slik prak­sis. Er man ute etter å for­nye det bi­bels­ke inn­hold i me­nig­hets­for­stå­el­sen, må slike syns­punk­ter være høyst re­le­van­te.

Det er også en fare for at fo­ku­set på sa­kra­men­te­ne i en del kir­ke­li­ge mil­jø­er (ka­tols­ke, or­to­dok­se, ang­li­kans­ke, lu­thers­ke og andre) kan bli så stor at det per­son­li­ge tro­s­ele­men­tet og be­tyd­nin­gen av om­ven­del­se vis­kes ut. Ekman over­be­to­ner etter mitt skjønn sa­kra­men­ter og apo­sto­lisk le­del­se og viser liten for­stå­el­se for hva sam­hand­ling mel­lom men­nes­ker med ulike gaver/nåde­ga­ver skal bety for me­nig­hets­byg­ging. Han drøf­ter ikke hva han mener med em­be­te, og han vur­de­rer ikke de mange og store pro­ble­me­ne knyt­tet til apo­sto­lis­ke suk­se­sjon. Po­en­get med så­kalt apo­sto­lisk suk­se­sjon er ikke at man skal finne full­kom­ne tje­ne­re, men at Gud selv su­ve­rent ord­ner med en suk­se­sjon som er gyl­dig selv om men­nes­ker svik­ter.

Sam­ti­dig må det også kunne på­pe­kes at det fin­nes mange ek­semp­ler på at en slik ut­vel­gel­se både in­nen­for og uten­for den ka­tols­ke kirke, ikke gir re­sul­ta­ter som er øns­ke­li­ge. Pave­rek­ken er et godt ek­sem­pel. Ikke så få av dem har ført et liv som ikke er for­ene­lig med kris­ten tro. Grel­le ek­semp­ler på en slik prak­sis fin­ner en også i andre enn de ka­tols­ke mil­jø­ene.

Uten at leder byg­ger til­lit og uten at det fin­nes bruk­ba­re me­ka­nis­mer som kan hind­re inn­set­tel­se av og som kan av­set­te le­de­re så vil vi få mer usunn le­del­se. Vi har nok av ek­semp­ler både på ta­fatt­het og på den andre siden usunn makt­ut­øvel­se. Det er ikke mang­len­de vilje til å un­der­ord­ne seg som mo­ti­ve­rer en slik kri­tikk, men vilje til å ikke la kir­ken øde­leg­ges av at le­de­re ikke aks­ler an­sva­ret de har fått av sin for­gjen­ger. Det hadde vært flott om Ekman hadde pre­si­sert sine tan­ker om hvil­ken prak­tisk mo­dell for suk­se­sjon som han øns­ker seg.

Det kan sies mye po­si­tivt om den ka­tols­ke kir­ken. Men sett fra en pro­tes­tan­tisk og øku­me­nisk syns­vin­kel, fin­nes det også mange be­ten­ke­li­ge sider ved ka­tolsk teo­lo­gi som Ekman ikke sier noe om. Det Ekman sier om jom­fru Maria, er ukon­tro­ver­si­elt. Men den ka­tols­ke og or­to­dok­se kirke vekt­leg­ger henne i sin teo­lo­gi - og i alle fall i sin prak­sis - så sterkt at det er grunn til å spør­re om det bi­bels­ke grunn­lag. Når man ber ved hjelp av ro­sen­kran­sen, ber man 50 Avé Maria. De fles­te bøn­ner i kir­ken er til henne. Hvor­dan er det med bøn­nen til hel­ge­ne­ne? Hva med sø­li­ba­tet? Hva med messe for de døde som er i skjærs­il­den? Hva med luk­ket natt­verd­bord etc?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fri­kir­ke­nes ekk­le­sio­lo­gi står seg godt i møtet med den ka­tols­ke tra­di­sjo­nen blant annet på grunn av fo­ku­set på det all­men­ne preste­døm­met og lek­fol­kets be­tyd­ning i Kris­ti kropp. Veien vi­de­re tror jeg først og fremst går gjen­nom å for­dy­pe den fri­kir­ke­li­ge tra­di­sjon og egen­art. Jeg tvi­ler på at ka­tolsk em­bets­for­stå­el­se og stren­ge kon­fe­sjo­nel­le hie­rar­ki er verd å stre­be etter.

Les også
Ulf Ekman tar oppgjør med egen bevegelseUlf Ekman
Les også
Ekman om stormfulle årUlf Ekman