REDDET JØDER: Trym Staal Eggen (bildet), sønn av motstandsmannen Kjell Staal Eggen, fortalte nylig i Dagen om den jødiske familien hans far reddet da hjemmefronten nektet å hjelpe. Foto: Johanna Magdalena Husebye

Kampen om fortellingen

Debatten om Michelets bok er viktig. Feil må rettes, men den overordnede debatten er viktigst. Michelet fortjener ros for å ha fått opp debatten, men kritikk for omtrentligheter og feil. 

Debatten rundt Marte Michelets bøker har høy temperatur. Hun og forlaget anklages for slett historisk arbeid og for å mistenkeliggjøre ­hjelpernes og hjemmefrontens motiver.

Det er en debatt om Hjemmefrontens anseelse, om de norske jødene som ble sviktet og historisk håndverk. Et av de siste innleggene var i Dagen der sønnen til motstandsmannen Kjell Staal Eggen forteller om den jødiske familien Becker som ble reddet av hans far.

Han fortalte en historie om en lokal Hjemmefront som nektet å hjelpe, men som tok familiens midler og en skipper som tok seg grovt betalt.

Forlagssjef i Gyldendal ser på Marthe Michelets bok som et unikt og grundig gjennomført prosjekt. Han mener grunnfortellingen i Michelets bok står fast.

Hjemmefronten visste om aksjonen før den ble gjennomført. Han blir støttet av flere. Historikere finner mye å kritisere. Ikke minst for feilaktig bruk av kilder.

Det er alvorlig kritikk. Det er grunnleggende viktig for historikere å bruke kilder riktig. Ikke desto mindre er grunnfortellingen viktig. Michelet har med rette fått søkelys på en historiefremstilling som i liten grad har fått frem unnlatelser og antisemittisme.

Hvem som visste, hva det ville si å vite, og hva et varsel var, er ikke enkle og utvetydige spørsmål å svare på. Kunnskapen om nazistenes aksjoner mot jøder var kjent.

Retorikken til nazistene og fra Nasjonal Samling var hatsk. Jøder fikk beslaglagt sine eiendommer og ble behandlet som en særskilt gruppe.

Det kom jødiske flyktninger. Overgrepene i Tyskland var kjent. Årene fram til massearrestasjonene i 1942 viste intensjonene.

Kunnskap er ikke det samme som handlingsevne. Arnfinn Moland, som tidligere var leder av Norsk Hjemmefrontmuseum, skriver at hjemmefronten lå med brukket rygg i 1942 med små muligheter til å starte noen redningsaksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det var mange som hjalp flyktninger over grensen og noen betalte. Tidligere direktør ved jødisk museum i Oslo, Sidsel Levin, skriver at de som flyktet oppfattet dem som gode hjelpere og at de betalte for kostnadene.

Hun påpeker at det gjorde de som hjalp til i stand til å få flere over grensen. Mange hjelpere utsatte seg for stor risiko. Erling Johansen på Nordstrand hjalp en venn og nabofamilie.

Et takkebrev med «takk for hjelpen» ble plukket opp, han ble arrestert og begikk selvmord etter tortur. Mange hjalp uten noe annet motiv enn å hjelpe de forfulgte. Eksemplene på idealisme er mange.

Et av dem redningen av barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo. Redningsaksjoner som Carl Fredriksens transport og innsatsen til Alf Pettersen fikk mange over grensen.

Vi vet at mange betalte og vi vet at det kostet å få folk over grensen. Vi kan ikke vite noe sikkert om motiver. Det blir fortolkning. Det var sannsynlig at noen hjalp ut fra økonomiske motiver.

Det var jøder som ble robbet og utnyttet. Vi vet fra fluktruter i Europa at det var dem som tok seg grovt betalt og noen ganger grovt utnyttet flyktninger. I Norge er det grelleste norske eksempelet mordet på ekteparet Rakel og Jacob Feldmann.

Grenselosene hadde tatt deres verdier før de senket likene i et tjern. De tilsto drapet, men hevdet at det var nødvendig da fluktruten ville bli avslørt om de ble tatt.

Motstanden var en mangslungen bevegelse. Høsten 1942 var det mange enkeltpersoner og små grupper som hjalp jøder å flykte. 930 jøder klarte å krysse grensen til Sverige i perioden fra oktober 1942 til januar 1943.

Vi har fortellinger fra mange av dem og noen av dem som hjalp dem. Det er smertefullt, men nødvendig å stille spørsmål om hvorfor andre ble tatt og om de kunne ha blitt hjulpet. Det blir imidlertid feil å anklage navngitte personer.

Det var mange antisemittismer også blant de som var på riktig side. Anti-jødiske holdninger var på sosialistisk side koblet til kampen mot borgerskapet, den internasjonale kapitalismen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Andre var negative fordi jøder ble koblet til det urbane og det unasjonale. Noen til jødene som fiender av kristendommen. Det fantes en arv av antijødiske holdninger som man etter krigen distanserte seg fra.

Hjemmefronten må ha skjønt at jødeaksjonen kom. Høyst sannsynlig har Michelet rett i at det var noen som visste. En så stor aksjon med mange involverte var simpelthen umulig å holde hemmelig.

Kunnskap er ikke det samme som evne til å handle. Det var vanskelig å bringe familier i sikkerhet over grensen i et okkupert land.

Skylden for unnlatelsene og gjennomføringen må imidlertid først og fremst rettes mot dem som gjennomførte den. Det var mange av dem.

Norske politifolk arresterte, noen sto for transporten og det var norske vakter. Konsekvensen av manglende varsling var alvorlig. Flere burde ha vært reddet.

I Elverum ble Selik og Jette Markus arrestert med fire barn. Den yngste av dem, Ragnar, var fem år. Alle ble drept i Auschwitz. To brødre i familien, Ingar og Martin Markus, flyktet og tjenestegjorde i de svenske politistyrkene.

Ingar sa at de ikke trodde de ville ta kvinner, små barn og godt voksne menn. Etter krigen ble han igjen i Sverige da resten av avdelingen dro over grensen. Man var redd for antijødiske holdninger i Norge.

På samlinger for veteraner fra politistyrkene fortalte han om antijødiske holdninger etter krigen. I familien Mørk i Lillehammer var moren mistenkt for å være jøde.

Faren flyktet til England. Eiendeler ble beslaglagt. Sønnen Halvor Mørk fortalte at moren ble kalt en «Jødekjærring» av en politimann med bakgrunn fra Hjemmefronten da de skulle ha tilbake eiendelene.

Negative holdninger til jøder fantes på tvers av skillelinjer. Det førte antagelig til at noen unnlot å varsle og å hjelpe selv om de kunne. Vi må ta en kritisk debatt om våre holdninger både i fortid og i nåtid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er et ubehagelig, men nødvendig oppgjør. Debatten om Michelets bok er viktig. Feil må rettes, men den overordnede debatten er viktigst. Michelet fortjener ros for å ha fått opp debatten, men kritikk for omtrentligheter og feil.

Amund Sinding-Larsen sønn av en sentral motstandsmann understreker det selvsagte, men svært viktige «vi kan ikke avgi svar på hva de tenkte, følte og hadde av holdninger» når vi skriver historie må vi være åpne om vår fortolkning og vi skal ha respekt for innsatsen til de som var med når det gjaldt.