Et større «du»

Boka føyer seg inn i en trend av litteratur, film og annen kunst skapt av unge mennesker med fortid i en lavkirkelig/pinsekarismatisk sammenheng, med et behov for å ta avstand fra dette miljøet og en del karakteristiske sider ved det uten å ta endelig farvel med Gud.

Jeg kunne her ha nevnt flere navn, slik det også har vært gjort i Dagen tidligere, blant annet av Hermund Haaland 29. mai i år, men jeg skal konsentrere meg om denne boka og forfatteren Håvard J. Nilsen, som presenterte seg i en kronikk i Dagen 18. mai 2015, og som også har gitt et intervju i Vårt Land denne våren i forbindelse med bokutgivelsen.

Det er Nilsens andre bok, etter at han i 2017 ga ut en diktsamling.

Fact box

Fin trykksak

Boka er en fin trykksak med et omslag som nesten tar pusten fra leseren. Der møter vi «The vision of prophet Ezekiel», og jeg tenker det er ikke tilfeldig at det i boka alluderes til den visjonære og strenge profeten.

Boka har vakker layout med bruk av store, svarte flater, og med korte kapitler og avsnitt som ikke er på mer enn en setning eller to. Innhold og form har fått en god syntese i boka.

Selvbiografiske trekk

Det er ikke til å komme utenom at boka bærer preg av å ha mange selvbiografiske trekk. Det bygger jeg på kronikken og intervjuet nevnt ovenfor, i tillegg til opplysninger på bokas omslag.

Sigurd, som hovedpersonen kalles, har hatt et stort engasjement for evangelisering og vitnetjeneste i Betel, Mosjøen, men idet han reiser til Trondheim for å studere er «den kristendommen som var alt for ham, blitt klam og kvelende», som det heter på omslaget.

Vi møter en ung mann som prøver å frigjøre seg fra et miljø som han finner sterkt begrensende og usunt, men som ikke greier å frigjøre seg fra Gud, som i hele boka er det store «du» som han henvender seg til.

Ujevn skildring

Hoveddelen av romanen er lagt til studentmiljøet og hybelen i Trondheim. Sigurd smaker etter hvert både på det ene og det andre, og han nyter på en måte det han ser på som en nyvunnen frihet.

Og samtidig er det nettopp dette at han ikke greier å fri seg fra Gud som skaper nerve i boka. Sammen med en imaginær brevveksling med Thomas Ball Barratt, som var den som brakte pinsevekkelsen til Norge, er det dialogen med Gud som bærer boka.

Andre deler av den er mer ujevn, synes jeg. Det skal heller ikke nektes for at jeg blir litt oppgitt over alle som må frigjøres fra sin kristne bakgrunn for å kunne nyte denne verdens gleder.

Det er trist at mange har denne subjektive opplevelsen, når det faktisk er slik som Paulus skriver, at alt hører den til som tror på Jesus, både den nåværende og den kommende verden. Jeg leser gjerne en roman som skildrer en oppvekkelse i retning av en slik innsikt.