Gjør døren høy og porten vid for disse prestene også

Prestene som denne debatten gjelder, møter ofte diskrimineringsargumentet og stempel som mørkemenn. Det er ufortjent og trist. Her skulle jeg ønske Den norske kirke sa tydelig i fra om at slike reaksjoner ikke er akseptabelt.

Debatten om kvinnelige prester i Den norske kirke har i det siste blusset opp igjen gjennom avisinnlegg og på sosiale medier. En viktig og alvorlig debatt som jeg følger med på av interesse som privatperson og som folkevalgt i Den norske kirke.

«Respekt er å forsøke å forstå at det andre står for er grunnleggende viktig for dem. Respekt er å lære seg hvor smertepunktene er. Respekt er å lære seg hva som er grunnleggende eller viktig for den andre» sa leder for Kirkerådet i Den norske kirke, Kristin Gunnleiksrud Raaum, i sin tale til Kirkerådet i 2016. Og respekt er noe som bør forventes fra alle aktører som engasjerer seg også, i denne saken som i andre saker. For dette er en krevende og vanskelig sak.

Jeg respekterer de som vil stramme inn praksisen. Likevel er jeg ikke enig i at det er det beste valget å gjøre som landets folkekirke.

Disse prestene denne debatten gjelder, møter ofte diskrimineringsargumentet og stempel som mørkemenn. Det er ufortjent og trist. Her skulle jeg ønske Den norske kirke sa tydelig i fra om at slike reaksjoner ikke er akseptabelt.

Bispedømmerådet i Agder og Telemark valgte nylig å ikke tilsette den eneste søkeren til en soknepreststilling. Søkeren som tidligere har uttalt at han ikke vil ha liturgisk fellesskap med kvinnelige prester.

Dobbeltstemmen til bispedømmerådets leder (ÅF) avgjorde i den retning som medførte at søkeren ikke ble tilsatt. Det er interessant å merke seg at bispedømmerådet var delt på midten, og at biskopen, menighetsrådet i den aktuelle menigheten og prosten, ønsket søkeren til stillingen.

Et enstemmig Bispemøte fastslo på høsten i fjor at det ikke er mulig for mannlige prester til å reservere seg mot samarbeid med kvinnelige prester. Bispemøtet uttalte seg i seks punkt. I punkt 3 står det: «Det er ikke teologisk meningstvang, men ulike meninger kan ikke komme til uttrykk i en praksis som vanskeliggjør andre kollegers prestetjeneste».

Vanskeliggjør det tradisjonelle synet på prestetjenesten, når det kommer til uttrykk i praksis, automatisk alle kvinnelige kollegers prestetjeneste? Det tror jeg neppe, se for eksempel Kathrine Tallaksen Skjerdals innlegg i Vårt Land 14/4-21. Det er snakk om få prester i Den norske kirke som uttrykker denne forståelsen i praksis.

Og med de rekrutteringsutfordringene Dnk har, kan det også være på sin plass å spørre om et yrkesforbud mot disse prestene virkelig er nødvendig.

Den norske kirke rommer nesten 3,7 millioner unike medlemmer, men noen prester som i praksis uttrykker denne teologiske forståelsen av prestetjenesten skal vi ikke ha rom til? Hvis vi skal være «åpen og inkluderende» folkekirke, så må det gjelde som arbeidsplass for disse prestene også! Hvis ikke så må vi si at vi er åpen og inkluderende for de mange, men ikke for alle.

Selvfølgelig må det være klare rammer, disse prestene kan ikke markere motstand på hvilken som helst måte, kollegaer skal alltid behandles med respekt. Også kvinnelige kollegaer.

Men sannheten er jo at disse prestene gjerne vil samarbeide med det motsatte kjønn generelt og ikke har et kvinnefiendtlig syn, men det å for eksempel medvirke liturgisk under gudstjeneste eventuelt blir problematisk for enkelte og for noen helt mot sin samvittighet når man har denne teologiske forståelsen.

Disse prestene det gjelder er familiefedre, ektemenn, sønner og onkler. Hvor belastende, krevende og vondt er det ikke for disse og deres nærmeste når Den norske kirke avviser dem blankt i tilsettingsprosesser pga et politisk ukorrekt teologisk begrunnet ståsted som kommer til uttrykk i prestens liturgiske praksis? Der samtidig riksmedia også slår det stort opp?

Gjør døren høy og porten vid for disse prestene også, Den norske kirke!

Jeg kan nevne for ordens skyld at jeg selv ikke er mot kvinnelig prestetjeneste. Men jeg er for at de som gir uttrykk for denne teologiske forståelsen i praksis gjennom for eksempel å ikke delta i liturgisk fellesskap med kvinnelige prester, blir vist hjerterom i Den norske kirke, både som privatpersoner, som prester i arbeid og som søkere til ledige stillinger.