Ramsalt kritikk

Vi sørger over sokneprester som Heidi Andersen som i et innlegg 2. juli går til angrep på biskop Veiteberg etter hennes preken under Pridegudstjenesten i Oslo domkirke 21. juni.

Kirken har vedtatt at det er to teologisk likeverdige syn på likekjønnede ekteskap, og skal gis rom for, på lik linje med praksis i spørsmål om kvinners prestetjeneste og gjengifte.

Angrepet fra soknepresten står derfor til stryk når hun bruker innlegget sitt til å fremheve at de som tenker som henne tenker litt lenger. Og fortsetter med å si at «det ikke er likegyldig hva vi tenker og mener om ekteskapet i vår kirke».

Det er vår kirke og! Og kirken har vedtatt ny vigselsliturgi med stort flertall. Det er det motsatte av å være likegyldig. Å påstå noe annet er frekt.

Det mest provoserende med sokneprestens innlegg er følgende avsnitt: «Nå skal man leve ut alle drifter og det til uanede konsekvenser, ikke minst for de oppvoksende generasjoner. Likekjønnede ekteskap må vel være det største samfunnseksperiment i historien.»

Punkt 1: Vi snakker om kjærlighet mellom to voksne personer, ikke alle drifter!

Punkt 2: Det største samfunnseksperiment i historien? Virkelig? I den avdelingen er det litt av en konkurranse, så den synes vi er vel drøy.... Vil helst ikke liste opp de vi tenker på, men kirken har vel hatt et par perioder det ikke er grunn til å være stolt av. I selskap med en del statsledere om fikk holde på alt for lenge?

Det er litt over 20.000 par som gifter seg hvert år i Norge. Mange velger å bruke kirken til å feire gleden med sine nære og kjære. Og for å få Guds velsignelse. Av disse er ca 300 likekjønnede. Og det er den største trusselen mot ekteskapet som institusjon? Ekteskapet har dårlige kår dersom det trues av 300 lykkelige par som vil inn. Som er stolte av sin kjærlighet. Som vil vise at de mener alvor.

Noen med sår fra før, saltet eller usaltet. Soknepresten i Sømna må gjerne fortsette å bruke salt på sin måte. Men det hun her gjør er å legge stein til byrden for de som søker aksept og forståelse mer enn salt og fordømmelse.

Det er alt for mange unge som sliter med egen identitet i brytningen til voksenlivet. Spesielt i kristne miljø, det har vi alt for mange eksempler på. Noen får vi dessverre aldri høre historien til, fordi mørket tok overhånd. Ord som soknepresten her bruker er ikke med på å lyse opp veien, heller tvert i mot. Ord er makt, og må heller brukes til å tenne lys og håp i stede for å slukke det.

Vi vil ha en annen kirke. En kirke som bruker salt til å strø kirketrappen om vinteren slik at vi kommer trygt inn i Guds hus. En åpen folkekirke der du er god nok som du er. Der du kan komme med åpne sår, uten risiko for å bli nedsaltet.