Slik våknet interessen for forfulgte kristne

Møtet med en ung mor på flukt, opprørte meg. De fire barna hennes levde i fattigdom, mine fire små var mette og trygge.

Det som skulle bli en enkel reportasje om et Åpne Dører-jubileum, fikk større konsekvenser enn som så.

Etter at reportasjen hadde stått på trykk i Dagen en gang tidlig på 2000-tallet, utfordret daværende generalsekretær i Åpne Dører, Asbjørn Voreland, meg til å reise ut i verden og se selv.

– Nei takk, sa jeg.

Jeg hadde fire barn og kjente ikke behov for å reise noe sted.

Noe senere kom en ny invitasjon fra Voreland.

Enda en gang takket jeg nei. Tanken på å skulle reise til disse landene der kirken er under press, fremsto altfor skummelt.

– Hvis du ikke kommer hjem, kan vi alltids sette opp en statue av deg, ertet Voreland.

Firebarnsmoren Fure fnøs.

Usbekistan

Til slutt var det min sindige mann som visste hvilken knapp han skulle trykke på.

– Du kan ikke leve med at du ikke tør, sa han.

Det hadde han jo rett i. Så jeg dro. Til et land i Sentral-Asia både jeg og mine venner visste så lite om at de lurte på om jeg hadde funnet landet i Donald.

Jeg hadde et stort behov for å lese meg opp før avreise. Hvilket ble gjort. Det jeg da oppdaget, var at dette landet var et av verdens mest brutale land når det gjelder trosforfølgelse. Jeg var nummen av skrekk da jeg gikk på flyet.

På forhånd hadde jeg fått beskjed om ikke å si et ord om hva jeg skulle, bare at jeg var en husmor som skulle på ferie for å oppleve Silkeveien. Så da koreaneren i flysetet ved siden av begynte å stille spørsmål, besvarte jeg alt med «husmor» og «Silkeveien».

Til slutt gav han meg e-postadressen sin.

– Du kan jo sende meg en e-post når du kommer hjem og fortelle resten, sa han.

Da han i tillegg fortalte at han var pastor fra Kasakhstan og hadde studert ved Fuller i USA, var jeg overbevist om at han var KGB-agent.

Husmenigheter

Agent eller ikke, hyggelig var koreaneren uansett. Han hjalp meg med å fylle ut skjema på russisk i passkontrollen og ventet sammen med meg, da de som skulle hente meg på flyplassen, ikke dukket opp.

Så skjedde det som fikk meg til å lure på om koreaneren kanskje heller var en engel enn en KGB-agent. For da kontaktene mine omsider kom, viste det seg at han skulle besøke det samme nettverket med huskirker som jeg. Blant alle menneskene på det store flyet, var det nettopp han som ble sittende ved siden av meg.

Vendepunktet

Selv om reisefeberen var ille hver eneste gang, fortsatte jeg å reise for å møte kristne som blir forfulgt for troen sin. Jeg dro til Vietnam, Kina, Egypt og Algerie, men det var en tur til Syria i 2007 som ble det neste store vendepunktet.

På denne tiden var Syria en trygg havn for irakere på flukt fra kaos og borgerkrig i hjemlandet. En av disse flyktningene møtte jeg på et loft i Damaskus.

Hun var enke og mor til fire barn. Ektemannen var blitt kidnappet, Selv om hun solgte alt hun eide for å betale løsepenger, ble han skutt.

Drama

Jeg opplevde at vi var like på så mange felt, denne kvinnen og jeg. Vi var nokså nær i alder. Begge hadde fire barn. Jeg merket meg til og med at vi hadde nesten like bluser, bare at hennes var rosa og min var blå.

Hadde jeg møtt henne under andre omstendigheter, kunne vi blitt venninner. I stedet bodde hun i en tom leilighet der det regnet gjennom taket. Barna var konstant syke, fordi klærne og madrassene ble våte. Jeg, derimot, hadde et rødt pass i lommen og kunne reise hjem til mann og fire, friske barn.

Urettferdigheten føltes overveldende. Derfor har jeg fortsatt å skrive. Det store prosjektet mitt det siste tiåret har vært å følge dette dramaet som utspiller seg i Midtøsten, der de kristne blir drevet på flukt fra områdene der kirkens vugge en gang sto. Dette dramaet er langt fra over.