Krise

70 prosent av barna som vokser opp i våre menigheter, vil ikke være en del av fellesskapet når de stiger inn i 20-årene. 
Skal vi snu trenden, må vi for alvor 
ta krisen innover oss.

For: frafallet synes å slå inn uansett hvilken stil og form våre menighetsfellesskap har. Det betyr i praksis at hverken tro på høykirkelig liturgi, mer karismatikk eller relevans og moderne uttrykksformer synes å gjøre susen.

Uansett hvilket kirkesamfunn eller stil vi har, mister vi for mange av våre egne. Noe må skje. Noe i måten vi arbeider på, må forandres.

All endring begynner med å erkjenne hvor vi er. Det er kanskje derfor Jesus sier han nettopp er «Sannheten» - ikke bare er han den overordnete sannhet i hele universet, han er også opptatt av at vi møter virkeligheten slik den er. Det er nettopp der han kan komme oss til unnsetning i vår svakhet.

Det er Han som også gav oss misjonsbefalingen og gav oss oppdraget: «...og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» At det er på Hans hjerte å møte menneskene bak statistikkene, og at han vil bistå oss om vi tar utfordringen på alvor, tror jeg da er hevet over enhver tvil. Her er det hjelp å få!

En av mine største sorger de siste par tiår har vært å se hvor mange av mine venner fra barndom og studietid somhelhjertet fulgte Jesus, ikke lenger gjør det. Av ulike grunner, hoppet de av kirken. Noen beholdt Jesus, men slettes ikke alle. Kunne vi spare våre barn – og barnebarn - for samme opplevelse – og ikke minst: bidra til at sjansen for at nettopp disse vil tilhøre kirkefellesskapet gjennom hele livet, er det verdt innsatsen. La oss snu hver sten.

Mange av oss jobber kontinuerlig for kirkevekst. Alle som har arbeidet med salg, vet at det er langt lettere å beholde en gammel kunde enn å vinne en ny. Bare spør de flittige medarbeiderne i Dagens abonnementsavdeling.

Den letteste måten å se kirkevekst, er å beholde flere av våre egne. Ser vi hva som år for år fortsetter å skje, kan vi ikke fortsette som før. Vi må ta tak i utfordringene forskningen gir oss som avdekker det den unge generasjonen peker på som årsaker!

I fjor høst besøkte forfatter av boken «You lost me» og leder av Barna Research i USA, David Kinnaman, Norge. Gjennom nesten to tusen intervjuer som ligger bak bokens innhold kommer det frem at det er tre hovedgrunner til at unge voksne forlater kirken: 1) manglende disippelgjøring 2) manglende kobling mellom generasjonene og 3) manglende kobling mellom tro og arbeid.

De gode nyhetene er da: Dette er det ikke rakett-vitenskap å gjøre noe med! Heldigvis har mange kirkesamfunn begynt å ta tak i første punkt. Konferansen «Gi Jesus videre», som avholdes i november i år og som en rekke organisasjoner står bak, setter spesielt fokus på det første punktet.

Som Linda A. Johannesen i Misjonskirken Norge peker på i sin bok «Hver tid teller», skjer disippelgjøring primært i hjemmet, og dersom foreldre ikke har vokst opp i hjem hvor tro aktivt er formidlet, er det behov for å utruste bedre til nettopp dette. Der kan kirken bidra med trosopplæringskurs og sterkere fokus på dette i forkynnelse og i husgrupper.

De andre to punktene – kobling mellom generasjonene samt koblingen mellom tro og arbeid, krever det litt mer kreativitet og innsats. Men for å ta tak må det fokuseres på disse tre punktenefremfor annet.

Da må det kanskje ryke en konferanse med et annet viktig tema, – eller kanskje må til og med den årlige menighetskonferansen løfte opp og integrere disse tre punktene jevnt og trutt til vi får stoppet lekkasjen av våre unge. Hvis vi tror det er noen krise, da.

Det jeg derfor ønsker meg er at dette, som faktisk er en av kirkens mest alvorlige kriser, diskuteres i hvert eneste ledermøte i hver eneste kirke og menighet i løpet av det neste halve året.

At pastorer, prester, styremedlemmer og eldste – alle som er med å beslutte retningen i en norsk menighet – tar seg tid til å lese faktagrunnlaget som foreligger og noen av løsningsforslagene forskningen peker på. Og at det i tråd med dette: Sette i gang konkrete tiltak som kan måles over tid.

Jeg tror det er trygt å si at dette ligger Mesterens eget hjerte.