Kirke med skyteskår: Ayn-Wardo
...
Kirke med skyteskår: Ayn-Wardos menn forsvarte landsbyen fra kirketaket. Landsbyen Ayn-Wardo ligger som en naturlig festning på toppen av en åskam. Her søkte 7000 mennesker tilflukt under folkemordet i 1915. Landsbyen er blitt et symbol på de kristnes kamp i Tyrkia. Foto: Kari Fure
Her sloss de kristne fra 
kirketaket
Del
Noas Ark kalles kirken 
i landsbyen Ayn-Wardo på 
folkemunne. De fleste som 
søkte ly i denne kirken under folkmordet i 1915, reddet livet.

I landsby etter landsby i det østlige Tyrkia ble kristne armenere og syrianere (assyrere) fordrevet og drept. Bare noen få steder grep de kristne til våpen og forsvarte seg. Ayn-Wardo var ett av stedene.

LES: De er den siste kristne rest

Landsbyen troner som en naturlig festning på toppen av en åskam. Lave murhus ligger vegg i vegg og danner en beskyttelsesmur som knytter bebyggelsen sammen med den berømte kirken. Fra husklyngen faller fjellsiden naken og bratt nedover mot dalbunnen. Ingen kan snike seg usett inn på Ayn-Wardo, så lenge noen holder vakt i kirketårnet.

LES OGSÅ: Dype røtter, såre minner

Og visst holdt de vakt den dramatiske våren for hundre år siden. De hørte rykter om at fryktelige ting skjedde i kristne landsbyer i området. Så begynte flyktningene å komme. Den ene familien etter den andre kom med dyrene og sine viktigste eiendeler, fordi Ayn-Wardo ble regnet som det sikreste stedet å være.

Kirkesølv ble kuler

Innbyggerne i Ayn-Wardo begynte tidlig å kjøpe geværer. Folk smeltet om alle koppergrytene sine til kuler, og munkene smeltet sølvtøyet sitt. Gjennom uker og måneder hadde de forsterket landsbyens murer. Samtidig gravde de tunneler, så de kunne gå fra hus til hus uten å bli beskutt. Landsbyens kvinner og menn la opp lager av mat. Avlingene ble høstet inn tidligere enn vanlig.

Derfor var Ayn-Wardos innbyggere forberedt den fredagen i juli 1915, da fiendens styrke på 13.000 mann samlet seg på slettene rundt landsbyen.

Folketomt

Ayn-Wardo virker stille og fredelig i dag. En og annen rød valmue vaier i vinden som kontrast til irrgrønne marker og brune, nypløyde åkrer. En gjeter passer på sauene sine. Ellers er der knapt et menneske å se.

Nå er det bare seks kristne familier igjen i landsbyen. Stedet bærer preg av forfall og fraflytting, men kirken er i forbausende bra stand. Tårnet ruver fremdeles mot himmelen som et symbol på de kristnes kampvilje. Kirkedøren er fremdeles så trang og lav at alle som vil inn, må bøye nakken. Utformingen skyldes ikke bare at folk måtte vise ydmykhet. Døren ble laget slik for at kirken skulle være umulig å storme. Når kun én og én duknakket person kunne komme inn om gangen, hadde de som gjemte seg inne i kirken kontroll.

Det er vanskelig å forestille seg at dette stedet, der sauenes breking er alt jeg hører, en gang var arena for et voldsomt drama. Men så lyder bønneropene fra minareten på moskeen som er under oppføring i utkanten av landsbyen. Hele fredagsforkynnelsen gjaller ut over hustakene. En dirrende spenning kan merkes i luften. Jeg blir fortalt at tyrkiske myndigheter truet med å ta en av kirkene i landsbyen til moské, hvis innbyggerne ikke ville avgi jord så den nye moskeen kunne bli bygget.

Forberedelser

Mas´ud Shabo het mannen som ble utvalgt som leder for Ayn-Wardos folk i 1915. Han var kjent som en klok og uredd mann. I ukene før angrepet sørget han blant annet for å styrke båndene mellom syrianerne og yazidiene i området. Yazidiene tok de kristnes parti. De smuglet varer og våpen til dem og ble avgjørende for at innbyggerne i Ayn-Wardo klarte å forsvare seg.

På kort tid samlet Mas´ud Shabo 700 menn og forberedte dem på å slåss. Om nettene kledte de seg i svart og snek seg ut for å redde sårede som de tok med hjem for å gi medisinsk hjelp. Mas´ud lyttet oppmerksomt til det de fortalte om hvordan stammeledere og regjeringsstyrkene hadde lurt og sveket dem. Mange hadde fått forsikringer om at de ville bli beskyttet hvis de bare leverte inn våpnene sine, men straks de overga seg, begynte massakrene.

Fastet og bad

En dag i månedsskiftet juni-juli gikk biskop Filiksinos Ablahad på prekestolen i kirken. Han innprentet innbyggerne at det var deres kristne plikt å forsvare sin tro og sin hellige jord, selv om det betød døden. Da biskopen var ferdig med å tale, gikk han opp på det flate kirketaket. Der oppe ble han i to uker mens han fastet og bad.

Så kom angrepet, og det ble voldsomt. Tyrkiske myndigheter hadde samlet kurdiske stammer fra et stort område. De regnet med at det ble en enkel sak for den overlegne styrken å bekjempe de kristne mennene der oppe i kirke-festningen. Det var tap på begge sider, men de kristne gjorde forbløffende sterk motstand. De klarte endatil å erobre fiendens kampflagg. Da dette flagget ble båret opp den fastende og etter hvert svært svake biskopen på taket, sies det at han døde i fred.

Leste dikt

I ti dager var det kraftige kamper. En stund ble kirken så kraftig beskutt av folk begynte å løpe vekk fra murene. Da truet munkene med å skyte alle som løp fra sin post.

Ayn-Wardos sterke kvinner gjorde en uvurderlig innsats for å holde motet oppe hos mennene under beleiringen. De kastet stein, sang, ropte oppmuntrende slagord og siterte dikt mens mennene sloss. Barna fant sine egne måter å forvirre fienden på. Lenge etter at de var ferdige med å treske kornet fortsatte de å synge treskesanger og slå på bakken med kjepper. Dette skal ha virket særdeles demotiverende på angriperne, som fikk inntrykk av at Ayn-Wardo hadde overflod av mat og ville holde ut lenge.

Snart begynte det også å gå rykter blant muslimene på sletten om at de kristne hadde overnaturlig hjelp. De som hadde forsøkt å skyte biskopen mens han fastet, hevdet at kulene kom tilbake og traff dem selv. Det ble snakket om at Guds hånd beskyttet landsbyen. Andre muslimer mente å ha sett at de kristnes helgener sloss sammen med innbyggerne.

Til slutt ble sheiken Fatullah valgt som megler. Han hadde tillit blant de kristne og autoritet nok blant kurderne til at de ville respektere hans ord.

Beleiringen av Ayn-Wardo varte mellom 52 og 60 dager. Kildene oppgir forskjellige tall. De fleste som ble værende i landsbyen, berget livet. Verre gikk det med dem som forsøkte å reise hjem. Det sies at flere døde på vei hjem enn under beleiringen.

Mange av de kristne i dagens Øst-Tyrkia er etterkommere etter dem som forskanset seg i landsbyen Ein Wardo under Sayfo – sverdets år.

Kilder: David Gaunt: Massacres, Resistance, Protestors: Muslim. Christian Relations in Eastern Anatolia During World War I
William Dalrymple: I skyggen av Bysants
Bertil Bengtsson: Svärdets år.