Bør vi få regissere vår egen død?

Historier om uhelbredelig syke mennesker som regisserer sin egen død dukker med ujevne mellomrom opp i mediene. Dette er historier som berører, engasjerer og som aktualiserer det vanskelige spørsmålet: Bør aktiv dødshjelp tillates i Norge?

De siste ukene har to kvinners historier reist spørsmålet på nytt. I en kronikk i Dagbladet 2. februar skrev nå avdøde Inger Staff-Poulsen (57) sitt avskjedsbrev. Den kreftsyke kvinnen tok livet sitt fordi hun ikke fikk hjelp til aktiv dødshjelp.

Kronikken ble fulgt av en reportasje. Lørdag fortalte så Aftenposten om en dødssyk, amerikansk kvinne som valgte assistert selvmord. Henvisningen på avisens førsteside lød slik: «Rett etter at et av barnebarna fortalte en vits, sugde dødssyke Jan Cohen (87) i seg en giftdose som tok livet av henne. Hun ville dø klar i hodet og uten smerter».

Det var på mange måter godt formidlede reportasjer. Når vi likevel kjenner en uro, er det fordi det oppleves som at en rekke medier over tid tegner et positivt bilde av aktiv dødshjelp, mens motforestillingene og alternativene i mindre grad kommer til uttrykk. Morten Horn, lege og medlem av Legeforeningens etiske råd, skriver i en kronikk i Dagbladet at avisens fortelling om Inger Staff-Poulsen følger et vanlig mønster i slike saker:

«En person som ønsker eller har fått utført dødshjelp, legger frem sin side av saken. Men journalistene synes å legge bort det som ellers er deres del av jobben: Stille kritiske motspørsmål, drive kildekritikk og sørge for at saken belyses fra andre kanter».

Når vi samtidig vet at mediene stadig, og med rette, forteller om et helsevesen som kommer til kort, blir effekten av historiene om den velregisserte død svært sterke. Da er det ikke underlig at alvorlig syke blir redde for livets siste fase.

Eller at en økende del av den norske befolkning er blitt positive til aktiv dødshjelp. Desto viktigere er det å snakke nyansert og prinsipielt om dette temaet der de etiske fallgruvene er mange og konsekvensene for samfunnet store.

Ikke uten grunn er motstanden størst blant helsepersonell. Aktiv dødshjelp representerer et radikalt brudd med den hippokratiske ed, medisinens 2300 år gamle prinsipp om ikke å ta liv. Det som gjerne blir fremstilt som handlefrihet for alvorlig syke, kan dessuten lett ende i tvang både for dem og andre. På den ene siden frykter man at helsepersonell skal bli presset til hjelpe pasienter til å dø.

På den andre siden risikerer man at alvorlig syke skal føle seg presset til å avslutte livet for ikke å være en byrde for samfunnet. Og hvor skal grensene dras? Skal psykisk syke omfattes? Funksjonshemmede? Barn?

I en kronikk i Dagen mandag advarer psykiater Mark S. Komrad mot faren for utglidning, fordi land som legaliserer aktiv dødshjelp har en tendens til å la tilbudet omfatte stadig flere grupper over tid. Han skriver også at det er tegn til smittsom økning i vanlige selvmord etter legalisering av assistert selvmord.

Svaret på lidelse er ikke å tilby en rask død, men å lindre smerten. Når alvorlig syke mennesker er redd for tap av kontroll og verdighet i livets siste fase, må samfunnets reaksjon være å skape trygghet og gi omsorg og lindring. I samfunn som tillater aktiv dødshjelp, bygges respekten for livet ned.

Et slikt samfunn ønsker vi ikke. Derfor trenger vi flere historier om mennesker som fikk hjelp til å leve, da livet gikk mot slutten, ikke bare dem som fikk hjelp til å dø.