Blinde Geir ser lyst på livet

– Jeg har ikke blitt frisk, men hver gang jeg blir bedt for skjer det noe positivt i livet mitt, sier Geir Ålien (55), fersk Ansgarskole-­elev og blind.

– Det er godt bare å motta velsignelse og lytte til Guds stemme, sier den voksne studenten.

Etter 36 år i Oslo har eggedølen funnet seg godt til rette i student-miljøet i Kristiansand. Målet er en bachelor i musikk og helse. Han og førerhunden Bonnie satser med andre ord på flere år i studentleiligheten på Hånes.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg føler meg veldig velkommen på skolen. Aldersforskjellen har jeg knapt tenkt på, bortsett fra at Bonnie og jeg bor i leilighet og ikke på hybel.

Geir Ålien valgte å starte med musikklinja på bibelskolen. Han medgir at det var skummelt.

– Men jeg tror det var Guds plan. Det var nemlig ikke før jeg krysset av i musikk-feltet i søknaden at jeg fikk fred for å sende den, smiler han.

Ålien mangler ikke utdannelse. Som ung studerte han IT, sosial­økonomi og statsvitenskap og jobbet deretter mange år i bank. I dag er han ufør og takknemlig for friheten det gir.

LES:Låner bort huset sitt i julen

OL-medaljør

Historien begynner i Eggedal i 1961. Her ble Geir Ålien født inn i en familie med én blind og én seende bror. Selv var han sterkt svaksynt, men det vesle restsynet forsvant fort.

– Eldstebroren min ble sendt til Trondheim for å gå på blindeskolen der. Det var et traumatisk år både for ham og foreldrene mine. Resultatet var at hele familien flyttet til Trondheim, men det ble med ett år. Vi flyttet tilbake til Eggedal, og som en forsøksordning begynte vi blinde brødre på vanlig skole.

Faglig var det en god løsning, men sosialt utfordrende, oppsummerer Geir, som ikke legger skjul på at han savnet venner og venneaktiviteter gjennom hele skole­tiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Livet fikk en ny og positiv dimensjon da familien ble aktive i miljøet rundt den blinde idrettspioneren Erling Stordahl og Beitostølen helsesportsenter. Geir drev det så langt at han kan skilte med sølvmedalje i svømming fra Handicap-OL (nå Paralympics) i Toronto i 1976 samt to gull og én bronse i langrenn fra Geilo i 1980.

– Jeg hadde stor glede av friluftsliv og fant mange venner i idrettsmiljøet, men da jeg flyttet til Oslo for å studere ble livet tungt og ensomt igjen.

Hørte seg frelst

I 1980 skjedde det noe som skulle få stor betydning for studenten fra Buskerud. Da gikk NRK-monopolet i oppløsning og antall nærradioer eksploderte. Ikke få av dem var kristne.

– Som blind hører man naturlig nok mye på radio og jeg ble hekta på kristne radiosendinger, fortrinnsvis fra Oslo Fullevangeliske kirke og pinsemenigheten Filadelfia. Den første helkarismatisk, den andre sendte mer nyanserte program.

– Hver natt hørte jeg på nær­radio. Selv om mor var søndagsskolelærer og jeg kjente det kristne budskapet, hadde jeg aldri identifisert meg med det. Nå trengte troen mer og mer inn i hjertet mitt.

Det kulminerte en høstdag i 1983. Det var dagen før eksamen i statsvitenskap, og Geir satt på en stein i Nordmarka.

– Der og da sa jeg ok til Gud. Jeg sa: Jeg tror på deg. Du får ta over livet mitt. Siden har jeg aldri tvilt på Guds eksistens, men jeg har stusset mye over kristne som går på møter og gudstjenester, men aldri prater om troen utenfor kirkedøra. Derfor endret ikke livet mitt seg noe særlig etter beslutningen på steinen, selv om jeg oppsøkte Studentlaget og gikk på guds­tjenester i Den norske kirke.

Geirs tilværelse endret seg imidlertid radikalt da han møtte en dame som inviterte ham med på et karismatisk møte.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Her ble alle som ønsket å bli døpt i Den hellige ånd invitert fram til forbønn. Jeg gikk fram, ble bedt for og dermed begynte en ny epoke i livet mitt, forteller Geir Ålien, som fikk gaven til å tale i tunger og en sterk bønnetrang.

LES:Ord som forvandler

Karismatisk epoke

I flere år deretter gikk Ålien fast på møter i det karismatiske miljøet i Oslo, først og fremst i Guds Lam kirke.

– Selv om ikke alt var like bra i dette miljøet, gjorde jeg personlig mange gode erfaringer.

På 90-tallet søkte han et mer lavmælt fromhetsmiljø og fant seg bedre til rette i Oslo Vine­yard, som den gang var preget av Toronto-­vekkelsen.

– Jeg var selv to ganger i Toronto og opplevde det sterkt og bra. Jeg stiller meg alltid i køen når det er mulig å søke helbredelse. Jeg opplever det stort sett alltid godt, selv om jeg ikke blir helbredet.

– Stort sett?

– Ja, jeg har kommet ut for et fåtall forbedere som i sin frustrasjon over at ingenting skjer, legger skylden på meg og min angivelig svake tro. Jeg blir også skeptisk når medkristne gjerne vil be, men ikke har tid til å besøke meg eller hjelpe meg med praktiske ting. I Matteus 25 ærer Jesus den som besøker syke, han sier ingenting om forbønn, minner Ålien om.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Kjenner du til blinde som er blitt seende?

– Jeg har aldri vært på steder der det har skjedd, men jeg har møtt personer som har blitt helbredet. Og jeg har selv opplevd at jeg en periode så litt mer lys etter forbønn. Jeg har til og med sagt Jeg ser i mikrofonen på et møte fordi jeg ble oppfordret til å gripe helbredelsen i tro. Men det var ingen sunn forkynnelse og jeg ville ikke gjort det i dag.

Healer

Etter å ha vært på «tusenvis av møter» fant Geir Ålien at han heller ville bruke tid blant ikke-­troende og åndelig søkende enn blant godt frelste. Dermed begynte en vandring rundt i de alternative miljøene. Ålien var ikke snauere enn at han var med på Märtha Louises første engleskole, han ble kjent med klarsynte, med yoga­instruktører, healere og med medier som etter eget utsagn har evnen til å få kontakt med døde. Ifølge Ålien har han selv snakket med døde og tilbyr også healing gjennom egne hender.

– Hadde uttrykket vært brukbart i kristne kretser, ville jeg nok kalt meg healer. Jeg er opptatt av å tenke helhetlig og tror menneskeheten hadde hatt det bedre om leger, psykologer og prester samarbeidet i større grad.

– Du er ikke redd for å lefle med mørke krefter? I 5. Mosebok 18 blir Guds folk advart mot å spørre gjenferd, altså døde?

– Her kommer gaven til å prøve ånder inn. Jeg er ikke redd for disse tingene. Jeg holder fokus på min egen tro og gjør det jeg tror er rett. Fordi jeg selv har innsikt i den åndelige verden kan jeg kommunisere med mennesker som har åndelige erfaringer. Mange av dem er søkende, men har ennå ikke møtt Jesus.

– Hvor ofte opplever du at mennesker blir friske?

– La meg si det slik: Det hender at personer jeg legger hendene på blir friske. Jeg har sett flest resultat når det gjelder psykiske plager, men også enkelte fysiske.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dikt og tekster

Det tar tid å finne plass i en menighet. Det er utfordrende for seende og enda verre for blinde, poengterer Geir. Mens han gradvis gjør seg kjent med kirke­livet i Kristiansand har han et Facebook-­nettverk på 3700 venner å pleie kontakt med. Alle får del i den ferske studentens daglige dikt og tekster om tilværelsen på Ansgar og i sin alminnelighet.

– Facebook betyr mye for meg. Der møter jeg mennesker som tror og mennesker som søker. Jeg fortsetter nok å være der, selv om jeg oppfatter Gud har sagt meg at det nå er tid for å møte mennesker mer ansikt til ansikt. Det høres kanskje rart ut at en blind sier det, men jeg er opptatt av syn som fenomen og noe i meg søker hele tiden øyekontakt. Fordi jeg savner det, ikke minst å se venner og forsamlinger, er jeg ekstra glad for bønnen i Efeserbrevet om at Gud skal gi hjertets øyne lys. Der stiller blinde og seende på lik linje, sier Geir Ålien.

Se

Hva var det jeg skulle ønske å se

hvis jeg hadde anledning til det?

Hvis det var en mulighet,

hva ville jeg ha sett?

Jeg kunne løpt i trafikken

Artikkelen fortsetter under annonsen.

for å prøve å nå trikken.

Jeg kunne bladd i aviser,

og jeg kunne sett hva jeg selv spiser.

Mange ting kunne jeg gjort.

Å se er noe stort.

Jeg kunne lest mine egne brev

uten at det var noe strev.

Men mest av alt ville jeg

likt å kunne se deg.

Jeg ville elske å møte blikket ditt

og kunne se deg smile blidt.

Jeg ville like å se en solnedgang

og se på en fugl mens den sang.

Jeg ville elske å løpe helt fritt

og vandre både bredt og vidt.

Men jeg er takknemlig for det som er.

Jeg elsker livet her.

Jeg ser og sanser likevel.

Jeg lager bildene inni meg selv.

Ikke alt kan jeg klare å se.

Jeg bruker andre sanser. Det får ­holde det.

Kanskje jeg ser godt likevel.

Jeg lar lyset fylle min sjel.

Geir Ålien