Drømmen om Afrika
Del
På en kvinnekonferanse i Kristiansand slo det ned i Linda Tånevik: «Du skal til Mosambik!».

«Mette Ma­rits for­lo­ver er blitt mi­sjo­nær». Tit­te­len er hen­tet fra et in­ter­vju Vårt Land hadde med henne kort tid etter at hun be­gyn­te som lege i Mo­sam­bik.

Tå­ne­vik hadde sine mi­nut­ter i rampe­ly­set i for­bin­del­se med kron­prin­ses­sens bryl­lup i 2001. Etter å ha stu­dert aku­punkt­ur i fire år, kom tan­ken om å ar­bei­de som lege.

- Det var ingen drøm. Jeg tok stu­di­et ene og alene fordi jeg ville til Afri­ka og gjøre noe for noen, for­tel­ler hun.

På av­stand fra troen

Tå­ne­vik er på besøk i Ber­gen. Der har hun delt sitt vit­nes­byrd på den re­gio­na­le kvinne­kon­fe­ran­sen. Om­gi­vel­se­ne er vidt for­skjel­li­ge fra de hun er vant til i Mo­sam­bik.

Der bor hun i et lite hus med ett rom og bad. Når det reg­ner, lek­ker det fra taket, og lange pe­rio­der er det ikke vann i sprin­gen. Da må hun hente vann i brøn­nen ved inn­gan­gen til basen til Iris mi­ni­s­try, or­ga­ni­sa­sjo­nen som ble stif­tet av Heidi og Rol­land Baker.

Tå­ne­vik voks­te opp i et kris­tent hjem, men kom på av­stand fra troen sent i ten­åre­ne.

- Spen­ning, byliv, fest og moro fris­tet mer i den pe­rio­den, for­tel­ler hun.

Men en dag møtte hun en kris­ten som gjor­de inn­trykk.

- Da jeg spur­te henne: «Hva gjør du?», for­tal­te hun at hun var blitt så glad i Jesus. Jeg hus­ker at jeg tenk­te; «jøss, tenk å si noe sånn!» Hun for­tal­te at hun hadde en bi­bel­grup­pe, og spur­te om jeg ville bli med. Det ble inn­gan­gen til min tro.

En pro­sess

Tå­ne­vik be­skri­ver troen som en pro­sess. Da hun stu­der­te medi­sin i Un­garn, bruk­te hun mye tid alene til å lese kris­ten lit­te­ra­tur og lytte til for­kyn­nel­se.

- Jeg var fer­dig med det livet jeg hadde levd. De andre stu­den­te­ne var yngre enn meg, så jeg til­brak­te mye tid alene. Det var godt å bli kjent med meg selv og kjen­ne litt på fø­lel­sen av en­som­het. I dag opp­le­ver hun en ube­skri­ve­lig fred og ro i livet.

- Det må egent­lig bare opp­le­ves, sier hun.

Det hen­der at hun spør seg selv om det hun tror på er vir­ke­lig. Og hvis det ikke den skul­le være det, så har hun like fullt en fred som hun ikke ville bytte for noen pris.

- Jeg har aldri hatt det så bra, for­tel­ler hun.

Over­vel­det av nøden

På basen i Mo­sam­bik ar­bei­der fire andre leger, en jord­mor og en syke­plei­er, i til­legg til de lo­ka­le. Iris mi­ni­s­try dri­ver barne­hjem, kirke, yr­kes­sko­le, en­gelsk­un­der­vis­ning og bi­bel­sko­le, bare for å nevne noe.

- Da jeg kom til Mo­sam­bik ble jeg først over­vel­det av all nøden og de store be­ho­ve­ne, og tenk­te: Hva kan jeg som per­son ut­ret­te? Etter hvert gikk det opp for meg at det var stor uvi­ten­het om hiv og aids, og om enkle syk­dom­mer. Siden har det blitt min «pas­sion», kan du si, å jobbe med fore­byg­gen­de helse­ar­beid og un­der­vis­ning. Mil­lio­ner dør på grunn av uvi­ten­het om hiv, aids og diaré. Ikke bare i Mo­sam­bik, men i hele Afri­ka. Det lave kunn­skaps­ni­vå­et har sjok­kert meg, rett og slett.

Sam­men med et team fra Harvest bi­bel­sko­le, laget hun i fjor høst fil­mer om hiv og aids, om hvor­dan man be­hand­ler diaré og om hvor­dan man får skit­tent vann rent.

- De er laget på stamme­språ­ket og på por­tu­gi­sisk, og blir dis­tri­bu­ert ut i bush­en.

Tå­ne­vik drøm­mer også om å få inn fore­byg­gen­de helse­ar­beid al­le­re­de på bar­ne- og ung­doms­sko­len. På basen har hun hatt se­mi­nar med ele­ver og læ­re­re, i til­legg til de som går på pas­tor­sko­len. Alle jen­te­ne på basen har også fått un­der­vis­ning om hiv og aids.

- Det er eks­tremt mye sek­su­alsmit­te i Mo­sam­bik. Der­for er det så vik­tig å nå ut med kunn­skap. Folk må få vite hvor­dan de blir smit­tet, og hvor­dan vi­ru­set vir­ker i krop­pen. Da kan de ta valg ba­sert på den kunn­ska­pen de har.

Hjem og puste

Inn­imel­lom rei­ser hun en tur til Norge, for å «si­vi­li­se­re» seg, som hun sier.

- Det er fryk­te­lig varmt i Mo­sam­bik, i til­legg til lange pe­rio­der uten strøm. Da er det godt å kunne reise hjem og puste litt. Slip­pe å tenke på om du har vann, strøm, in­ter­nett eller kom­mu­ni­ka­sjon med ver­den uten­for.

Etter to år i Mo­sam­bik er opp­hol­det over, men Tå­ne­vik for­sik­rer at hun ikke er fer­dig med Afri­ka.

- Jeg vel­dig lyst til å fort­set­te med fore­byg­gen­de helse­ar­beid, men jeg tren­ger tyng­de i det jeg gjør. Pla­nen er der­for å ta mer ut­dan­ning.

Tå­ne­vik har kom­met til et vei­skil­le i livet. Hun vet ikke hvor­dan ting kom­mer til å se ut, men kjen­ner på seg at hun skal vi­de­re.

- Hvor­dan er det å være der?

- Det er sånn jeg har levd de siste årene. Uviss­he­ten kan være vans­ke­lig, for jeg er jo bare et men­nes­ke, og vil vite hva som skjer, og hva jeg skal gjøre vi­de­re. Vi må stole på Gud og gå den veien vi tror han leder, så åpner ting seg.

Tå­ne­vik kjen­ner en til­freds­het med å ha det sånn. Hun kunne ikke tenke seg en ni til fire-til­væ­rel­se, men vil hel­ler leve i troen på at alt kan skje.

Dagen

 

 

kristenliv,mette-marit,bryllup,kronprinsessen,bergen,afrika,kristiansand,misjon,mosambik