En versjon av Les Misérables uten nåde og tilgivelse

Den opprinnelige Les Misérables hadde en tydelig religiøs dimensjon, med kristent utgangspunkt. Dette er mer eller mindre borte i den filmen som nå foreligger.

«De elendige» gir et sterkt og opprivende møte med et klassedelt fransk samfunn. Politiet prøver, med vekslende hell, å holde orden i de dype, latende konfliktene som preger nabolagene i drabantbyen Montfermeil utenfor Paris. Her finner også deler av handlingen i Victor Hugos berømte roman med samme tittel (Les Misérables) fra 1862 sted.

Sterk filmatisering

I 2012 ble romanen filmatisert, med blant andre Hugh Jackman, Russell Crowe og Anne Hathaway i hovedrollene. Denne setter seg i kroppen, og blir værende i lang tid. Ved å benytte den samme tittelen, og ved å legge handlingen til et område hvor også deler av den opprinnelige romanens handling utspiller seg, har dermed regissør Ladj Ly og de andre gitt seg selv en solid fallhøyde.

Fact box

Gjenkjennelig avmakt

Den lokale krimenheten i politiet prøver å holde både barn av afrikanske innvandrere og sigøynere i sjakk. Etter hvert har de utviklet uortodokse metoder. Dette fungerer ikke alltid like godt, i et område hvor den sosiale uroen er påtakelig.

Filmen innledes med at vi får høre deler av den franske nasjonalsangen i forbindelse med en fotballkamp. Landslaget er felleseie for franskmenn av ulik etnisk opprinnelse. Men ellers er livsbetingelsene ganske forskjellige. Ungdommer som innser at de ikke kommer noen vei, lever med oppdemmet frustrasjon som fort kan bli destruktiv. Foreldre som selv kjenner på den samme avmakten kan ikke uten videre vise barna sine veien til en bedre fremtid. I stedet kan utviklingen gå motsatt vei.

Tapte muligheter

Den lokale politistyrken blir utvidet med en medarbeider som flytter til området for å komme nærmere sønnen sin. Han blir vitne til andre metoder enn dem han er vant med, og blir delaktig i en arrestasjon som går hardt utover et barn med en vanskelig familiesituasjon. Issa, som barnet heter, blir uttrykk for noe av det som kan skje når skuffelsen over tapte muligheter glir over i raseri. Når mennesker opplever at de ikke har noe å tape, kan tanken på å gå til kamp mot overmakten synes forlokkende.

Gjenkjennelig avmakt

Mye er forskjellig fra den opprinnelige Les Misérables til denne filmen. Men opplevelsen av urettferdighet og avmakt er gjenkjennelig. Samtidig er den opprinnelige versjonen preget av en vilje til å arbeide for forandring som vi ikke kjenner igjen på samme måte i den nye filmen. Her er ingen planer om revolusjon. Her er en ulmende misnøye, men den blir mer uttrykt i form av resignasjon enn av opprør. Polititjenestemennene, som er satt til å holde orden i drabantbyen, skal håndtere «brutaliteten som omgir oss». Og i deres håndtering ligger også mye av filmens nerve. For gitt de gale omstendighetene, kan også gode mennesker ta skjebnesvangre valg.

Ta vare på

Filmen avsluttes med en tekstplakat hvor forfatteren Victor Hugo siteres på at «Det finnes ikke dårlige planter eller dårlige mennesker, bare dårlige gartnere.» Det er en fundamental erkjennelse av menneskelig sårbarhet. Derfor må vi ta vare på hverandre. Om ikke annet, så av ren egeninteresse. Men først og fremst fordi vi alle er mennesker. Ved å holde problemer på avstand, kan man prøve å distansere seg fra dem. Men det er ikke sikkert man klarer å opprettholde avstanden så lenge. Og når det først smeller, kan smellet bli kraftig.

Blir slått ned

En av de tydelige parallellene til den opprinnelige Les Misérables ligger i at for forsøkene på å gjøre opprør blir brutalt slått ned. Urettferdigheten blir opprettholdt. I den nye filmen er utfallet mer åpent. Som fortellergrep fungerer det godt, også fordi filmens scenario er høyaktuelt i dagens Europa. Situasjonen er uavklart. Hvis raseriet blir sterkt nok, kan det bli eksplosivt. Da spørs det hvilke krefter som vinner frem.

Ikke samme veksling

Dramaet i den nye versjonen er ikke like intenst som i filmatiseringen fra 2012. Og mens den opprinnelige handlingen veksler mellom det individuelle, i skikkelsene til den enslige morgen Fantine og datteren Cosette, og det samfunnsmessige, foregår handlingen i den nye filmversjonen gjennomgående i det samme området utenfor Paris. Dermed får vi ikke den samme vekslingen mellom det individuelle og det samfunnsmessige.

Den viktigste i 2020

Filmen har blitt omtalt som den viktigste i 2020. Den har blitt Oscar-nominert som beste utenlandske film, og vant juryprisen under filmfestivalen i Cannes i 2019. Selve den sosiale situasjonen filmen beskriver er neppe like gjenkjennelig i mesteparten av Norge som den er i Frankrike. Men landegrenser betyr mindre enn før. Derfor angår problematikken også oss i høyeste grad. Indirekte ved at dette er våre medmennesker, og direkte ved at de utfordringene filmen skildrer også kan bli våre.

Manglende nåde og tilgivelse

Den opprinnelige Les Misérables har en tydelig religiøs dimensjon, med kristent utgangspunkt. Dette er mer eller mindre borte i den filmen som nå foreligger. Eller det vil si, det finnes en liten religiøs åre her, men den er knyttet til at noen av dem vi møter i filmen er muslimer. Utover dette mangler skildringene av nåde og tilgivelse fra tidligere versjoner. Men dette er antakelig symptomatisk for det miljøet filmen skildrer.