De viktige detaljene i påskeberetningen

Mange av kristendommens mest sentrale påstander har godt, historisk grunnlag.

At Jesus har eksistert, og at han endte sine dager på et kors, regnes nå som historisk sikkert. I og med at dødsformen var korsfestelse så må det ha vært romerne som utførte drapet.

Utover dette varierer det hva bibelforskere regner som sikkert, og det gjelder også påskeberetningene. Hevdet han å være Messias? Ble han virkelig arrestert av jødene? Dømte Pontius Pilatus ham til døden?

Den erfarne NT-forskeren og professoren Jostein Ådna ved VID vitenskapelige høgskole mener de sentrale hendelsene i påskeevangeliene tåler historisk-kritisk lys svært godt.

Det belegger han både i utenombibelske kilder, og ved detaljer i Bibelens egne beretninger.

Messias

Ådna mener at Jesus så på seg selv som den lovede Messias, men at han nytolket denne Messias-rollen. Det viser igjen hos disiplene, som er svært tungnemme til å forstå disse påstandene fra Jesus.

– Da de forskrekket havner i påskens drama har de ennå ikke skjønt det. Det reflekterer hvor innovativ Jesu tolkning var, og hvor dypt rotfestet de var i Messias-tradisjonen. Flere ting bekrefter at Jesus mente han var Messias. Da Peter sier at Jesus er Messias, så godtar Jesus det. Det var en klar forventning til at Messias skulle gjenopprette Guds folk, og Jesus velger 12 disipler. Det er et tydelig signal. I tillegg er hans handlinger i tempelet tydelige messianske tegnhandlinger.

Forhøret

Natt til langfredag bød det seg en sjanse som de jødiske lederne hadde ventet utålmodig på. Judas, en av Jesu disipler, valgte å forråde ham.

– Jeg tror det er historisk dekkende at Jesus ble pågrepet av tempelpolitiet, sier Ådna.

Noen har innvendt at ifølge jødiske, etternytestamentlige forskrifter, Mishna, for rettssaker vil det være uhørt å arrestere noen for så å ha nattlige møter inn i påskehøytiden. Det gjør det lite historisk troverdig, har innvendingen vært.

– Til det er det to ting å si. For det første er disse kildene rabbinske og basert på fariseisk forståelse. Det var saddukeere som styrte pågripelsen av Jesus, og den jødiske historikeren Josefus sier at de var mye mer hardhendte enn fariseerne. For det andre sier de samme kildene at i ekstraordinære tilfeller med alvorlige former for religiøs folkeforførelse og blasfemi kan en gå raskere frem, med nattforhør om nødvendig.

Jeg tror de bedømte Jesus å falle inn under disse kategoriene som falsk profet og forfører, sier Ådna, og legger til:

– Lukas poengterer forøvrig at det er om morgenen neste dag at den offisielle beslutningen om at han er dødsens, faller.

Pontius Pilatus

Da jødene hadde dømt Jesus måtte de alliere seg med romerne for å få det fullført. Da måtte anklagen politiseres, noe som også skjer. Det virker troverdig at Pontius Pilatus nøler i møte med jødenes anklager, mener Ådna.

– Vi vet at Pontius Pilatus ikke hadde noen skrupler med å begå et justismord hvis det tjente romernes interesse. Til slutt så han segtjent med elastisistet og lot Jesus dø på korset.

Korsfestelsen og treet

I Femte Mosebok heter det at i de verste tilfeller av religiøse forbrytelser skal man henge den døde kroppen opp på et tre. Dette ble sett på som et uttrykk for forbannelse.

Først under romerne begynte man å korsfeste folk, og forskere gjettet lenge at jødene da hadde kommet til å knytte dette bibelverset til romernes praksis.

Den antagelsen ble bekreftet ved funnet av Dødehavsrullene. I Tempelrullen, som er den mest omfattende og en kommentar til Moseloven, er rekkefølgen byttet om. Der står det at kroppen henges opp på treet for så å dø. Også Paulus kobler Jesu korsdød med Femte Mosebok og sier at Jesus bar vår forbannelse på korstreet.

At Jesu død hadde en slik religiøs symbolverdi var viktig i konflikten mellom Jesus og det jødiske lederskapet, sier Ådna.

– Jeg anser det for historisk troverdig at Jesus ble korsfestet, at romerne sto for det og for inskripsjonen «Jesus, jødenes konge», som ble festet på korset. Da Jesus ble korsfestet og Gud ikke grep inn, anså det jødiske lederskapet det som en bekreftelse på at de hadde rett.

– Da forbannet Gud Jesus og lot ham dø i ynkelig ensomhet mens han utbrøt «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Jo, tenkte de, fordi du er forbannet av ham.

Korsfestelsen og graven

Jostein Ådna tror forøvrig at både stedet hvor korsfestelsen fant sted, og Jesu grav befinner seg i Gravkirken i Jerusalem.

Når han går videre til å si at den tomme graven ikke er en legende, men at den har solid historisk grunnlag, vet han at han har mange forskere mot seg.

– Jesu grav ble faktisk funnet tom og man måtte gi forklaringer på det. Matteus forteller at de jødiske lederne satte ut et rykte som sa at Jesu disipler hadde røvet den døde kroppen. Matteus kommenterer at mange trodde dette.

– At Jesu grav ble funnet tom bekreftes også ved at tilhengerne ikke i ettertid æret en bestemt grav som en martyrgrav, slik vi kjenner eksempler på i jødisk tradisjon. Det var ingen sånn kult, og det peker på at graven var tom og at de var i god tro da de hevdet at årsaken var at Jesus hadde stått opp, sier Ådna, og legger til:

– Det tror jeg på, men det er selvsagt vanskeligere å hevde som historiker, sier han.