Ytringsfrihet er ikke gratis

Kristne burde være de første til å kjempe for et friest mulig ytringsrom.

I seks år har Shoaib Sultan vært spaltist i Dagens helgespalte Frispark. Omtrent like lenge har det vært gjort forsøk på å få fjernet «muslimen», som noen merkelig nok foretrekker å kalle ham, fra spalten.

Sist ute er Greta Aune Jotun somgjentar det kravet i et leserinnlegg denne uken. Også Jotun velger å totalidentifisere Shoaib Sultan med hans religion når hun omtaler ham, i stedet for å bruke det navnet hans foreldre vitterlig har gitt ham. Det setter vi lite pris på.

Vi mener faktisk at det er en grov nedvurdering av Shoaib Sultan både som menneske og offentlig person når hun velger å bare kalle ham for «muslimen».

For folk er jo ikke endimensjonale. Vi er alle mer enn den religiøse tilknytning vi har. Og Shoaib Sultan er faktisk et utmerket eksempel på akkurat det.

Ja, han er muslim, til og med tidligere leder av Islamsk Råd. Men han skriver om et mye bredere temaspekter enn kun dette. For Shoaib Sultan er også politiker.

Han har vært nestleder i Nei til EU. Og han har sittet i bystyret i Oslo for Miljøpartiet De Grønne siden 2015. Det året var han for øvrig også partiets ordførerkandidat i hovedstaden.

Og minst like interessant er Sultans engasjement mot rasisme og for menneskerettigheter. Han har hatt en fremskutt posisjon i Antirasistisk Senter og sitter i det rådgivende organet til Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet.

Så virker det også som Greta Aune Jotun også grundig har misforstått hva Frispark-spalten er. Vi har ikke «ansatt» Shoaib Sultan, slik hun skriver i sin artikkel. Det har vi heller ikke gjort med noen av de andre som skriver i spalten. Alt er frivillig og ulønnet og de som skriver der, har ingen formell tilknyting til Dagen.

Vi skal i det hele tatt ikke benytte veldig mye plass for å forsvare hvorfor Shoaib Sultan bidrar i Frispark-spalten. Det har vi gjort utførlig tidligere.

Men vi vil gjerne bruke denne motstanden mot å høre hva Sultan har å si fordi han er muslim, som et utgangspunkt for noen grunnleggende refleksjoner rundt ytringsfrihet, ytringsrom og meningssensur.

De siste ukene har vi opplevd at statuer faller og halshugges rundt om i verden. Klappjakten er i gang på historiske personer som i sin samtid ikke hadde rene og ranke holdninger av den typen flertallet mener er akseptable i dag. Da er det nok å ta av, som vi forstår.

Denne moderne bildestormingen er ytterligere et uttrykk for en trend vi har sett i lang tid. Det pågår i dag en global utvikling der enkelte har som mål å rense den offentlige debatten for ytringer de anser som uønskede.

Sterke krefter ønsker å innskrenke ytringsrommet kraftig. Det er bare gangbare meninger av progressiv 2020-type som bør ha en plass i det offentlige debatten, mener ganske så mange. Andre stemmer bør sensureres. For ingen skal jo behøve å føle seg krenket, må vite.

Aller lengst har dette gått i USA. Der opprettes det nå såkalte «safe spaces» på universiteter. De som tar tilflukt der, skal slippe å bli konfrontert med meninger og holdninger som går på tvers av deres egne.

Praksisen med såkalt «no-platforming» brer også om seg. Folk som har synspunkter som ikke er politisk korrekte, skal nektes å få en talerstol eller fysisk hindres fra å fremføre sitt budskap.

Og det er ikke bare folk som selv står for omdiskutert tankegods, som rammes av dette moderne meningstyranniet. Debattredaktøren i New York Times måtte nylig gå fra stillingen sin fordi han tillot at et innlegg med kontroversielle meninger ble publisert.

Etter vår mening burde konservative kristne som Greta Aune Jotun være de første til å kjempe for ytringsfrihet og et bredest mulig ytringsrom. For nettopp denne gruppen er den første som vil bli presset ut av det offentlige ordskiftet hvis andre norske medier skulle bruke de samme prinsippene som Jotun anbefaler Dagen å gjøre.

Hva ville hun ment dersom kristne hadde blitt utsatt for den samme typen forutinntatte holdninger som hun presenterer, altså at man skal diskvalifiseres fra å fremføre sine synspunkter i visse medier på grunn av sitt religiøse ståsted?

Klassiske kristne synspunkter på for eksempel samlivsetikk og kjønnspolaritet er ikke akkurat superpopulære i norsk offentlighet, for å si det forsiktig. Men vi har likevel et ytringsklima der politisk ukorrekte meninger tåles.

Heldigvis virker det som et flertall både i befolkningen og blant redaksjonelle ledere aksepterer å lytte til synspunkter de ikke er enig i, eller rett og slett tar avstand fra.

Sånn vil vi ha det i denne avisen også. Verken Dagen eller avisens sjefredaktør er kjent som islams beste venner. Men nettopp derfor, fordi vi er den mest islamkritiske dagsavisen i Norge, så er det ekstra viktig at vi også slipper til motstemmer.

Ja, Greta Aune Jotun har rett i at enkelte har sagt opp Dagen fordi Shoaib Sultan får lov å skrive her og at det kan ha kostet noen kroner i tapte inntekter.

Men på den annen side: Hvem har sagt at ytringsfrihet er gratis?