Jubel uten blygsel

Vi befinner oss midt i påsketiden, og med vår i luften mange steder i landet kan det være ekstra passende med Johan Nordahl Bruns mektige påskesalme. 

Brun ble født i 1745 i dagens Trondheim, men ble etter hvert en av mange trøndere som har funnet seg til rette i byen mellom de syv fjell. Akkurat henvisningen til de syv fjell er særlig relevant i Bruns tilfelle, fordi han også er kjent som mannen bak Nystemten, Bergens nasjonalsang.

Brun skilte seg ut blant sine samtidige kirkeledere ved at han tok velvillig i mot Hans Nielsen Hauge. For en del år siden viste nåværende Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug meg den faste plassen Hauge ble tildelt like under prekestolen i Korskirken i Bergen.

Når det gjelder selve salmen er det verdt å nevne at melodien er over 100 år eldre enn teksten fra 1786. Kombinasjonen av tekst og melodi gir salmen et proklamerende preg, den er en salme det kan passe ekstra godt å synge stående.

Jesus lever, graven brast!

Han stod opp med guddoms velde

Trøsten står som klippen fast:

at hans død og blod skal gjelde

Lunet blinker, jorden bever,

graven brast og Jesus lever

Teologisk sett er det lite omstridt å finne her. Salmens nerve ligger ikke minst i de første to eller fire ordene. Den kristne kirkes identitet er uløselig knyttet til troen på at Jesus Kristus gjorde det umulige, nemlig å stå opp fra de døde.

Denne overbevisningen er alt annet enn selvsagt i dag, og det er ikke sånn at man hadde særlig lettere for å tro på dødes oppstandelse i tidligere tider.

Derfor er påminnelsen i Bruns salme både en kilde til frimodighet og fornyet inspirasjon på evangeliets vegne.

Jeg har vunnet, Jesus vant

Døden oppslukt er til seier

Jesus mørkets fyrste bandt

jeg den kjøpte frihet eier

Åpen har jeg himlen funnet

Jesus vant, og jeg har vunnet

I den andre strofen blir oppstandelsens konsekvenser for sangeren utmalt. Oppstandelsens realitet er en forutsetning for den friheten salmen omtaler. Og med denne forutsetningen på plass kan den troende frimodig synge at døden er oppslukt til seier.

Teksten er lite følelsespreget, Brun nøyer seg først og fremst med å konstatere sakens kjerne. Man mer enn aner en jublende undertone, og som salme er det nettopp jubel som godt kan få prege fremføringen.

Likevel er det verdt å merke seg salmens klare dogmatiske utgangspunkt. Brun fastslår Jesu oppstandelse fra de døde som historisk realitet.

På denne realiteten hviler den kristne kirke, selv om det også finnes mye god livshjelp å hente fra kristen tro og teologi utover oppstandelsens mysterium.

Når vi leser salmeteksten og synger denne salmen, kan vi likevel uten blygsel få ta del i gleden som spredte seg i Jerusalem da flere og flere forstod hva det innebar at graven var tom.