Elise får god hjelp av Nissen
...
Elise får god hjelp av Nissen til å sikre julen for den vesle bygda si. Foto: Fantefilm, Nordisk Film Distribusjon
filmanmeldelse
Juleevangeliet etter Prøysen
Del
Det er mer enn julekrybben som mangler i Fantefilms siste Prøysen-film. Men det kompenseres med solide doser julehygge.

La det være sagt med en gang; « Snekker Andersen og Julenissen. Den vesle bygda som glømte at det var jul » er en film som problemfritt kan gli inn i oppkjøringen til jul.

Alt fra dialekt til vinterlig bygdeestetikk sørger for at både store og små får smake på det som i dag er blitt en magisk essens ved julen: Julestemning.

Samtidig skal det sies at det merkes på flere måter at både manusforfattere, regissør og produsenter har «glømt» hva jula egentlig handler om.

Glemsk bygd

Historien er kjent for en del, og tittelen sier vel i grunnen alt. Det er Alf Prøysen som står bak fortellingen om den vesle bygda på toppen av en ås der innbyggerne er så glemske at de glemmer hva det skulle være. Det fører til vittigheter når far glemmer hvor han skal sove, eller naboen glemmer at han ikke har husket å lage balkongen han trår ut på hver morgen.

I denne bygda bor altså filmens hovedperson, lille Elise. Hun bor sammen med sin far, sin tante, en mus og en gås. Hele filmens handling sentrerer rundt Elises sakte erkjennelse om at det er et eller annet spesielt med datoen på kalenderen: «24. desember».

Hun kan bare ikke huske hva.

Elise og hennes venn har som alle andre i bygda glemt julen. Men sammen gjør de to alt for å sikre at det blir jul til slutt. Foto: Fantefilm, Nordisk Film

Den opplyste

Elise drar ut på en reise som nok vil få en del foreldre til å ville passe på barna sine i ettertid, uten at en trenger å avsløre mer enn det. På reisen får hun svar på sine spørsmål om datoen, og hun kommer tilbake til bygda for å spre «det gode budskapet».

Det er vel neppe å avsløre for mye å si at hun møter motstand der hun står og påstår at hun har innsikt som ingen andre i bygda skjønner noe av. Vil den vesle bygda klare å omvende seg før nissen kommer på besøk?

Vakkert

Filmen er spilt inn i ypperlige omgivelser og vakkert regissert. Frostrøyken damper, snøen knitrer og det lyser i stjernehimmel og stuevinduer. Her er det treski og kjelketurer og kolonialer med bjelle på døra og analogt kassaapparat.

Historien tvinnes sammen med den vi kjenner fra «Snekker Andersen og Julenissen» og særlig Trond Espen Seims stadig optimistiske snekker-karakter gjør seg like godt som før. Anders Baasmo sliter overraskende nok litt med å få orden på falsetten sin i rollen som Nissen, men de to får fart i fortellingen idet de trer inn.

Kanskje vil noen kjenne på at selve historien er i overkant flat. Det mangler litt på adrenalinfylte høydepunkt og desperasjonsfylte dybder. Litt humor hjelper på, sammen med de nydelige omgivelsene.

Skikkelig jul

Den som for alvor krediteres for vårt nesten fanatiske forhold til en hyggelig jul, er Charles Dickens. Med sin «A Christmas Carol» etablerte han flere av de fortellingene vi i dag tar for selvfølgelige, som at julen skal være hvit og at alle skal forlikes og samles rundt et fulldekket julebord.

Snekker Andersen griper begjærlig om denne forestillingen og flere ganger i løpet av filmen slås det fast at ingen skal være alene, alle skal spise den beste maten en kan tenke seg og alle skal få akkurat det de ønsker seg til jul.

Risiko og offer

Fraværet av juleevangeliet er selvsagt påtrengende for enhver med en viss sans for den kristne fortellingen. Men det gjør det samtidig veldig enkelt å reflektere rundt forskjellen mellom denne filmens budskap og det budskapet som de nytestamentlige forfatterne bringer videre.

En ting er risiko og offer. Enhver film blir bedre om en tilsetter gode mengder av begge disse ingrediensene. Relativt sett kan en selvsagt si at det er mye på spill i «Snekker Andersen og Julenissen», en skal ikke kimse av julehygge og gaver. Men julens evangelium er at hele verden sto på spill da Gud selv valgte å komme «ned fra sin høye sal».

Julenissens ekstreme effektivitet sørger dessuten for å dekke friksjonsløst over alle menneskelige feil og glemsomheter. Julens evangelium tilsier at det var et enormt offer da Guds egen sønn sa fra seg sin himmelske tilværelse for å bli født blant fluer og høy på menneskenes jord.

Alle skal få akkurat det de ønsker seg og ingen skal være alene. Slik lyder juleevangeliet etter Prøysen, ifølge Fantefilm. Foto: Fantefilm, Nordisk Film Distribusjon

Like greit?

Det skal sies: Det finnes særlig én monolog i filmen som helt klart kan leses som subtile nikk i retning av innholdet i Bibelens julefortelling. Om de er gjort med vilje så skal det gis kreditt for det, selv om de færreste vil gjøre noen umiddelbar kobling.

Jesus blir ikke blandet inn i denne veldig varme og koselige historien. Og kanskje er det like greit. For det er ikke uproblematisk når Jesus Kristus skal inn i rammene av slike moderne julefremstillinger. Det ender altfor ofte opp med at han blir kommersialisert, overforklart eller ufarliggjort.

I Kirken er advent en tid for å forberede seg på Jesu komme. Sett av tid til en god julesamtale foran peisen etter at du har sett denne filmen sammen med barna. Samtaleemnene vil ikke la vente på seg.

paywall
paywall
filmanmeldelse,film,ny film,juleevangeliet,alf prøysen,fantefilm,snekker andersen