Ettermæle

Børre Knudsen ofret et komfortabelt liv for å gi en stemme til de stemmeløse, skriver Morten Dahle Stærk.

I sin bok Røtter og føtter– Identitet i en omskiftelig tid skriver sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen om en artikkel med den interessante overskriften «Hvor lang er Storbritannias kyst?». Hvis svaret var klart med to streker under, ville det ikke vært grunnlag for å skrive en forskningsartikkel. Matematikeren Benoît Mandelbrot hadde imidlertid et oppsiktsvekkende poeng: Svaret avhenger av hvordan målingen ble utført. Om man brukte et kart med liten målestokk, ble kystlinjen kortere enn om man brukte stor målestokk. Om man hadde tatt seg tid til å måle rundt hver eneste stein, ville kystlinjen bli atskillig lengre enn om man tok utgangspunkt i et kart.

Jeg kom til å tenke på dette bildet da jeg skulle skrive denne artikkelen om ettermælet til en av Norges mest omtalte og forunderlige skikkelser: Børre Knudsen. For bildet viser oss at et bilde ved ett perspektiv kan bli mer nyansert og skarpt, og på den andre siden kan avstand gjøre helheten sterkere. La oss begynne med skarpheten. Etter å ha sett dokumentaren En prest og en plage som gikk sin seiersgang på kinoer i vårhalvåret, har svært mange mennesker fått et nytt og annerledes bilde av opprørspresten. Filmselskapet ønsket bevisst å fokusere på retten til å ytre seg i et demokratisk samfunn.

Veggene ble trange og terskelen høy for en kirkelig embetsmann som med intellektuell gnist og flammende tale anklaget staten for å gjøre mennesker til gud og å daglig drepe barn på norske sykehus. Samtidig fikk vi se et menneske som skjelvende trenger hjelp og omsorg i livets siste fase som sterkt rammet Parkinson-pasient. Knudsen fremstod ikke lenger som en kompromissløs aktivist, men som en reflektert, omsorgsfull, ydmyk og fremdeles krystallklar forsvarer av menneskeverdet.

LES OGSÅ: «En prest og en plage» til dannelse og forakt

På den annen side: Hvis vi zoomer ut og bruker en mindre målestokk, blir kantene mindre skarpe og brodden ikke så sterk. Selv en av norsk presses fremste talsmenn, redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, beskrev på dødsdagen Knudsen slik i Aftenposten: «Skremmende i sin kompromissløshet, men verdifullt i påminnelsen om hvor viktig det er for et samfunn at noen aksler folkefiendens kappe.» Årtier etter de kraftigste budskapene ser man større på varsleren og dissidenten enn når budskapet som lyder treffer samvittigheten hardest. I en paneldebatt i forbindelse med lanseringen av Niels Chr. Geelmuydens bok En prest og en plage forteller forfatteren om møtet med Børre Knudsen som var alt annet enn et møte med en mørkemann.

Geelmuyden ble svært begeistret over mannen som han betegner som et av Norges få, selvstendig tenkende mennesker. Retorikken var klar: Man kan ikke redusere menneskets verdi på ett område uten at hele menneskeverdet rammes. Dette er som hentet rett ut fra menneskerettighetene som slår fast menneskets like og uavhendelige rettigheter. For mange av oss burde fosteret med selvfølge beskyttes av artikkel 3s stadfestelse av retten til liv.

LES OGSÅ: Hyller Ragnhild Knudsen med pengegave

Jeg er blant dem som prinsipielt mener at kampen mot abort må føres gjennom politiske organer mens det sterkeste virkemiddelet vi har, er omsorgen for både moren og barnet. Det siste ville for øvrig Knudsen kunne istemme, for ham var det en ulykke at han påførte kvinner smerte. Han mente bestemt, igjen ifølge Geelmuyden, at kvinnen var et vel så stort offer for abortloven som den ufødte. Likevel er det et tankekors, de sterke historier om mennesker som i dag lever takket være Knudsens aksjoner. Det var tross alt ikke så sterke virkemidler gitt den unntakssituasjon som de tusenvis av aborter er.

Ettermæle er en vanskelig sak, det er mange vekter som kan legges på eller tas av vektskålen. Men uansett om man bruker stor eller liten målestokk, om man ser i detalj og skarpstiller, eller ser helheten og storheten, vil man i Børre Knudsens tilfelle finne en kompromissløs forsvarer av menneskeverdet som fortjener vår takk. Han ofret selv et komfortabelt liv for å gi en stemme til de stemmeløse.