AMBROSIUS: Kirken ble ikke underlagt staten. For eksempel ble keiseren selv ydmyket av biskop Ambrosius og måtte be om tilgivelse for sine blodsutgytelser, skriver innsenderen.

Om å lære av de første kristne

Dan Odfjell (Dagen 26.4.) vil at vi skal lære av de første kristne. Det støtter jeg. Men i sin iver etter å fremheve disse som våre forbilder tegner han et for negativt bilde av de neste generasjonene kristne.

Odfjell anbefaler boken «La de første kristne komme til orde». Bokens historie stopper visstnok ved år 199. Men selv om det er mye å lære av denne hundreårige kirkehistorien, var det langt fra rosenrødt den gangen heller.

Strid om teologi og sann kristendom har det alltid vært, noe vi ser av Paulus’ brever. Også tidlige forfattere som Tertullian, Ireneus, Ignatius og Polykarp advarte mot falske lærere. Så vi finner ikke en «ren» tid da alle var enige om den apostoliske læren, heller ikke i årene før 200.

Det Odfjell kaller «originalkristendommen», er de som fulgte opp Jesu og apostlenes lære og liv. Men mange sentrale læresetninger, som alle kirker holder seg til i dag, kom faktisk senere. Det viste seg at det var behov for å formulere mer presist det Jesus og apostlene hadde lært.

Kirkemøtet i Nikea i 325 formulerte at Jesus er «av samme vesen som Faderen». I Konstantinopel i 381 stadfestet kirken dette og lærte videre at Den Hellige Ånd «utgår fra Faderen, tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen». Senere kirkemøter arbeidet videre med hvordan man skulle formulere tanken om Jesus som både Gud og menneske i samme person. I dag tar vi dette for gitt. Men det var altså i årene etter 199 at kirken klarte å formulere det slik.

Odfjell er tydeligvis skuffet over teologisk og kirkelig utvikling etter denne idealtiden før år 200. Verst går det ut over Konstantin og Augustin. Dette blir imidlertid for ensidig negativt.

Kirkemøtet i Nikea i år 325 ble riktig nok kalt sammen av keiser Konstantin. Men deretter å skrive at «Guds menighet ikke kan bygges med menneskelige metoder og kløkt», er en merkelig beskrivelse av det som hendte. Det var tross alt kirkens ledere som selv kom fram til bekjennelsen der.

Så må det nok en gang sies at keiser Konstantin ikke innførte «statskirkesystemet». Han gjorde kristendommen først til en tillatt religion, deretter en favorisert religion. På slutten av 300-tallet gjorde keiser Theodosius den store kristendommen til Romerrikets offisielle religion.

Men det betydde jo ikke at kirken dermed ble underlagt staten. For eksempel ble keiseren selv ydmyket av biskop Ambrosius og måtte be om tilgivelse for sine blodsutgytelser.

Selv om Augustin ikke var flink i gresk, fantes jo Bibelen på latin. Det blir feil å skrive at han «oppfant læresetninger». Nei, men han videreutviklet noen tanker som var i kirken fra før. Dette gjelder både arvesynden («den opprinnelige synden» kalte Augustin det), skjærsilden og andre spørsmål Odfjell nevner. Utformingen slike spørsmål fikk, kan diskuteres, men tanker som gikk i den retningen, fantes der fra før.

Odfjell avslutter med å vise til at det fantes en tid «da kristne var kjent for sin oppofrende kjærlighet og sin villighet til å utstå press og lidelse». Ja, det er nok rett. Men de beste eksemplene jeg kjenner til, er fra tiden etter år 199. Vi har mye å lære av hele kirkens historie. Selv har jeg stor interesse for kirkens første fem-seks århundrer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv om jeg der finner en del rart, både tidlig og sent i perioden, finner jeg også mye godt. En kortfattet innføring i perioden har jeg forsøkt å gi i boken Kirkens røtter. Kirkens første tid bør ikke idealiseres, men gjerne inspirere oss. Men da bør vi passe på å gjengi historien noenlunde korrekt.