MYE ARBEID: Ola Hellens måtte
...
MYE ARBEID: Ola Hellens måtte legge ned mye arbeid både før han kunne flytte inn i sin egen gamme og etter at han begynte å bo der. Mange venner og familiemedlemmer hjalp ham mye. Foto: Byline stor
Student flyttet inn i jordhytte i skogen
Del
Ola Hellenes tok året med friluftsliv som fag på skolen på fullt alvor. Hele skoleåret bodde han i en gamme i skogen.

* Se video fra gamme-livet i fjellsiden

I slutten av oktober i fjor besøkte Dagen gammen oppe i fjellsiden , 200 høydemeter over sentrum av «bygdebyen» Volda på Sunnmøre.

Les også: Studerer friluftsliv - bor hele året i gamme

Ved hjelp av venner og familie, og takket være en velvillig bonde lånte ham grunn, fikk Vestfold–gutten reist «hytten» som består av en innvendig treramme og er isolert utvendig med torv.

Idé fra Afrika

Gammer ble Ola Hellenes kjent med da han gikk på Øytun folkehøgskole i Finnmark. Ideen om å bo i en slik over en lang periode, fikk han under et opphold i Kenya. Det skjedde mens han var student ved Hald Internasjonale Senter i Mandal, som drives i et samarbeid mellom Det norske misjonsselskap , Norges Kristelige Student– og Skoleungdomslag og Strømmestiftelsen .

Flytter inn

Ved studiestart tok vi kontakt med Hellens igjen for å høre hvordan det hadde gått.

– Jeg flytter i inn leilighet nå i høst sammen med en kamerat, opplyser han. Fortsatt skal han studere i Volda.

Hellenes valgte ellers å skrive en tekst med refleksjoner om tiden i den uvanlige studentboligen. Denne han har gitt oss tillatelse til å trykke.

«Det var et fint år – lærerikt, sosialt og naturnært. Det ble brukt mye tid på livets grunnnleggende elementer, som ved og varme, å få tak over hodet, hente vann, ta oppvask, komme seg fram og tilbake til boplassen og så videre. Hehe, det er vel kanskje litt av grunnen til at jeg flytter inn nå. Samtidig gav det meg noen tanker om hva livet egentlig består av.

I verden gjøres mye jobb. Men vi er i vårt samfunn kanskje blitt litt distansert fra svette, muskelarbeid og «det steinalderske». Men bak våre liv skjules mye arbeid. Alle mine klær – hvem har sydd dem? Hvem har henta ut metallene i pc–en min? Hvor mye regnskog er svidd av i Brasil fordi jeg spiser «norsk» kylling foret på soya? Og hva med mine kaffekopper?Jeg vet ikke...

Jeg følte i alle fall at jeg lærte noe om at livet mitt krever energi, og jeg føler jeg har blitt mer bevisst i forhold til å se verdi av arbeid og å tenke på hva som ligger bak og hva som er bærekraftig.

Noe jeg også lærer mer og mer, og som opptar meg, er hvordan vi behandler naturen. Forstår vi at vi er avhengig av den? På død og liv? Ser vi konsekvensene av å hogge urørt urskog som har vært der i tusenvis av år, eller å legge et jorde under asfalt? I naturen går alt sakte, den har ikke dårlig tid. Men vi har lett for å stresse mye. Bruke opp all verdens olje på et århundre, for eksempel...

Et år uten musikk, med fugler, bekk, knitring fra ved og susende vind som eneste underholdning, har vært en fin mulighet for meg til å stresse litt ned.

En annen ting som jeg synes var interessant med mitt gammeår, har vært det sosiale og mellommennesklige. Jeg hadde et mål om at min plass i skogen skulle bli et sted hvor folk kunne føle seg velkommen, slappe av og få seg en god prat. Det var gøy å se hvordan det faktisk skjedde, det blei mange lange drøser om tro,filosofi, sopp og ski. Høytlesning blei en hit. Og mange har kommentert at det var et godt sted å være. Jeg tror ikke jeg gjorde så fantastisk jobb som vert, men det hjelper litt med mangel på skjermer og overflod på stillhet.

Litt rart har det vært å være definert av mange som «gammemannen». Min identitet ligger ikke først og fremst i hvor jeg bor, men i så mye mer. Til tider har det vært litt i overkant, mange har ytret beundring jeg føler ikke var helt på sin plass. Folk kjenner meg ikke, veit ikke at jeg også er sliter med mine ting. Men på overflaten har jeg i alle fall lyktes med et prosjekt, et godt komponert image, så å si. Jeg har fulgt drømmen.

Jeg ser mange som lever liv og følger idealer, og er radikale uten at det synes for andre, det er kult. Samtidig som jeg har opplevd at mange har sett opp til meg uten å vite hvem jeg er, har jeg vært så heldig å ha venner som har sett på huset mitt som et hus (bare upraktisk) og på meg som Ola. Deilig.

Sist har jeg lært at jeg ikke er aleine. Jeg har fått evig mye hjelp av venner og familie og opplevd mye godvilje, min egotrip hadde ikke vært mulig om jeg ikke hadde fått hjelp av folk. Klesvask, bygging, bæring, ved, en oppredd seng inniblant, har vært avgjørende for meg. Vi lever ikke på isolerte øyer.

Framtida veit jeg ikke så mye om. Jeg kommer til å fortsette å være mye ute, og ønsker meg en jobb hvor jeg kan jobbe i naturen med folk. Året har forma meg som alle andre år, og jeg håper å ta det gode med videre og legge det kjipe igjen oppe i skauen.»