San Remo 100 år etter

Palestina ble forstått som jødenes historiske hjemland slik det hadde blitt erobret, bosatt og styrt av de tolv stammene og deres ­etterkommere.

Boken til advokat Ragnar Hatlem inneholder det undertittelen sier: Den forklarer staten Israels historiske og folkerettslige legitimitet.

Her er ikke fokus på hva Bibelen sier, hva profetene i Det gamle testamente profeterte, hva ikke minst Paulus skriver særlig i Romerbrevet, hva de ulike endetidssynene innebærer, messianske jøder – og/eller andre slike emner som ofte ellers debatteres i Dagens spalter.

Boken stimulerer til å tenke i lange nok linjer, og å skjerpe vår historiske bevissthet.

Man blir ellers ofte slått av hvor kort hukommelsen er, bevisst eller ubevisst, både i dette store spørsmålet og ellers. Det gjelder også Norges historie, med tanke på det innholdsrike året 1814 og 1905 for den saks skyld.

For Israel er perspektivet på sett og vis ikke så langt. Det er særlig San Remo-vedtakene i 1920 Hatlem er opptatt av. Han undres over hvorfor vedtakene i San Remo i 1920 så lett ble glemt, og ikke vektlagt, heller ikke hos Israels politiske ledere. Hva er så San Remo og hva skjedde der?

Fact box

Palestinas status

San Remo i Italia er bynavnet der ledere for de fire fremste allierte etter første verdenskrig møttes, altså Italia, Storbritannia, Frankrike og Japan. Det var disse som hadde overtatt suvereniteten over de store områdene som ble befridd fra det fire hundre år lange ottomanske imperiet.

Nå skulle de fastsette statusen til Palestina. Palestina skulle bli ett av de nye mandatområdene med det formålet å reetablere jødenes historiske land. Dette ble også fremmet i Balfour-erklæringen fra 1917.

Og før San Remo hadde det også vært fredskonferanse i Paris 1919 der de samme allierte stormaktene gjorde opp mellom seg selv og de tapende parter (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Tyrkia og Bulgaria) etter at første verdenskrigen var over.

Konsekvensene av at både det ottomanske imperiet gikk til grunne, og at verdenskrigen endte som den gjorde, fikk enorme konsekvenser. Ikke minst i Midt-Østen, der det ble dannet flere nye stater (men ingen egen stat for kurderne), og der ikke minst Storbritannia og Frankrike fordelte mandatansvar for flere av disse.

Det var bred internasjonal enighet om hva Palestina var og ikke var på denne tiden. Palestina ble forstått som jødenes historiske hjemland slik det hadde blitt erobret, bosatt og styrt av de tolv stammene og deres etterkommere. Vedtakene i San Remo innebar at jødene skulle få reetablere seg i sitt historiske hjemland.

Og ikke bare det, men det skulle legges til rette for og tilskyndes til massiv jødisk innvandring til dette området, som også innbefattet det vi i dag kjenner som staten Jordan.

Det vi i dag kjenner som Vestbredden, var det definitivt aldri noe debatt om – den gangen. Det var del av de bibelske kjerneområdene Judea og Samaria.

Britene gav etter

Men mye skjedde mellom 1920 og 1950. Det gikk slett ikke alltid slik Balfour og fredskonferansen og San Remo la opp til. Det skriver selvsagt også Hatlem om. Britene klarte ikke å forvalte mandatet sitt overfor Palestina slik de hadde erklært seg forpliktet til.

De gav etter for press, og staten Transjordan (nå: Jordan) ble opprettet allerede i 1921. I årene både før, under og etter andre verdenskrigen hindret de jødisk innvandring i stedet for å fremme den.

Til slutt ga de opp og frasa seg hele mandatansvaret, og da (1948) kunne jødene erklære sin egen nye stat for opprettet, først etter at FN hadde vedtatt en delingsplan (1947).

Debatten om Vestbredden

Debatten nå om dagen om hva slags status de såkalte «okkuperte områdene» (Vestbredden) skal ha, om Israel kan innlemme dem i sin stat, eventuelt annektere dem, kommer i et nokså merkelig lys når man leser Hatlem sin fremstilling.

Kan en stat annektere eventuelt okkupere et landområde som egentlig tilhører dem selv? Det gir jo ikke mening. Han drøfter også hva en okkupasjon er og ikke er, både formelt og politisk og militært.

Og han skriver ikke minst mye om hvordan det gikk til så raskt og effektivt at begrepet Palestina og palestiner ble innholds-endret.

Hvorfor ikke Palestina ble en jødisk stat slik både Balfour-erklæringen og vedtakene i San Remo skisserte det - senere ratifisert og videreført i Folkeforbundet (forløperen til FN) - skyldes ikke bare at Storbritannia ga etter for både arabisk og internasjonalt press. Men også at jødene selv og etter hvert den nye staten Israel ga etter for det samme presset.

Flyktningene

Hatlem skriver selvsagt også om flyktningspørsmålet. Men ikke bare de mange tusen arabere som villig flyktet eller ble fordrevet eller som ble pålagt å flykte fra jødenes nye stat.

Men også om de hundretusener jøder som flyktet fra ulike arabiske land i Midt-Østen og inn i den nye jødiske staten. PLOs tre nei i Khartoum til aksept og samarbeid og forhandlinger med Israel er fyldig omtalt. Oslo-prosessen på 1990-tallet, og mye mer er med. Det fører for langt å regne opp alt.

Den ofte korte hukommelsen går i denne sammenhengen gjerne ikke lenger tilbake enn til 1967 da Israel gjenerobret det vi kaller Vestbredden. Men svært få husker at Vestbredden hadde blitt inntatt av Jordan (1949) rett etter at Israel ble opprettet. Og veldig få tenker på at endog det landområdet som i dag er ­Jordan, i tiden rundt San Remo var forstått som en del av Palestina som jødene skulle overta.

Hvor mye som er mulig å få på rett kjøl i denne delen av verden, kan og bør man saktens debattere. Å vinne kriger er en ting. Å vinne freden og opinionen kan være minst like krevende. Hatlems bok hjelper oss til å tenke i litt lengre linjer enn det som ofte er vanlig, for nettopp å forstå Israels historiske og folkerettslige legitimitet.