Oppfordrer menighetene til å gi flyktninger mer ansvar

Vitnesbyrdet til David (28) ble en aha-opplevelse for menigheten. – Han skulle ha fått fortalt historien sin for lenge siden, sier Tor Øyvind Sandaker.

En gruppe fra Iran har undervisning i Kristent Interkulturelt Arbeids (KIA) lokaler i Betlehem Bergens tredje etasje. Samlingen er snart slutt og folk er i ferd med å gå. Igjen rundt et stort bord i midten av rommet sitter David Kamalirad (28), Mathias Khezri (32), Vesam Heydari (37) sammen med avtroppende regionsleder i KIA Bjørgvin, Tor Øyvind Sandaker (67).

De tre innvandrerne er alle fra Iran, og ingen av dem har fått oppholdstillatelse i Norge. Allikevel gjør de alt de kan for å tilpasse seg kulturen og samfunnet her, og ikke minst; bli en del av en menighet.

David Kamalirad tok selv kontakt med Betlehem i Bergen da han kom til byen for seks år siden. Han ble invitert på middag av en familie i menigheten allerede den første dagen. Likevel skulle det gå hele fem år før han fikk stå på talerstolen, og da skjedde det på Sandakers initiativ.

– Vitnesbyrdet hans ble en aha-opplevelse for menigheten. De trodde ikke at David var kristen før han kom til Norge. Når de fikk vite at han hadde var kristen også når han bodde i Iran, ble de aller fleste overrasket. Han burde ha fått fortalt historien sin for lenge siden, sier Sandaker til Dagen.

Positiv utvikling

Nå har imidlertid David, som også er aktiv i Salt Bergenskirken, fått mer ansvar i det daglige menighetsarbeidet i Betlehem. Han har blant annet nøkkel til bygget, slik at han kan komme og gå som han vil.

Flyktninger i huset gir mer familieglede

28-åringens sak skal opp i lagmannsretten om ikke lenge. Til denne har han mottatt støtte fra enkeltpersoner i Bergen Indremisjon. Utfallet av saken er han imidlertid usikker på, av én enkelt grunn:

– Det kan ta litt tid før nordmenn føler seg trygge på flyktninger. For meg tok det omtrent seks måneder å bygge opp tillitt hos folk. Dessverre er det slik at enkelte ser på min kristne tro som et påskudd for å få opphold i Norge.

David er sikker på at nettopp troen har gjort det enklere for ham å komme til landet. Han er også klar på at tidene har forandret seg.

– Jeg tror det er vanskeligere å komme til Norge for de som ikke er kristne. Samtidig tror jeg at nordmenn generelt har blitt åpnere. De fleste jeg kjenner som kom her til for ti til femten år siden har hatt det vanskeligere enn meg, sier han.

Forbedringspotensial

Tor Øyvind Sandaker, som nå gir seg etter 20 år i KIA, har et ønske om at norske menigheter skal bli bedre til å inkludere ­personer som David og andre kristne konvertitter.

– Hvis det er noe norske menigheter kan bli bedre på, så er det å engasjere flyktninger i menighetsarbeidet på et tidligere tidspunkt enn det som er tilfelle nå. Gi dem oppgaver og roller, sier han.

67-åringen, som nå går ut i pensjon, startet i organisasjonen i 1995. Siden har han fortsatt, og i enkelte verv vil han arbeide videre også nå, blant annet som leder for den iranske undervisningsgruppen han selv startet opp i mars 2008.

Sandaker er klar på at inkluderingsansvaret ikke bare ligger hos menighetene, men også hos flyktningen selv.

– Det er klart at inkludering må gå begge veier, men det tar for lang tid før konvertitter blir en del av menigheten. David har vært heldig, jeg kjenner andre som har tatt runden for å si det sånn, fortsetter han.

Norsk familieliv

De tre konvertittene har alle jevnlig kontakt med nordmenn. Vesam Heydari forteller at han kjenner omtrent 20 norske familier.

– Jeg har aldri opplevd en lignende kjærlighet som den norske familier har vist meg, sier han.

Han er enig med David i at det er en fordel å være kristen som innvandrer i Norge, både når det gjelder å bli integrert i samfunnet, og når det kommer til å forstå den norske kulturen.

– De muslimske flyktningene på mottaket har ikke kontakt med norske familier i det hele tatt, fortsetter han.

Mathias Khezri hadde ingen anelse om hvor han skulle starte i arbeidet med å bli del av en menighet. Hans første kirkebesøk i Norge var i Johanneskirken i Bergen, deretter tok han seg en runde før han endte opp i Bønes.

– Jeg er ekstremt takknemlig for den mottakelsen jeg har fått av norske familier, sier han.

Høytidsinkludering

Mathias er en av dem som har hatt gleden av å feire jul i et norsk hjem.

– Jeg har fått et nytt liv her i Norge. I år feiret jeg jul i lag meg omtrent 15 andre, sier han og viser fram et bilde på telefonen sin. Bildet viser et mangfold av nordmenn og innvandrere.

David har feiret jul med norske familier hvert eneste år siden han kom til Norge.

– Helt fra starten av ble jeg inkludert. Jeg har bodd her i seks år, og jeg har feiret jul seks ganger, sier han.

Forfølges

På asylmottaket der Vesam bor, deler han rom med iranere som har et annet religiøst syn enn det kristne. Han forteller om situasjoner der han har blitt truet og diskriminert på grunn av sin kristne tro.

– De kaller kristne konvertitter for et urent folk. Jeg har ingen problemer med dem, men de har et problem med meg. Ikke med meg personlig, men med religionen min, sier den iranske asylsøkeren.

Han har ved to anledninger nærmest blitt slått for det han tror på. Allikevel får han ikke et eget rom på mottaket. Det er heller ikke enkelt for ham å få besøk av de norske familiene han kjenner.

– Jeg ble fortalt at om jeg inviterte folk fra menigheten til mottaket, så ville de slå meg i hjel.