Da journalisten ble nyhetsstoff
Det var bare en helt vanlig tirsdag ettermiddag. Jeg skulle hjem fra jobben og tok trikken som vanlig fra Tinghuset i Oslo sentrum. Ingen kunne vite at en potensiell morder hadde entret samme transport på forrige trikkestopp.
Rett før trikken skulle stoppe ved Bislet Stadion trakk en mann ved siden av meg det jeg mest av alt oppfattet som en jaktkniv og begynte å hugge den i mennesker som satt bare få centimeter unna meg.
Jeg kom meg på beina, løp det jeg kunne bakover i trikken og fikk opp døra bakerst i samarbeid med en annen passasjer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vel ute prøvde jeg å gjemme meg bak gamle Bislet Bad. Der ble jeg ikke lenge alene. Vi tittet forsiktig rundt hjørnet og så etter ugjerningsmannen. Han hadde også kommet seg av trikken og kapret en bil i rundkjøringen rett ved.
Ambulansepersonell og politi gjorde det de kunne for å redde liv. En kvinne ble sendt til Ullevål sykehus med et enormt blodtap. At en kirurg-spesialist var på vakt akkurat da, gjorde at mannen med kniven ikke ble dobbeltdrapsmann.
Disse høydramatiske minuttene i august 2004 vil for alltid være meislet inn i min bevissthet. Lyder, synsinntrykk, hva jeg tenkte, handlinger, reaksjoner. Alt er der.
Det er også den veldig spesielle erfaringen ved at jeg som journalist plutselig befant meg på den andre siden, som kilde, øyenvitne og nyhet. Det var en rar opplevelse, men kanskje også nyttig. Jeg fikk merke hvordan media ville ha «en bit» av meg, ville komme så nært på realitetene som mulig.
De fleste oppførte seg med respekt for at jeg hadde gjennomgått et vanvittig traume. Men ikke alle. Ikke alle respekterte et «nei».
Men, som sagt: Jeg tror jeg lærte litt om hvordan man som journalist skal, og ikke skal, nærme seg mennesker i krise.
Jeg håper selvsagt at jeg skal slippe en lignende opplevelse i framtiden. Jeg ønsker også for mine medmennesker at dere skal slippe å se døden på nært hold i form av trusler. Men dagens virkelighet sier noe annet.
