Korset og frelsen

Ortodokse kristne er ikke så bekymret for å blande tro og gjerninger og bruker begrepene på en annen måte enn mange kristne er vant til.

Takk til Øystein Johnson for hans respons på Dagen-spalten «I fokus» av undertegnede som stod på trykk 13. september. Johnson stiller et godt spørsmål, i en fin tone og jeg oppfatter at han finner mye han er enig i til tross for at han fant følgende utsagn i teksten vanskelig: «Hver enkelt kristen har fått sitt eget personlige kors som vil bringe frelse til den troende dersom det omfavnes.»

Johnson stiller så spørsmålet: Kan det personlige korset virkelig bringe frelse? Om så er tilfellet blir det for gjerningsorientert for ham, og han mener utsagnet «smaker således av en viss egenhjelp i frelsens sak.»

Når jeg leser innlegget virker det som at vi særlig forstår begrepene tro, gjerninger og frelse forskjellig. Innlegget hans aktualiserer således flere ting. Fremst av dem er spørsmålene hva er frelse og hvordan frelser Gud.

I Den ortodokse kirkes teologi frelser Gud verden ved at Ordet, Jesus Kristus, stiger ned til verden, blir et menneske og forener oss med seg selv i sin død på korset og i sin oppstandelse. I Jesus Kristus forenes Gud og menneske, skaper og skaperverk, himmel og jord. Frelse er således dypest sett en deltakelse i Jesus Kristus selv, i Hans egen død og oppstandelse.

Denne mystiske foreningen er ikke abstrakt og teoretisk, men er virkelig og finner fremfor alt sted i Kirkens liv og særlig gjennom deltakelsen i de Hellige Mysterier, Jesu Kristi legeme og blod, men er ikke avgrenset til dem. Den mystiske foreningen forandrer vår natur, vi blir Guds barn, en ny skapning og et nytt menneske.

Mennesket kan selvsagt ikke bli noe det ikke er i utgangspunktet uten at det gis av Gud selv. Det er derfor ingenting mennesket kan gjøre for å frelse seg selv. Det er en absurd og fremmed tanke i Den ortodokse kirke.

Det er i denne sammenheng vi må forstå forholdet mellom korset og frelsen. Det personlige korset bringer frelse ved at det forener oss med Frelseren i hans død. På korset dør det gamle mennesket slik at det nye mennesket, i Jesus Kristus, kan stå opp og ta skikkelse i oss. Dersom vi omfavner korset Gud har gitt oss, vil Han frelse oss ved det og gjøre oss til en ny skapning. Omfavnelsen av korset innebærer en daglig omvendelse fra synd og død til livet selv Jesus Kristus.

Frelse for den enkelte troende er imidlertid ikke et punkt på en historisk linje, men en lang prosess som munner ut i fullbyrdelsen av alle ting på den siste dag da Gud endelig vil gjøre alle ting nye. Frelse er frivillig, og Gud tvinger ingen. Determinisme eller predestinasjon er fremmed for Den ortodokse kirke som forutsetter menneskets frie og aktive deltakelse i Guds skapelse, gjerninger og frelse.

Mennesket må samarbeide (kirkefedrene bruker begrepetsynergi) med Gud både i skapelse, frelse og nyskaping. Det er i denne sammenheng forholdet mellom tro og gjerninger må forstås. Som apostelen Jakob sier det, en tro uten gjerninger er død (Jakob 2:26). Og en slik abstrakt og teoretisk tro kan ikke frelse.

Jeg håper dette korte tilsvaret har forklart litt nærmere hva jeg mente med at det personlige korset kan bringe frelse. Ortodokse kristne er ikke så bekymret for å blande tro og gjerninger og bruker begrepene på en annen måte enn mange kristne er vant til. Det betyr imidlertid ikke at vi tror at mennesker på noen måte kan frelse seg selv.