Myter om muslimer

Muslimer i Europa utgjør ikke noe enhetlig fellesskap, men er et broket lappeteppe av kryssende interesser.

Muslimene i Europa er ikke et enhetlig politisk fellesskap.

Mange mennesker er opptatt av forholdet mellom muslimer og ikke-muslimer i Europa. Hvordan vil det gå når en stadig større andel av befolkningen i de europeiske landene bekjenner seg til islam som religion?

Det siste halvåret har romanen Underkastelse av franskmannen Michel Houellebecq skapt debatt om dette i mange europeiske land.

Houellebecq har ofte skapt store kontroverser med romanene sine, der han skildrer skikkelser som virrer rundt uten mål og mening, og som gjerne bruker vold eller sex for å døyve meningsløsheten de opplever i tilværelsen.

I denne romanen tok Houellebecq et skritt videre. Boka handler om et Frankrike i nær fremtid, i 2022. Personene i boka er desillusjonerte og forvirret. Det politiske systemet er i krise, og de vanlige, politiske partiene klarer ikke mobilisere. Den eneste vitale kraften er et muslimsk parti. De vet hva de vil, og selv om de representerer en minoritet klarer de derfor å få regjeringsmakten og setter i gang med et prosjekt om å islamisere Frankrike.

Ved en underlig historisk tilfeldighet kom romanen ut på samme dag som terrorangrepene mot magasinet Charlie Hebdo.

Da boka kom, var det derfor mange som opplevde at romanen nærmest var profetisk:

«Se, Houellebecq skriver at muslimene ønsker å ta makta, og her ser vi at det skjer!»

I august kom boka på norsk, og også her hjemme har den skapt debatt. Avisen Klassekampen har viet en hel artikkelserie til boka, og mange personer har lite til felles politisk (fra Bård Vegar Solhjell i SV til den høyreorienterte forskeren Asle Toje) har opplevd at boka sier noe vesentlig om dagens samfunn.

Men stemmer bokas samfunnsdiagnose?

Hvis vi tar utgangspunkt i dagens samfunnsforskning blir svaret nei. Muslimene i boka blir fremstilt som et enhetlig politisk fellesskap. Med et par unntak forblir muslimene en enhetlig og ansiktsløs masse, som vil det samme, og som støtter opp om islamiserings-prosjektet.

Men slik er det ikke. Det er gjort mye forskning på politikk og ideologi blant muslimer i Frankrike (de som leser fransk kan finne en grei innføring i denne forskningen i innføringsboka Les musulmans en France pour les nuls av Mohamed-Ali Adraoui og Leyla Arslan).

Muslimene i landet utgjør ikke noe enhetlig fellesskap, men er et broket lappeteppe av kryssende interesser.

Svært mange av de franske muslimene tar avstand fra islamismen, og er tilhengere av en sekulær stat.

Noen få holder seg helt borte fra politikken, fordi de mener at gode muslimer ikke bør blande seg med et gudløst system.

De aller fleste muslimene i Frankrike er imidlertid som folk flest: De er ikke spesielt opptatt av politikk, men ønsker rett og slett å bygge et best mulig liv for seg og sine.

Dette gjelder ikke bare Frankrike. Det er over 50 år siden landene i Vest-Europa begynte å få muslimske befolkninger av en viss størrelse. Likevel har man fortsatt til gode å se et muslimsk politisk parti få fotfeste.

Når muslimer engasjerer seg politisk i Europa, ser man stort sett at de engasjerer seg i de eksisterende politiske partiene, ofte langs hele det politiske spekteret.

I Norge har vi politikere med muslimsk bakgrunn fra høyre til venstre: Afshan Rafiq i Høyre, Abid Raja i Venstre, Hadia Tajik i Arbeiderpartiet, Akhtar Chaudhry i SV, Shoaib Sultan i Miljøpartiet de grønne, med flere.

Disse politikerne forsøker ikke å «islamisere» Norge, selv om de er muslimer. I stedet forsøker de enkelt og greit å få gjennomslag for den politikken partiene deres står for.

Fremstillingen Houellebecq gir i romanen sin av muslimene som en organisert politisk bevegelse, har derfor liten rot i virkeligheten. Snarere dreier det seg om en myte.

Som et skjønnlitterært verk kan romanen hans likevel være verdt å få med seg.