Kristne uten maske

Guds overveldende kjærlighet er det beste svaret på selvforakt og nedvurdering av egen betydning.

«Masker» er temaet for årets Ung Landsmøte (UL). Det pågår i disse dager på Randaberg nord for Stavanger i regi av ungdomsorganisasjonene til Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet. Temaet er brennaktuelt. I en individualistisk tid, der vi stadig får høre hvor viktig det er å være seg selv, opplever mange at nettopp dette er svært vanskelig. Følelsen av å være utilstrekkelig, udugelig og ubetydelig er utbredt. Da er det fristende å skjule seg bak en maske.

I en medievirkelighet der vi ustanselig får høre om og se mennesker som imponerer på de forskjelligste vis, vil de fleste av oss merke at vi kommer til kort på mange måter. Inntrykket som lett fester seg, er at vi må være vakre, sterke og flinke for være verdifulle. Et samfunn som i stadig større grad dyrker vinnere, etterlater langt flere med en følelse av å være tapere. Vi gjør det neppe lettere for hverandre ved å presentere polerte versjoner av oss selv og livet vi lever i sosiale medier. Alle vet nok at det ikke alltid er på Facebook vi viser vårt sanne ansikt, men det er fort gjort å glemme at det er slik.

LES: Mediedoperne

Kristne formidlere har en formidabel utfordring i møte med disse tendensene. Mye av vår tids forkynnelse sikter inn på å trøste og bekrefte oss som mennesker. Intensjonene med å forsikre oss om at vi er «gode nok som vi er» er utvilsomt de aller beste. Samtidig kommer vi ikke fra at Bibelen forteller at alle mennesker er syndere. Dette problemet dreier seg ikke bare om noen skjønnhetsfeil som vi glatt kan overse, eller kanskje fikse med god innsats. Tvert imot er det en grunnskade som har rammet samtlige av oss. Daglig forårsaker synden alt fra dårlige livsvalg og familiefeider til naturødeleggelser og krig. I møte med en hellig Gud har vi alle et stort problem, uavhengig av hvor godt eller dårlig vi måtte ta oss ut i egne og andres øyne. Det er derfor en uklok strategi å bagatellisere eller benekte synden. Den forsvinner ikke av den grunn.

Å forkynne om synden har alltid vært vanskelig. Men i en tid der det kan virke som om en økende andel av oss sliter med selvfølelsen, er det enda vanskeligere. De som allerede er tynget av et lavt selvbilde, kan trykkes enda lenger ned av usunn forkynnelse om synd. Det er jo tragisk om dette skulle være den kristne forkynnelsens bidrag til sårbare og dyrebare mennesker. At vi er syndere handler jo ikke om at vi er stygge, dumme eller verdiløse. Tvert imot er mennesket skapningen Skaperen har satt høyest av alle. Vi er «lite ringere enn Gud», som det heter i Salme 8.

LES: Jødene er fremtidens folk

Guds overveldende kjærlighet er det beste svaret på selvforakt og nedvurdering av egen betydning. Hovedpoenget i evangeliet er ikke at mennesket er usselt og skittent, men tvert imot så verdifullt at Gud fornedrer seg selv for å reise hver enkelt av oss opp fra det som binder og ødelegger oss. Gud ble menneske i Jesus Kristus fordi han elsker deg og meg. Han ville dø for oss for å få leve med oss i en evig og fullkommen tilværelse. Denne kjærligheten gjelder uavhengig av dyktighet og prestasjoner, funksjonsnivå og helsetilstand, utseende og inntekt. I møte med dette budskapet kan vi våge å slippe masken og være den vi er - i Kristus. Når vi er så verdifulle for Gud, bør det også gjøre noe med hvordan vi betrakter oss selv og våre medmennesker. Ingen har grunn til å forakte verken seg selv eller andre.