– Fasten er en frivillig lidelse

Som ortodoks finner fader Theodor hvile i å faste sammen med kirken.

Det er veldig ulikt hvordan norske kristne markerer ukene før påske, i den grad de gjør det. Men for fader Theodor er det egentlig ikke så mye å lure på.

– Ortodokse kristne faster omtrent halve året. Jeg faster ikke for Guds skyld, men fordi jeg trenger det, sier han.

Omvendelse og tilgivelse

Når fasten begynner 11. mars, har medlemmene i Hellige Jomfru Marias Bebudelse Ortodokse Menighet i Bergen allerede forberedt seg i fire uker. Bibeltekstene om tolleren og fariseeren, den bortkomne sønn, dommedag og Adam og Evas bortrivelse fra paradis har blitt forkynt på gudstjenestene. Alle har et sterkt budskap om omvendelse og tilgivelse.

– Siste søndag før faste kaller vi tilgivelsessøndagen. Den innleder selve fasten. Da ber vi hverandre om tilgivelse på slutten av gudstjenesten, forteller fader Theodor.

Han demonstrerer hvordan tilgivelseshandlingen foregår og hvordan han bøyer seg mens han sier fram ordene til hver enkelt i menigheten: «Tilgi meg». Den andre responderer så med å si: «Gud tilgir, og jeg tilgir.»

Som et ledd i handlingen gir medlemmene i kirken hverandre tre kyss, i tråd med tradisjonen i den ortodokse kirke, og påskesanger synges.

– Når vi tilgir hverandre, er påsken og oppstandelsen her. Det er manifestasjonen av et kristent liv, der Jesus er midt iblant oss, sier han.

Bergprekenen

Med henvisning til Bergprekenen i Matteusevangeliet mener fader Theodor at det ikke er frivillig å faste.

– Jesus sier «når dere faster». Han sier ikke «dersom dere faster». Å faste er å oppfylle Jesu bud. Det har kristne alltid gjort, og det er også den ortodokse begrunnelsen.

Han sammenligner fasten med å lage et rom for at Gud, ved Den hellige ånd, kan forvandle oss til nye mennesker.

– Det handler om å samarbeide med Guds frelse.

– Hva legger du i det?

– Når Paulus snakker om å arbeide på vår frelse med frykt og beven, så er fasten en liten del av det. Den frelser oss ikke. Det er det bare Jesus som gjør. Jeg ser fasten i sammenheng med at tro er noe vi praktiserer.

Dagen møter Fader Theodor i en av de få fastefrie ukene i året. Til vanlig faster de ortodokse både onsdager og fredager. Da lever de i praksis som veganere. De spiser ikke kjøtt eller meieriprodukt, kun vegetabilske proteiner.

– Det er en praksis som er 2.000 år gammel, forklarer den unge presten.

«Gi meg ikke skravlingens ånd»

Fader Theodor er gift og har to gutter på tre og åtte år. Fasten får konsekvenser for store og små i den ortodokse kirke. Man spiser mindre og har færre måltider enn ellers. Tiden som blir til overs, brukes i bønn, og pengene de sparer ved å spise enklere mat, gis til de fattige.

En av bønnene som bes mye i fastetiden, er Efraim Syrerens Bønn: «Herre og Hersker over mitt liv. Gi meg ikke likegyldighetens, mismotets, maktlystens eller skravlingens ånd. Men gi meg, Din tjener, kyskhetens, ydmykhetens, tålmodighetens og kjærlighetens ånd. Herre og Konge, la meg se mine egne synder og ikke dømme min neste, for Du er velsignet i all evighet.»

– Mye kan sies om fasten med utgangspunkt i den bønnen. Det første er at vi ber Gud om å ta vekk lastene. Det neste er at vi ber Gud om å gi oss dydene. I den ortodokse tro henger dydene nøye sammen med frelsesforståelsen. Frelse for den ortodokse kirke er først og fremst å gå fra døden til livet. Lastene er ulike former for åndelig sykdom som leder til død, mens dydene er manifestasjoner av det nye mennesket som vi skal ikle oss ved Den hellige ånd. Det er ikke noe vi kan gjøre selv, men det er noe Gud må gi oss. Vi kan ikke frelse oss selv, understreker han.

Tolleren og fariseeren

Sentralt i forberedelsene til fastetiden er Lukas sin tekst om fariseeren og tolleren. Som ortodoks kristen lærer man at man skal imitere tolleren i den sanne omvendelse. Samtidig skal man imitere fariseeren ved å holde budene.

– Men om vi faster for å heve oss over andre, er det helt bortkastet, sier fader Theodor.

De ortodokse er ikke redde for å understreke betydningen av tro og gjerninger.

– Vi tror at vi kan samarbeide med Gud og at gjerningene handler om å lage et rom der Han får virke i oss. Samtidig er det viktig for oss å understreke at ingen blir frelst ved gjerninger. Vi omvender oss, kommer til oss selv og innser hvem vi er. Frelsen handler om at vi som er syke og døende på grunn av synden, får del i Jesu oppstandelse.

Fader Theodor sammenligner fasten med å gjøre seg klar til en reise. Det er en vandring der man sakte, men sikkert, vender seg til Gud.

– Som ortodoks tenker jeg ikke at vi umiddelbart er «på nett» med Gud. Vi må vende oss til ham - hele livet, fordi vi hele tiden vender oss vekk fra Ham. Som mennesker er vi splittet. En del av oss vil være med Gud, en annen del av oss er verdslige. Fasten hjelper oss å se at det er tomhet.

Fasten beskriver han som en frivillig lidelse, som vekker en lengsel etter Gud.

– Vi kjenner at vi ikke er hos Gud, men at vi ønsker å være der. Fasten åpner øynene våre så vi ser virkeligheten slik den er.

Fasten i familien

– Hvordan praktiseres fasten i familien?

– Vi leser felles bønner og lever som veganere. De minste barna praktiserer ikke fasten like strengt som de voksne. Det samme gjelder for gravide og syke mennesker.

– Har du noen gang brutt fasten?

– I Bergprekenen snakker Jesus om at vi ikke skal vise at vi faster. Vi skal gjøre så lite vesen av det som mulig. Jeg bryter for eksempel fasten når jeg kommer til venner og det står kjøtt på bordet. Jeg spiser heller i stillhet enn å proklamere at jeg faster, og kanskje spiser jeg mindre enn det jeg ellers ville gjort.

Fader Theodor understreker at det ikke er for Guds skyld han faster, men at det først og fremst er fordi han trenger det.

– Noen vil hevde at en kollektiv faste med fastlagte ritualer kan oppleves lovisk. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at alt kan bli lovisk, men det er viktig at vi er klar over det. Fasten gjør meg ikke fortjent til noen ting. Personlig synes jeg det er tryggere å tre inn i en praksis som er 2.000 år gammel enn at jeg skal finne ut alt på egen hånd. Ortodoks tro og praksis skjer i et fellesskap. Det er ikke noe jeg gjør alene, på samme måte som jeg ikke kan være kristen alene, sier han.

Dette intervjuet ble først publisert i 2019. Vi tar det fram igjen til glede for nye lesere.