Bibelskoleåret som ble preget av krisehåndtering

På høsten døde en medstudent. På våren stengte korona ned skolen. – Livet er skjørt, konstaterer elever.

På øverste hylle på rektor Gunnar Ferstads kontor står et bilde av Håvard Jonassen (22). I tre måneder i fjor var han student ved Bildøy bibelskole like vest for Bergen. Den årlige turen til Israel som studentene hadde sett fram til, endte på tragisk vis. Den unge studenten ble hardt skadet i en badeulykke og døde en uke senere. Elevene reiste hjem i sorg, uten Håvard. På avslutningen i dag vil fraværet av medstudenten være merkbart.

Krisehåndteringsår

Ferstad omtaler det siste året ved bibelskolen som et krisehåndteringsår.

– Det er veldig farget av at det skjedde en ulykke i begynnelsen av november og at vi måtte stenge ned skolen i midten av mars. Det har opplevdes som å være på tur der du hele tiden må finne alternative ruter og gå opp nye stier, sier han.

Anna Emblem kjente Håvard på langt nær like godt, men forteller at han ble et forbilde den tiden de var sammen med ham.

– Han var flink til å se oss. Jeg tror vi har blitt mer ærlige overfor oss selv - også som fellesskap - etter at han døde, sier hun.

Ett navn på døren

Tormod opplevde at han og Håvard fikk dyp kontakt på kort tid. I etterkant av dødsfallet startet han og noen kamerater en bønnegruppe.

– Det hadde kanskje ikke skjedd om det ikke var for den tragiske ulykken, tror han.

Blant diverse bilder og lapper på tavlen på rommet henger fortsatt programmet fra begravelsen til Håvard fra Fana kirke 21. november. Rundt 100 studenter var tilstede. Alle hadde med seg en rød rose, og da de til slutt sang velsignelsen, var det knapt et tørt øye i kirken.

På dobbeltrommet ved siden av står det bare ett navn på døren. Det skulle stått to.

Karantene

Tormod har tatt fram en kasse med bøker. Han fortsetter som stipendiat til høsten og trenger ikke pakke ned alt. Anna pakket sine ting allerede i mars da hun ble satt i karantene på bibelskolen. Hun hadde vært på tur til USA og fikk vite i ettertid at en medpassasjer var smittet av Covid19. Tre dager før karantenen var over, dro alle de andre elevene hjem. Selv ble hun hentet av faren.

Også hun har kjent på savnet etter den engasjerte medstudenten som ofte hadde hånden oppe og som stilte de spørsmålene som de andre ikke tenkte på å stille.

– Det som overrasket meg var hvor opptatt han var av å se mennesker rundt seg vokse. Det føltes på en måte som han var mer på mitt lag enn jeg var selv, sier Tormod.

– Lik den jeg er

Han mener at Håvard var et forbilde i å være seg selv fullt og helt.

– I ettertid har jeg tenkt at jeg ikke skal bli mer lik han, men heller mer lik den jeg er. Jeg vil være ekte overfor meg selv, slik han var.

– I hvor stor grad har det preget dere å miste en medelev?

– Det har nok variert mye. Enkelte reagerte nesten ikke og kunne kjenne på skyldfølelse for det. Andre reagerte veldig sterkt, sier Anna, som forteller at flere har fått etterreaksjoner.

Selv befant hun seg på en annen badeplass da ulykken skjedde. Da de gikk for å møte de andre, ble det møtt av folk som jobbet der og som spurte om de tilhørte den norske gruppen. «En av studentene deres er død,» lød den brutale beskjeden.

Da Håvard ble sendt til sykehuset, sank hun ned i gresset sammen med de andre. Der tok en av lærerne initiativ til en bønne-stund.

– Alle var helt fra seg og kjente at vi måtte finne styrke et sted. For meg var det et veldig sterkt øyeblikk. Vi var veldig svake, men fant styrke i Gud, forteller hun.

– Hele Norge ba

Nyheten om ulykken spredte seg raskt og ble mye omtalt i ulike medier. I den påfølgende uken var det knyttet mye spenning og håp til om han ville overleve.

– Hele Norge var med og ba for Håvard. Når så mange ber, må Gud gjøre noe med det. Han kan ikke la være å svare. Slik tenkte jeg, forteller Anna, som medgir at hun ble sur på Gud som «lot det skje».

Da rektor Gunnar Ferstad kom med den triste beskjeden, visste de egentlig svaret på forhånd.

– Når du ser rektor komme gråtende inn, så skjønner du hva det går i, sier Tormod.

For noen ble ulykken og det påfølgende dødsfallet en troskrise.

– Vi skal ikke undervurdere at det ble slik for noen, sier Tormod, som for sin egen del har innsett at livet er skjørt.

– Vi er ikke trygge for at dumme ting kan skje. Samtidig må jeg minne meg selv på hvor utrolig Gud er som har vært med å snu situasjoner som så ganske håpløse ut. Ikke alle har opplevd det på samme måte, og det synes jeg er trist.

– Vi bestemmer ikke over Gud

– I et kristent perspektiv hører vi jo egentlig ikke til her. Ingen av oss vet når vi skal hjem til vår far i himmelen. Han valgte å ta Håvard hjem tidligere enn det vi skulle ønske. Vi bestemmer ikke over Gud, sier Anna, som opplever at hun har vokst som kristen det siste året.

– Jeg ble veldig inspirert av foreldrene til Håvard som viste oss så mye kjærlighet da de besøkte oss. De ville være nær oss. Det som har holdt dem oppe er tanken på at han ikke kunne fått det bedre enn han har det nå. Jeg har prøvd å holde fast på den tanken. Det har gitt meg fred i situasjonen, sier hun.

Elisabeth Jonassen, mor til Håvard, forteller til Dagen at bibelskolestudentene nærmest har blitt en del av familien deres.

– Da vi kom hjem fra Israel, besøkte vi dem på Bildøy. Vi snakket og gråt sammen. Noen av oss bare var med dem. De har sagt at de ber for oss, og det er vi veldig takknemlige for. Jeg tror det er med og holder oss oppe fra dag til dag, sier hun.

Israelske medier skrev kort tid etter dødsfallet at fire mennesker hadde fått fornyet livet ved organdonasjon fra Håvard. Foreldrene bekreftet dette i et intervju med rektor Gunnar Ferstad på 17.mai-festen ved Bildøy bibelskole.

Dele byrdene

Også Tormod opplever at han har vokst både som menneske og kristen det siste året.

– Ingen av oss ønsket å oppleve det som skjedde, og vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere det. Men i den situasjonen tenker jeg at vi har et valg om hvordan vi vil se på tingene. På den ene siden var det som skjedde fryktelig trist og tragisk. Det er viktig å gi plass til det, men det er lett å grave seg ned i den «gropa» også.

Selv har han fått mye hjelp gjennom å snakke om det og å dele byrdene med folk.

– Livet er ikke et enmannsshow. Hvis du innstiller deg på at du trenger noen å lene deg på i tunge situasjoner, så kan det være til stor hjelp. Sånn har det vært for min del, sier han.

– Hva har det gjort med samholdet på skolen å miste en medelev?

– Jeg vil si at vi har vokst som fellesskap. Da vi kom tilbake fra Israel, fikk vi tid til å sørge, men vi måtte jo tilbake til hverdagen. Etter hvert sluttet vi å tenke så mye på det, og livet gikk videre. Vi snakker ikke så mye om det nå, sier Anna.

– For min del hadde det vel aldri blitt noen bønnegruppe om det ikke var for at Håvard døde. Jeg ville ikke hatt det samme behovet for å be sammen med noen. I ettertid opplever jeg at bønnegruppen har vært den største velsignelsen i år. Vi har vært noen gutter som har delt livet med hverandre på godt og vondt, sier Tormod.

Gunnar Ferstad forteller at han har gått gjennom ulike faser etter at Håvard døde.

– Den første fasen handlet i stor grad om å håndtere en situasjon på en mest mulig ryddig måte og om å ivareta både de nærmeste pårørende, studenter og ansatte. Så kom fasen med sorgen og savnet av en utrolig flott student som rakk å sette sitt varme preg på skolemiljøet på kort tid. Håvard sin bråe bortgang møter jeg nå regelmessig i samtaler og i egen tankevirksomhet. Jeg tror det vil følge meg resten av livet som det bibelskoleåret da vi mistet ham.

– Enkelte elever har gått gjennom en troskrise, etter det jeg forstå. Ble det en troskrise for deg?

– Jeg vil ikke beskrive det slik, men det store «hvorfor» dukker opp med jevne mellomrom. Når det gjelder troen, så har Håvards eget vitnesbyrd på en forunderlig måte gitt næring til troen. Hans livsmotto var: «Enten jeg lever eller dør, så hører jeg Herren til.» Det har gitt hvile og hjelp til å holde fast ved håpet. Det hender jeg ser opp på bildet av Håvard, smiler forsiktig og sier inni meg; På gjensyn, Håvard.