NÆRT FORHOLD: – Jeg fikk et veldig nært og godt forhold til min far, og det er jeg takknemlig for, sier Else Lien Krogedal. Hun har skrevet bok om sin oppvekst som misjonærbarn.

Glad for 
å være 
misjonærbarn

Else Lien Krogedal var uten far i åtte år i oppveksten. Han var misjonær i Kina under krigen. Likevel fikk hun senere et nært forhold til faren, og er stolt av sine foreldre.

– Jeg hadde det veldig godt som misjonærbarn, og er svært takknemlig for tjenesten mine foreldre har gjort som misjonærer, forteller Else Lien Krogedal til Dagen.

Bok om sin oppvekst

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tidligere i sommer kom hun med boken «Alene i krig og fred» på Lunde Forlag. Her skriver hun åpent og personlig om hvordan det var å vokse opp i en misjonærfamilie.

Foreldrene hennes var Dagny og Alfred Lien. De reiste som misjonærer til Kina på slutten av 1920-tallet, utsendt av daværende Kinamisjonsforbundet ( i dag Norsk Luthersk Misjonssamband). De måtte ofte flykte på grunn av uro, men opplevde også at Gud sendte engelvakt for å beskytte dem.

Mors memoarer

Else Lien Krogedal har hatt stor glede av memoarene som moren i 80-årene skrev om sitt liv. En god del av dette stoffet er gjengitt i boken. Dessuten har forfatteren funnet nyttig informasjon i ei gammel gjestebok, og fra rapporter som faren sendte hjem fra Kina til misjonsbladet Utsyn. Flere av disse er også med i boken.

– Spesielt mors memoarer har vært til uvurderlig hjelp for meg under arbeidet med boka, og uten dette kunne jeg ikke ha skrevet den, mener hun.

Faren dro til Kina

Da faren dro ut til Kina alene til sin andre periode i 1938, var yngste datteren Else bare halvannet år. Ingen ante da at på grunn av verdenskrigen så skulle de ikke møtes igjen før hun var ti år.

Det ble vanskelige tider for moren Dagny, Else og de to søstrene hennes. De bodde da i Sponvika ved Halden. Men de fikk oppleve at Herren var med dem, og sørget for dem hver dag. I tillegg var det et rikt misjonsarbeid i området. Moren drev blant mange andre ting også en barneforening, som hadde samlinger rundt i hjemmene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Hun lærte oss mye om misjonærene og om de forskjellige misjonsstasjonene i Kina. Hun var jo lærer, og flink til å lære fra seg, minnes den yngste datteren.

Alenemor i 13 år

– Hvorfor har du skrevet denne boken om din oppvekst som misjonærbarn?

– Ingen visste om alt det som mor gjorde på hjemmebane da far var borte, og dette ville jeg gjerne få fram. Jeg ville også se hva jeg kunne finne om fars tid i Kina da han var der alene. I tillegg ble jeg opprørt da jeg hørte noen misjonærbarn som kritiserte sin oppvekst. Jeg ville gjerne fortelle at jeg opplevde det godt å være misjonærbarn, svarer Else Lien Krogedal.

Hun ønsker å ære sine foreldre gjennom sin bok. Moren hennes var alene med barna i 13 år. Begge foreldrene var innstilt på at misjonstjenesten måtte få første prioritet. De sa et helhjertet ja til kallet, selv om det smertet.

Møtet med far

– Hvordan opplevde du møtet med din far da han kom hjem, etter å ha vært borte i åtte år under krigen?

– Jeg var ti år gammel da dette skjedde, og vi var veldig spente. Hvordan ville det bli å få en fremmed mann i huset? Far kom hjem klokken 02.30 om natten. Da måtte han rett inn for å se oss barna. Jeg var våken, hoppet rett ut av sengen og gav ham en god klem! Jeg visste at det var pappa – og ikke en fremmed som kom. Jeg fikk et veldig nært og godt forhold til min far, og det er jeg takknemlig for, sier Else Lien Krogedal.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Etter at faren var kommet hjem, skulle han avlaste moren når det gjaldt barneoppdragelsen. Det ble mange nye regler i hjemmet, og et veldig struktuert levesett.

– Blant annet skulle vi være med å vaske opp annenhver dag. Far var også opptatt av at vi skulle ta til oss kunnskap og gå på skole. Han mente at alle vi barna burde satse på realskolen, sier Else Lien Krogedal.

Nytt misjonsfelt

Da Alfred Lien hadde vært hjemme i fire år, fikk han plutselig en ny utfordring. Dette skjedde etter at familien var flyttet til Sandnes. Kina ble stengt for misjon, og Misjonssambandet tok opp arbeid i Tanzania i 1950. Faren var straks villig til å bli sendt ut til pionertjeneste da kallet kom fra misjonens ledelse. Moren kom ut to år senere. De fikk to perioder som misjonærer i Tanzania. Her skrev moren to dagbøker, men de ble dessverre stjålet.

Senere var også faren misjonær i Hong Kong noen år før han ble pensjonist.

Alfred Lien døde i 1974, og ble 70 år. Dagny Lien døde 13 år senere, og var da 86 år.

Made in China

Else Lien Krogedal har besøkt misjonsfelt der foreldrene har tjenestegjort. Hun var i Kina i 2006.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det var veldig sterkt. Da jeg kom til et sted der far hadde lagt ned mye arbeid, ble det så gripende at jeg begynte å gråte. Vi var blitt glad i kineserne, selv om vi aldri hadde møtt dem. Det var mor som gav oss nød og kjærlighet for dem, forteller hun.

Begge de eldre søsknene hennes er født i Kina, men Else kom til verden etter at familien var kommet til Norge.

– Jeg er likevel «made in China», smiler Else Lien Krogedal.

På jubileum i Tanzania

Fire år tidligere reiste hun til Tanzania i forbindelse med at det var 50 års jubileum for misjonstasjonen Kansay, som faren hennes hadde bygd opp. Mange kjente hennes foreldre der ute, og hun forstod mer av alt de hadde betydd for folk i området.

– En av de første jeg hilste på under jubiléet var en mann som sa følgende: «Jeg var den første som din far døpte!» Det var utrolig sterkt for meg å oppleve dette, minnes Else Lien Krogedal, som allerede har fått veldig god respons på boken.