Aktiv dødshjelp er aldri løsningen

Det kan ganske enkelt umulig finnes en rettferdig, logisk og etisk måte å avgrense retten til aktiv dødshjelp på.

I en fersk undersøkelse utført av Ipsos MMI for Dagbladet oppgir tre av fire nordmenn at de er positive til legalisering av aktiv dødshjelp. Tallene bekymrer meg, og de viser at menneskeverdet på flere områder er under økende press i dagens Norge.

Misforstå meg ikke; jeg lar meg også berøre av alle de sterke historiene om personer som desperat ønsker å avslutte livet sitt. Og jeg betviler på ingen måte at enkelte personer oppriktig ønsker å dø, enten det er som følge av sterke smerter eller livstrøtthet.

Men betyr det at vi skal redusere debatten om aktiv dødshjelp til en debatt om enkeltmennesker? Nei, for aktiv dødshjelp handler om mye mer enn som så.

Sterke forkjempere for retten til å bestemme over sin egen død argumenterer gjerne med at det handler om verdighet. At det handler om å gi en liten gruppe mennesker muligheten til å unnslippe stor lidelse.

Og at strenge reguleringer er en god grunn til at vi i det minste bør åpne for at lidelsene til disse enkeltmenneskene kan ta slutt.

Problemet med en slik argumentasjon er at den er selvmotsigende. For det kan ganske enkelt umulig finnes en rettferdig, logisk og etisk måte å avgrense retten til aktiv dødshjelp på.

Hvis det innføres, vil stadig nye enkeltsaker frembringe sympati og presse myndighetene til å utvide de gjeldende kriteriene. Bare se til Nederland; her kan til og med barn nede i 12-årsalderen få innvilget dødshjelp, og psykiske lidelser er dessuten en god nok grunn i mange tilfeller.

Dersom aktiv dødshjelp tillates, vil det normaliseres. Og når det normaliseres, vil stadig nye barrierer brytes. Barrierer som kan gjøre at friske mennesker med mange år igjen å leve velger å avslutte det mest verdifulle her på jord, nemlig livet.

Undersøkelser fra land hvor aktiv dødshjelp er lovlig viser dessuten at det som oftest ikke er selve smertene som er den største frykten for dem som velger å ta sitt eget liv, men frykten for å dø alene. Ingen vil være en byrde for våre nærmeste eller samfunnet, og ingen mennesker er skapt for å leve alene.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at mellom 4.000 og 6.000 nordmenn hvert år forsøker å ta livet sitt. Hvis aktiv dødshjelp blir tillatt i Norge, hvem skal da kunne bestemme om du er syk nok til å få lov til å ta ditt eget liv?

Mange av disse trenger åpenbart hjelp og behandling i helsevesenet, men det vil uten tvil være mange som har det de selv mener er gode grunner til å dø.

Ved å tillate aktiv dødshjelp plasseres mange sårbare mennesker i en umulig situasjon. Og vi setter opp vilkår for hva som er et menneskeliv verdt å leve.

Det er ikke uverdig å være avhengig av omsorg og hjelp. Hvis det var tilfellet, ville ingen av oss nådd det stadiet der vi klarte å stå på to bein.

Aktiv dødshjelp er en permanent løsning på et midlertidig problem, nemlig hvordan vi som samfunn på en bedre måte kan ta vare på sårbare medmennesker som er inne i livets siste fase.

La oss heller møte disse menneskene med omsorg og varme. Det er ikke et spørsmål om kroner og øre. Det er rett og slett en av de viktigste oppgavene til et samfunn som bryr seg om innbyggerne sine.

Vi har sviktet som samfunn hvis døden er den eneste løsningen på sykdommer og lidelser. Aktiv dødshjelp er aldri løsningen, og bør derfor aldri bli tillatt i Norge.