«Æ slenger alltid no dritt»
Det var en sommer tidlig på 80-tallet. Jeg hadde intervjuet en eldre sørlending, pasientvenn og humørspreder. «Æ slenger alltid no dritt», sa han i ett av svarene.
Vanligvis ville jeg ikke satt de ordene på trykk, men det var noe med hele typen som gjorde at jeg bestemte meg for å gjøre et unntak.
Kort tid etter ble jeg kalt inn på teppet til daværende sjefredaktør Arthur Berg. Han ville vite om det var jeg som hadde skrevet saken, noe jeg kunne bekrefte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Du må vite det at hvis ikke dere damer holder oppe et godt språk, så vil heller ikke mennene gjøre det,» sa han.
Jeg har aldri glemt den episoden. Jeg var ung og ny som journalist. Selv om jeg ikke kjøpte argumentet, så bidro den lille samtalen til en bevisstgjøring av hvilke ord vi bruker.
Jeg burde derfor tenkt meg om da jeg et par år senere skrev «ga blaffen».
Det var etter Berg sin tid, men en våken kvinne kontaktet meg og ga meg en innføring i hva som egentlig ligger i uttrykket. Men det er en helt annen historie.
