Åndelig identitetsforvirring
Del
Som nye krist­ne er vi fan­get mel­lom to lov­mes­sig­he­ter. Den ene kal­les her; «syn­dens og dø­dens lov», den andre «Ån­dens lov».

«For Ån­dens lov som gir liv, har i Kris­tus Jesus gjort deg fri fra syn­dens og dø­dens lov.» (Rom 8,2) En ut­ford­rin­gen i prak­tisk teo­lo­gi hand­ler om den indre spen­nin­gen i vår iden­ti­tet som syn­de­re og rett­fer­di­ge.

Noen mil­jø­er vekt­leg­ger hjelpe­løs­he­ten i vår falne natur og be­tyd­nin­gen av å ta syn­den på alvor. Andre hol­der fram at vi er nye skap­nin­ger i Kris­tus. Alt går til­syne­la­ten­de bra helt til vi en dag syn­der. Da har vi også et for­kla­rings­pro­blem.

Det er rik­tig at vi som tro­en­de har fått en ny iden­ti­tet som rett­fer­di­ge. Men Gud døm­mer ikke i hen­hold til hvem vi utgir oss for å være, han døm­mer oss i for­hold til hva vi har gjort.

Som tro­en­de slip­per vi li­ke­vel unna ved å vise til hva Jesus gjor­de for oss. Når noe gjen­tar seg re­gel­mes­sig, kan det kal­les en lov­mes­sig­het.

Som nye krist­ne er vi fan­get mel­lom to lov­mes­sig­he­ter. Den ene kal­les her; «syn­dens og dø­dens lov», den andre «Ån­dens lov». Hel­lig­gjø­rel­sen er pro­ses­sen fra den førs­te lov­mes­sig­he­ten - som vi er­fa­rer i krop­pen - over i den nye som vin­nes ved Ånden.

En syn­dens trell tren­ger å bli for­løst inn i sønne­kå­ret hos Gud. Etter hvert som vi lærer Fa­de­ren å kjen­ne vil vi vokse inn i en øken­de er­fa­ring av dette sønne­kå­ret. Loven er ikke len­ger en fien­de som vi fryk­ter eller søker å til­freds­stil­le med gode gjer­nin­ger.

Den blir en venn og be­skyt­ter mot syn­dens øde­leg­gen­de kref­ter. Da for­står vi hvor­for David kunne si: «Stor fred har de som els­ker din lov, ingen ting får dem til å snub­le.» (Salme 119,165)