GRAVPLASS: Mor og far har en f
...
GRAVPLASS: Mor og far har en felles grav i Fyllingsdalen i Bergen. Her besøker Britt Kristine Pedersen graven til foreldrene sine i ti minusgrader. Foto: Bjørn Olav Hammerstad
Livet uten Bjørn
Del
«Sykehjemsbeboer i Bergen døde av koronavirus» sto det i avisen. Britt Kristine Pedersen visste at var hennes pappa saken handlet om.

Klokken er to på en mandag. Britt Kristine Pedersen (54) står utenfor Gullstøltunet sykehjem i Bergen kommune og forsøker å få på seg smittevernutstyr hun aldri har hatt på seg før. Noen etasjer over venter faren hennes.

En sykepleier står utenfor for å hjelpe til med den gule smittefrakken. Plutselig ringer telefonen.

– Vi må skynde oss, sier sykepleieren alvorlig og setter opp farten.

– Da skjønte vi det, sier Britt Kristine.

En fot hver

Da hun og broren kommer inn i farens rom den mandagen ligger han i sengen og stirrer tomt ut i luften. De får ikke lov til å klemme eller å holde ham i hånden, så begge tar tak i en fot hver og holder fast.

– Jeg ville at han skulle kjenne at vi var der, at han ikke var alene, sier Britt Kristine.

Mens hun står ved enden av sengen, forteller hun faren at hun er glad i ham, og tenker at det er greit at han ikke kan se dem skikkelig.

– Jeg tror ikke han hadde kjent oss igjen. Vi så ikke ut som oss selv i alt smitteutstyret, sier hun.

TÅRER: Britt Kristine er tilbake på Gullstølstunet sykehjem for første gang siden faren døde. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

Fikk ikke puste

Bjørn Pedersen hadde vært lite syk gjennom livet og hadde aldri hatt problemer med lungene. Men den dagen lå han i sengen og fikk ikke puste. Hvert åndedrag var en kamp.

– Da jeg så hva pappa døde av, ble jeg redd, sier Britt Kristine.

54-åringen har jobbet som sikkerhetskontrollør på Bergen Lufthavn siden 1998 og er vant til å se etter alle former for trusler.

– I min jobb ser jeg etter terrorister, bomber, kuler og krutt hver dag hele dagen. Denne terroristen kunne jeg ikke se, jeg bare visste at han var der, sier hun.

Britt Kristine og broren fikk lov til å være i rommet i 15 minutter, men før tiden var ute er faren deres død.

– Jeg tror han holdt ut til vi kom, så slapp han taket, sier Britt Kristine.

Enda en død

«Sykehjemsbeboer i Bergen døde av koronavirus» sto det på nettavisen til Bergens Tidende samme dag. Britt Kristine hadde ikke forestilt seg at hun skulle lese om farens død i avisen.

– Det var helt uvirkelig, sier hun.

Bare to dager før hadde Bjørn sett nyheter på TV og kost seg med påskegodt som Britt Kristine hadde kjøpt. Da han så personalet i smittevernutstyr spurte han dem: «Vasker dere vekk koronaen?»

– Jeg fikk en telefon dagen etter om at han var blitt dårlig, sier Britt Kristine.

Fire dager etter hans død blir Bjørns begravelse arrangert i Møllendals lille kapell i Bergen.

Kun åtte personer fikk lov til å komme.

HVITT LAG: Mor og far har en felles grav på Fyllingsdalen gravplass i Bergen hvor snøen har lagt seg som et tynt teppe i januar. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

Nummer 33

Bjørn Pedersen (93) var den 33. i Norge som døde av koronaviruset. Nesten ett år senere er nesten 600 personer døde.

Britt Kristine sier at faren var en trygg og varm mann. Typen som tok lite plass i et rom, men som alle likte å være sammen med.

– Han var alltid så hyggelig mot alle og lærte meg hvordan jeg skulle være mot de rundt meg. Jeg har alltid vært en pappa-jente, sier hun.

I oppveksten var Britt Kristine mye ute i båt med faren. Han lærte henne alt hun vet i dag. Selv om bølgene slo mot dem der de satt i den lille snekken, var hun ikke redd.

– Han var min klippe i livet, hvis han var der følte jeg meg alltid trygg, sier hun mens tårene ­renner.

Sorgen

Britt Kristine er blant de mange pårørende verden over som må forholde seg til pandemien og samtidig bearbeide sorgen etter dem de har mistet.

– Jeg kjenner på en fortvilelse parallelt med sorgen, sier hun.

GRAVEN: Britt Kristine er på vei til graven i Fyllingsdalen i Bergen. Det er ti minusgrader og hun er alene på gravplassen. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

På jobb og i hverdagen blir hun minnet på korona hele tiden. Skilt om nye rutiner på flyplassen, oppfordring til håndvask og stadig nye tiltak fra regjeringen.

– Påminnelse er 100 prosent nødvendig fordi smitten fremdeles er der. Det som er vanskelig for meg er hvor lite respekt folk har når de er på fest eller har drukket alkohol. Da blir meteren plutselig veldig kort, sier hun.

Britt Kristine sier det er skuffende å se hvor lite enkelte tar hensyn i 2021, nå som vi vet mye mer enn vi gjorde i mars i fjor.

– Min observasjon er at flere ikke bryr seg. Jeg pleier ikke å fortelle historien om min far, men synes det sier mye om hvor dum menneskeheten kan være. Hvor mange skal dø, miste jobben sin eller gå konkurs før folk skjerper seg? spør hun.

Det som har vært en trøst for 54-åringen er at faren hadde levd et langt og godt liv da han gikk bort.

– Det har vært en trøst at vi fikk lov til å si farvel. Det var ikke vanlig på det tidspunktet i pandemien, sier hun.

Drømmen om barn

Da Britt Kristine vokste opp hadde hun litt eldre foreldre enn vanlig. Hun forklarer at det mangler en generasjon mellom henne, broren og foreldrene.

– Vi ble adoptert begge to, og jeg kom til mamma og pappa da jeg bare var noen uker gammel. Å være foreldre når man var 40 er ikke så gammelt i dag, men den gangen var det det, sier hun.

Foreldrene Bjørn og Ellen Marie Pedersen ble kjærester 8. mai 1945, på frigjøringsdagen i Norge. De var lykkelige sammen i årene som fulgte, men hadde et sterkt ønske om å bli foreldre.

– De kunne ikke få barn. Jeg tror det var en sorg for dem. Så da jeg og min bror kom, var lykken veldig stor, forteller Britt Kristine.

Da hennes mor plutselig ­begynte å gå rundt med barnevogn i nabolaget i 1967 spurte en nabogutt om det var storken som hadde kommet med Britt.

– Da svarte mamma «Nei, Britt kom med SAS hun».

– Og nå jobber jeg på en flyplass, sier Britt og ler.

Britts mor, Ellen Marie, gikk bort i 2017, så de siste årene har hun tilbrakt ekstra mye tid med sin far. Begge foreldrene var på mange måter typiske for sin generasjon, forklarer hun.

– De har lært meg hva det vil si å ha karakter. De som har karakter, er de som gjør de riktige tingene selv når ingen ser dem. Jeg håper jeg klarer å ta det videre til mine barn.

MINNER: Britt Kristine hadde et nært forhold til faren sin. Her er hun 
på kjelken sammen med broren. Bildene hjelper henne å minnes de gode stundene. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

Selv etter at han ble alvorlig syk av koronaviruset klaget ikke Bjørn.

– Jeg savner han veldig. Jeg savner tilstedeværelsen hans og alle de gode samtalene våre, sier Britt Kristine.

Tilbake igjen

En vinterdag i 2021 er hun ­tilbake på Gullstøltunet sykehjem for første gang siden farens død. Det er iskaldt i Bergen. I trærne ved inngangen henger hjerter.

– Se hva barna har laget. Det var sterkt, sier Britt og tar et hjerte i hånden. Øynene hennes fylles med tårer.

RØRT: Britt Kristine blir rørt av figurene barn har hengt opp i treet utenfor Gullstølstunet sykehjem. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

– Det var sterkt, gjentar hun før hun går inn i varmen.

En av de ansatte står i foajeen og venter. De husker henne igjen.

– Det var spesielt å være der igjen, men også fint. De var helt enestående gjennom alt og viste mye omsorg for både pappa og meg. En sykepleier som het Maren ringte meg hver dag for å høre hvordan jeg hadde det og gav meg en oppdatering om hvordan det gikk med pappa. Det er hjertegodt å tenke på, sier Britt Kristine.

Hun tror det er viktig å dele sin historie, både av hensyn til andre pårørende i samme situasjon og for at folk skal få innsikt i hva koronaviruset faktisk gjør.

– Jeg vil være med å bidra så vi kan få det bra igjen. Jeg er ikke bare datter av en som ble borte. Jeg er mor, bestemor og medmenneske, sier Britt Kristine.

korona,britt kristine pedersen,gullstøltunet sykehjem,døden,sorg,pårørende,pandemi,sykdom,smittevern,bergen lufthavn,flesland,korona-pusteproblemer,møllendal kapell,kirkegård,pappa,adoptert,bror,mamma,bjørn pedersen,omsorg,trøst,medmenneske