Illustrasjon.
Illustrasjon. Foto: Fotolia
Den minst viktige helligdagen?
Del
Kristi himmelfartsdag må vel være den minst verdsatte av den kristne kirkes høytidsdager her til lands.

Den inneholder - tilsynelatende - ikke noe menneskelig drama av typen fødsel eller død, som jul og påske, og den kan virke mindre dramatisk enn pinseunderet.

Men vi skal ikke tenke oss så veldig godt om før vi innser at også Kristi himmelfartsdag er en dag mettet med innhold som både kan utfordre, inspirere og trøste oss.

Det er ubehagelig symptomatisk at vi ikke bryr oss like mye om denne helligdagen som vi bryr oss om de andre. Ubehagelig fordi det er vanskelig å komme bort fra at den manglende interessen forteller noe om hvor lite opptatt vi er av det evige.

 Det er nesten som et forlegenhetens, eller kanskje enda verre: likegyldighetens, slør har dekket over troen på at Jesus faktisk «fór opp til himmelen», som vi sier det i trosbekjennelsen.

Det må ha vært en underlig scene de tilstedeværende var vitne til. I teksten leser vi: «Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede.»

Jesus hadde tidligere gjort det klart at det var til deres fordel at han dro, for når han gjorde det, ville Gud sende Den hellige ånd til dem. Disiplene forstod nok ikke umiddelbart hvorfor dette var en fordel, men de troende verden over lever i dag i erfaringen av Åndens gjerning.

Men likefullt: der stod de, altså. Jesus velsignet dem. Det må i seg selv ha vært en sterk opplevelse, kort tid etter den spesielle påskehøytiden de hadde fått del i. Men så «skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen». Vi kan lett bli så blendet av selve det bibelske språket at vi går glipp av hva som faktisk skjer. For det er jo virkelig et under, det som finner sted. Enestående i sitt slag.

Så er det nærliggende å knytte Jesu himmelfart sammen med forventningen om hans gjenkomst. Kanskje er det like mye her den åndelige forlegenheten eller likegyldigheten slår inn. Jesu fødsel, hans korsfestelse og oppstandelse er anerkjente som nøkkelpunkter i hele den kristne tro. Himnmelfarten lot seg ikke dokumentere på andre måter enn at den ble bevitnet.

Og Jesu gjenkomst kan vi bare gripe i tro. Men nettopp derfor er det grunn til å minne om hva den samme Lukas skriver i kapittel 12: «Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på.»

For i Apostlenes gjerningers første kapittel fortsetter beskrivelsen av Kristi himmelfartsdag. Straks etter at «en sky tok ham bort foran øynene deres» stod to skikkelser foran de tilstedeværende og sa: «Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»

Hvis vår kristendom først og fremst handler om hva Gud kan gjøre for oss i dette livet, har vi bommet fundamentalt. Da rammes vi av Paulus’ sterke ord i 1. Kor 15: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.»

Troen på Jesu gjenkomst er uløselig forbundet med troen på Jesu himmelfart. Derfor fortsetter trosbekjennelsen: «...skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.»

Denne dimensjonen er uunnværlig for den kristne kirke. Ellers blir kirken redusert til en slags livsstils-coach, som én veileder blant mange. Det er håpet om herlighet, håpet om evig liv som mer enn noe annet setter det kristne livet på jorden i sin rette ramme.

Antakelig hadde disiplene fått gripe noe av denne vissheten da de etter Jesu himmelfart stadig var i templet og lovpriste Gud, som det heter i det siste verset i teksten. De ante, ja, mer enn ante, at adskillelsen fra Mesteren var av midlertidig art.

De trengte ikke å skamme seg, men kunne frimodig forkynne at Jesus skal komme igjen for å hente sine til seg. Kristi himmelfartsdag satt påsken - og senere også pinsen - i perspektiv.

Den kristne kirke kan aldri la seg styre av popularitetsmålinger, av hvorvidt naturvitenskapelig forskning anerkjenner at himmelfarten faktisk fant sted, eller av hvorvidt samtidens mennesker opplever at de faktisk trenger en frelser og evig liv.

Den kristne kirke lever av Jesu egne ord. Det var han som lovet syndenes tilgivelse. Det var han som lovet å utruste disiplene med kraft fra det høye. Og det er han som skal komme igjen. Derfor skulle vi med stor glede og takknemlighet feire Kristi himmelfartsdag.

Og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem.

Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem.

Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.

Luk 24,46–53

andakt,tarjei gilje,kristi himmelfartsdag