Bibelen lærer upartiskhet – ikke identitetspolitikk

I skarp kontrast til den marxistiske tenkningen står Bibelen for et radikalt likebehandlingsprinsipp.

I politiutdanningen ved Södertörns högskola i Stockholm har studentene en tid lært at man som politi skal legge et interseksjonelt perspektiv til grunn for sitt arbeid. I stedet for å være nøytral og behandle alle menneskerulikt, blir man oppfordret til ganske enkelt å behandle mennesker ulike avhengig av deres kjønnsidentitet, seksuelle legning, etnisitet, alder med mer.

Dette er bare et av mange eksempler på nye normer som i dag blir lansert i identitetspolitikkens og den normkritiske tenkningens kjølvann. Og som så ofte ellers bunner det i en klassisk marxistisk maktanalyse: det viktigste er ikke hvem som har «rett» eller hvem som i sak har de beste argumentene, men hvem som er eller opplever seg å være mestunderdog. Jo lenger ned man står i det formelle eller uformelle makthierarkiet, desto større blir ens rett til å kreve omgivelsenes tilpasning til ens egne perspektiv.

Også for mange kristne kan denne tenkemåten virke tiltalende. Var det samfunnets utstøtte Jesus oppsøkte da han vandret her på jorden? Og lærer ikke både Det gamle og Det nye testamente oss at vi på en særlig måte skal verne den fattige, den farløse, innvandreren og enken?

Sannheten er nok at svaret på disse spørsmålene er både ja og nei. Hvis vi begynner med Jesus er det helt korrekt at han ofte oppsøkte individer som andre holdt på en armlengdes avstand. Men det er like korrekt at Jesus ofte omgikkes med personer som var høyt rangert på den sosiale skalaen. Evangeliene gjør det ganske enkelt klart at både fattige og rike, både maktesløse og mektige søkte opp Jesus og ble ønsket velkommen inn i hans rike.

Det provoserende lå altså ikke i at noen enkelt gruppe skulle bli stengt ute – men i atalle ble møtt ut fra de samme grunnleggende forventninger. Uavhengig av sosial status var det gjennom omvendelse og tro man ble (og blir) Jesu disippel. Noe som nok synes vanskeligere å akseptere for mange rike og mektige enn for mange fattige og maktesløse.

På samme måte forholder det seg med Bibelens tale om å verne den fattige, den farløse, innvandreren og enken. Hensikten med denne formaningen er ikke at disse skal spilles ut mot noen av samfunnets øvrige borgere. Det være seg juridisk eller økonomisk skal forholdene vendes opp-ned, slik at de marginaliserte begynner å undertrykke dem som tidligere stod dem imot.

Nei, i skarp kontrast til den marxistiske tenkningen står Bibelen for et radikalt likebehandlingsprinsipp. Parallelt med alle formaninger om å se til behovet hos samfunnets utstøtte, blir vi derfor også møtt av bibeltekster om å ikke la omsorgen gå over i enny type undertrykkelse.

«Du skal ikke følge flertallet i det som er ondt! Når du vitner i en rettssak, skal du ikke gi etter for flertallet så du fordreier retten», står det i Andre Mosebok. Og så gjøres det enda tydeligere: «Du skal ikke gi den svake parten fordeler i en rettssak.» (2. Mos 23,2-3). På samme måten lyder det i Tredje Mosebok: «Dere skal ikke gjøre urett når dere dømmer. Du skal ikke holde med den svake parten og ikke ta parti for den mektige. Du skal dømme landsmannen din rettferdig.» (3. Mos 19,15).

Både Det gamle og Det nye testamentet slår altså et slag for såvel upartiskhet som rettferdighet. Og det er her våre dagers identitetspolitikk kjører i grøften. Når vi – som politistudentene på Södertörn – oppfordres til å legge likebehandlingstanken til side til fordel for et «høyere ideal» om å verne minoritetene, eller når vi – som mange marxistisk influerte bevegelser – formanes til å snu opp-ned på de tidligere maktstrukturene, da kan vi være sikre på at vi beveger oss bort fra den bibelske måten å forholde seg på.

Å behandle alle mennesker likt er med sikkerhet ikke like fristende eller revolusjonært som å la minoritetene «ta igjen» mot dem som oppleves å ha en privilegert stilling. Men om vi vil bygge et samfunn der Guds rikes prinsipper får råde, er det den veien vi må gå. Til saken hører det jo også at sporene etter tidligere generasjoners revolusjoner skremmer. Sånn sett er ikke identitetspolitikken så ny som det i noen tilfeller kan virke.