15 år i India forandret familien

1982 var et viktig år for ekteparet Holmedal. De dro til India og ble intervjuet av Dagen.

I år fyller Dagen 100 år. Denne artikkelen er en del av vår jubileumsdekning. Vi har også en egen jubileumsside, som du kan sjekke uther.

----------

Bildet fra intervjuet viser en ung, smilende kvinne med en fire måneder gammel baby på armen. Britt-Helen sitter sammen med ektemannen Oddvar, som holder en bag i høyre hånd. I forgrunnen står det to kofferter. De sitter på jernbanestasjonen i Bergen, klare til å dra østover.

Akutt bekymret

Britt-Helen forteller at hun ikke var helt i kontakt med følelsene sine da bildet ble tatt. Mye skulle skje på kort tid. Først da de landet i Calcutta to uker senere, kom følelsene sterkt tilbake. Da fikk hun en kraftig reaksjon i møte med fattigdommen hun så og ble akutt bekymret for den lille.

– Jeg husker at jeg ikke våget ikke å legge ham rett ned på sengen på hotellet, i frykt for at han kunne bli smittet og syk. Jeg ble nok litt overbeskyttende, vedgår hun.

De hadde ventet i nesten ett år på visum, men plutselig løste det seg. Utfordringen var at de måtte være i India innen tre måneder. I den perioden skulle de rekke barnedåp, misjonærinnvielse, pakking og avskjeder med familie og venner, for å nevne noe.

Jordbruk og evangeliet

– Deres største ønske den gangen var å se de unge guttene på bibel- og jordbruksskolen bli tent for Jesus og for evangeliet. Fikk dere oppleve det?

– Det vil jeg si. Flere ble kristne de første årene, og han som var min nærmeste assistent ble viktig i vårt liv og tjeneste. Vi visste egentlig ikke hvor lenge vi fikk lov til å oppholde oss i India. Visumet måtte fornyes hvert år, så det var viktig å overføre vår visjon til unge, nasjonale ledere. Spesielt Simon Hansdak, som vi jobbet tett med, har blitt en viktig leder i kirken i etterkant, forteller Oddvar.

Ekteparet forteller at de opplevde som sitt primære kall å bygge ledere og arbeide for en fornyelse i den lutherske kirken, som hadde rundt 100.000 medlemmer den gangen. Et resultat av mange års misjonsarbeid.

– Vi ble de siste som ble sendt til India av Santalmisjonen, opplyser Oddvar.

Kalt av kirken

Han hadde vært i India to ganger tidligere, på team med Ungdom I Oppdrag og Santalmisjonen.

– Jeg hadde et indre kall til misjon. Da kirken fikk greie på at jeg hadde en mastergrad i jordbruk, fikk jeg vite at de hadde behov for en konsulent og at jeg var ønsket. Senere ble jeg antatt som misjonær hos Santalmisjonen.

Den vesle familien ble plassert på landsbygda der de skulle lære seg det lokale språket, santali. De fikk eget hus, en kokk og en barnepike, men ingen av de ansatte kunne engelsk.

– Det ble en bratt læringskurve, minnes Oddvar.

Bleievask

De husker begge den første klesvasken som måtte tas tre ganger. Bleiene ble først vasket i kaldt vann, deretter ble de kokt, men havnet på marken på sykehusområdet. Dermed måtte de vaskes enda en gang.

– Det sier litt om de kommunikasjonsutfordringene vi hadde, sier Oddvar.

– Det var nok like frustrerende for hushjelpen vår som det var for oss, tror Britt- Helen.

Årene som misjonær ble ikke helt det hun hadde håpet på. Hun oppdaget raskt at det var Oddvar som skulle ta seg av arbeidet på bibel- og jordbruksskolen og som hadde ansvar for bistandsprosjektene.

– Min hovedoppgave ble barna. Noen få ganger ble jeg bedt om å undervise på leirer og stevner, men det ble mindre enn jeg hadde trodd. Kanskje handlet det mest om at det var Oddvar som hadde oppdraget og at jeg var kona.

I tillegg til barna, hadde hun kontakt med noen kvinner og arrangerte bibelstudier.

Hjemmeskole

– Hvor lenge var dere i India?

– 15 år. Etter hvert som Alf-Martin kom i skolealder, hadde jeg norsk skole for ham. Jeg er lærer av utdanning og hadde godkjenning for å drive hjemmeskole. Åshild, som er yngst, ble født i 1987 i Calcutta. Da hun begynte i første klasse, gikk Alf- Martin i sjette. Jeg underviste begge.

Barna kunne gått på internat, men den norske skolen lå i Kathmandu i Nepal. Ekteparet inngikk en avtale med misjonen hjemme om at de kunne få ha hjemmeskole og at barna skulle besøke skolen et par ganger i semesteret.

– Hvordan har årene som misjonærer påvirket dere som familie?

– Det har blitt et livslangt engasjement. Jeg har jobbet 21 år på internasjonal avdeling, først i Santalmisjonen og så i Normisjon. Vi holder fortsatt kontakten med India, forteller Oddvar.

Tidligere i sommer hadde de to besøk derfra.

Tokulturelle

Britt-Helen har vært lærer i like mange år. For henne var det godt å komme til Norge og få utvikle seg som lærer.

– Britt Helen hadde også en spennende periode der hun underviste teologistudenter i engelsk. I tillegg hadde vi husfellesskap sammen der vi samlet unge ledere. Det var en viktig tjeneste vi hadde sammen.

– Ja, flere av dem ble viktige leder i kirken, legger Britt-Helen til.

Årene i India ble også viktig for barna. Alf-Martin var 15 år da de reiste til Norge og snakker fortsatt flytende santali. Åshild var ni år.

– De er tokulturelle, og begge har besøkt India etterpå. Ett år dro vi dit sammen alle fire. Da møtte Alf-Martin og Åshild igjen vennene sine fra mange år tilbake. Det ble et sterkt møte, forteller Britt-Helen.

Oase i India

I dag gleder de seg over at flere har engasjert seg i misjonsarbeid i India via den kristne fornyelsesbevegelsen Oase.

– Folk derfra har besøkt India flere ganger og jobber inn mot alle de lutherske kirkene. Resultatet av det arbeidet er at det skjer en fornyelse blant de kristne. Det er stort for oss å oppleve at vår tid der ute har bidratt til å skape tillit slik at andre kan reise dit og følge opp kontakten. Det er kanskje noe av det viktigste resultatet vi ser. Vi opplever at dette er noe Gud har lagt til rette for, og det er stort, sier Oddvar.

– I 2020 skal det arrangeres et stort Oase-stevne i India. Målet er samle 20.000. Det er store tall når vi snakker om India, slår Britt-Helen fast.