Misjonshus og bedehus
Alle kan bidra i misjonen, alle kan be
I Norge er det to ulike navn på samme type gudshus: misjonshus og bedehus. Noen kalles det ene, noen det andre. Men husenes funksjon er nokså lik.
Navnene sier noe. Utsendingene på misjonsfeltene skal vite at det finnes en sendemenighet. De samles i misjonsforeninger og misjonshus og misjonsstevner. Det misjonskallet de har fått, er å innvie, sende og ta ansvar for dem de sender ut. Slik svarer de helt konkret på spørsmålet i Rom 10:15: «Og hvordan kan de forkynne uten at de blir utsendt» (Rom 10:15)?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bedehus – et hus der vi ber! Å være misjonsvenn uten å be, er ikke mulig. Ikke noe hus kan være et misjonshus uten også å være et bedehus. Den største misjonæren gjennom tidene sa det slik: «Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet så vi kan forkynne Kristi hemmelighet» (Kol 4:3)!
De fleste av oss skal ikke reise ut. Men vi kan daglig dra ut på bønnens reise og «nedbe velsignelsens fylde» over utsendingene. Og så skal vi be om visdom i møte med utfordringene i lokalmiljøet vårt. For også der er mange som ikke kjenner Jesus.
Ingen kan måle virkningen av bønnen med vitenskapelige instrumenter. Men vi ber i tro, og vi venter store ting av misjonens Herre. En dag blir resultatet synlig.
Måtte alle våre misjonshus være bedehus og alle bedehus misjonshus.
