MOSKVA: «Det hadde gått nokre få år sidan kommunismens fall, og vi skulle møte to menneskerettsforkjemparar på hotellet i sentrum», skriv Astrid Dalehaug Norheim. Illustrasjonsbilete av Moskva.

Vi blir skygga!

Orda roper mot meg øvst på sida i reisedagboka. Skriven med rask journalistskrift.

Året var 1999, og eg var i Moskva på reportasjereise saman med fotograf Erlend Haukeland.

Det var økonomisk depresjon. Nordmenn kjøpte matpakkar til russarar, og vi skulle følgje utdelinga fram til dei trengjande. Inflasjonen var så galopperande at butikkane på hotellet gav opp å skrive kor mange rublar ei vare kosta. I staden for oppgav dei einingar og hengte opp ein plakat med kor mange einingar ein rubel var den dagen. 13 einingar ein dag. 15 neste.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hotellet var nesten utan gjester.

Det hadde gått nokre få år sidan kommunismens fall, og vi skulle møte to menneskerettsforkjemparar på hotellet i sentrum.

Vi møtte Boris Altshuler og Valerij Senderov frå organisasjonen «Movement without frontiers» i restauranten på hotellet vårt.

Astrid Dalehaug Norheim er nyhetsredaktør i Dagen. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

Det kom berre inn ein mann og sette seg i ved bordet ved sidan av og bestilte øl. Ved vårt bord snakka dei to russiske forkjemparane snakka høglytt om antisemittisme i utdanningssystemet, i kyrkja og i staten. «De kan hende de får jødiske flyktningar frå Russland til Noreg», sa Altschuler.

På veg ut lente servitøren seg forsiktig fram mot meg i det eg gjekk forbi og kviskra: «Good luck!» Lukke til!

Dagen etter vitja vi eit suppekjøkken nede i kjellaren på ei kyrkje i sentrum. Der møtte vi ein mann frå Sibir som har flytta til Moskva for å få jobb. Men han bar alt han eigde i ein plastpose og måtte stille i matkø. 20 år etter hugsar eg det venlege blikket og slitne jakken hans. Så høfleg og venleg.

Dei fekk suppe sat i breie steintrapper og åt. Det var så stille. Ingen skravling, tøysing eller samtaler. Berre lyden av skeier mot porselenbotn i suppeskåla.

Det var då fotograf Erlend oppdaga han.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Sitjande midt i trappa mellom andre. Mellom dei sat ein mann med reine klede og dyre briller. Mannen frå den hotellrestauranten dagen før. Han et suppa mykje raskare enn dei andre.

Fotografen sjekka med dei som dag etter dag delte ut suppe. Nei, dei hadde aldri sett han på suppekjøkenet før.

Vi trekte pusten djupt og fortsette å jobbe med saka.

Vi gjorde oss raskt ferdig og gjekk opp trappa og ut i bygatene. Sjeldan har eg kjent meg så usikker. Kven er han og kva vil han oss? Det sovjetiske tryggleikspolitiet KGB var i teorien vekke, men berre erstatta av FSB, som ikkje var mindre frykta.

Tilbake på hotellet gjekk fotograf Erlend systematisk til verks. Han hadde bakgrunn som livvakt og visste kva han skulle sjå etter. Nye koparleidningar som gjekk inn i eit sprinkelanlegg vekte merksemda hans. Han bad meg vere heilt stille, drog fram stolen frå skrivebordet og stilte det under anlegget i taket. Så steig han opp på stolen og tok forsiktig ned det vesle gitteret. Og peikte på det han fann: ein mikrofon.

Frå det tidspunktet var vi ikkje i tvil: nokon følgjer systematisk med på oss.

Vi sov dårleg og såg oss over skuldra både på hotellet og utanfor. Kven er dei?

Dette var første gongen frykta greip oss på turen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tidlegare i veka hadde vi køyrt vestover frå Moskva til landsbyen Valdei i ly av mørket med automatgeværet kalasjnikov stukke ned mellom framseta. På førehand fekk vi instruksjonar om kva vi skulle gjere viss vi vart stoppa og rana. Eg fekk på meg eit sjal over hovudet for å gøyme at eg såg nordisk ut.

Midt på natta køyrde vi forbi ei trafikkulykke. Ei forulukka kvinne låg på ryggen i vegbana. Rundt stod ei lita gruppe stille og såg på henne. Nokon av dei røykte.

Men ingenting kunne måle seg med frykta over å vere skygga.

Vi møtte igjen menneskerettsaktivisten Altshuler utanfor ei synagoge dagen etter. Med låg stemme fortalde vi han at vi vart skygga. Altshuler hadde vore sentral del av russisk menneskerettsrørsle sidan 1970-talet. I 20 år jobba han tett med den russiske vitskapsmannen og menneskerettsaktivisten Andrei Sakharov, som fekk Nobels fredspris.

Altshuler hadde lagt merke til mannen på restauranten.

– Han lytta nøye, sa Altshuler nøkternt.

Sjølvsagt var det FSB vi hadde i hælande, sa han. Men det var heilt vanleg.

Han hadde funne seg ein måte å leve med det på.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– La dei berre få løna si. Eg seier som Sakharov: «Dei beskytter meg».