Tror på et skred av nye misjonærer

En operasjon i vår reddet livet til Alv Magnus. Nå har en av Norges mest profilerte misjonsledere rundet 70 og håper å kunne bruke mer krefter i misjonens tjeneste.

– Jeg føler at jeg ennå har mye ugjort i Guds rike, sier Alv Magnus, mens vi er på vei i bilen hans fra Hamar stasjon til familiens hjem på Grimerud.

Han har nettopp fortalt om hvordan problemer med galleblæren i vår stod i fare for å koste ham livet. Nå er han takknemlig for å få stå på en stund til.

– Vi reddet livet ditt, sa kirurgen til en overrasket Magnus etter at den utsatte operasjonen likevel måtte gjennomføres på kort varsel.

– Tusen takk, svarte Magnus, en smule overrasket.

Dette var det tredje større inngrepet han gjennomgikk på seks år. I 2008 ble han operert for kreft, i fjor satte en stor ryggoperasjon ham på sidelinjen en periode. På Kristi himmelfartsdag skulle han egentlig stått i spissen for en større markering i Vikingskipet. I stedet måtte arrangementet flyttes til Hedmarktoppen.

– Jeg håper det blir en stund til neste sykehusbesøk hvor jeg selv er pasient, sier han.

Hviledagen

Mandag 13. oktober fyller Alv Magnus 70 år. Han vil verken svare avkreftende eller bekreftende på om de siste årenes helseplager er et resultat av hardt arbeid over lang tid.

– Det har jeg ikke medisinsk innsikt til å vite, sier han. Men Magnus innrømmer at han har kjent på trykket som ligger i å ha omsorg for mange mennesker, og å inspirere dem inn på en bestemt livskurs.

– En dag skal jeg stå til regnskap. Det har jeg holdt levende for meg selv, sier Magnus. Og når han ser tilbake på hvordan han har arbeidet, er det noe han ville gjort annerledes:

– Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så flink til å holde hviledagen hellig. Det tror jeg er viktig. Det het ikke avspasering da jeg var leder. Om jeg var borte i helgene, stilte jeg likevel på jobb på mandag. Jeg har hatt stor kapasitet, men jeg ville lagt mer vekt på å holde hviledagen hellig hvis jeg hadde levd om igjen.

Les også Dagens lederartikkel: «En dag skal jeg stå til regnskap. Det har jeg holdt levende for meg selv» sier Alv J. Magnus. I dag fyller den tidligere lederen i misjonsbevegelsen Ungdom i Oppdrag 70 år.Vi gratulerer og takker for den store innsatsen han har lagt ned, og for påminnelsen om å se livet i riktig perspektiv. Les lederen her.

Bønn og vennskap

Familien Magnus flyttet til Grimerud i 1979, og Alv overtok ledelsen avUngdom i Oppdrag i 1986. I 2009 overlot han ansvaret til Andreas Nordli.

– Når du ser tilbake på yrkeslivet ditt, hvordan er det å ha vært misjonsleder?

– Midt i blinken. Det er det jeg har brent for. Et privilegium, sier Magnus. Han trekker blant annet frem at Ungdom i Oppdrag tidlig på 1990-tallet begynte å snakke om «de unådde», og viser til at dette senere også har blitt et satsingsområde for mange andre.

– Hva tenker du annerledes om nå enn da du selv var ansvarlig leder?

– Da jeg begynte som leder, følte jeg at jeg fikk to ord: bønn og vennskap. Det handlet om å bygge en kultur hvor bønn er integrert, og hvor ledere kan utvikle vennskap, tørre å være ærlige og også dele nederlag i stedet for bare å konkurrere om å være best og ha de største seirene. Da kan vi møtes med senkede skuldre.

– Har du noen gang angret på at du tok på deg lederansvaret for Ungdom i Oppdrag?

– Det har jeg nok hatt gode grunner til å kunne gjøre, spesielt de første årene. Det var tøft. Men jeg fikk et så utvetydig guddommelig kall at jeg var helt overbevist om at det var Gud som ville det. Vi må ikke underkjenne at en profetisk hilsen er noe Gud bruker for å trygge oss i valg vi tar.

Peer Gynt

Det var den tidligere internasjonale Youth With a Mission-lederen Floyd McClung som i sin tid formidlet det ytre kallet til Alv Magnus. Da hadde han allerede kjent på et indre kall.

– Du begynte som UiO-leder i 1986. Hva husker du best fra den første tiden?

– Det hadde vært mye intern drakamp om retning og veivalg. Blant annet om vi skulle være luthersk eller tverrkirkelig. Jeg er selv oppvokst i Den norske kirke, mens min kone er pinsevenn. Jeg følte det var viktig at ingen som ville være med i Ungdom i Oppdrag skulle være b-medlemmer.

– Hvilke byggesteiner har vært viktige for å bygge kulturen som gjør at Ungdom i Oppdrag etter drøyt 40 år i Norge fortsatt vokser?

– Det har vært berikende og godt å stå i en internasjonal sammenheng med mange viktige impulser. Det er kanskje ikke for ingen ting at Ibsen i Peer Gynt snakket om at det er en tendens for oss alle å være oss selv nok. Dessuten har vi praktisert åpenhet. Jeg har alltid hatt overordnede som har kunnet titte meg i kortene.

Magnus trekker også frem at en organisasjon som Ungdom i Oppdrag må se det som et gode å få trene disipler for andre sammenhenger enn sin egen.

– Vi er her ikke først og fremst for å bli store og sterke, men for å være med og bygge Guds rike. For meg har det vært en oppmuntring å reise rundt i Norge i de senere år og se at mange av dem som bærer byrder lokalt i menigheter og foreninger har trådt sine åndelige barnesko i Ungdom i Oppdrag.

– Du har ledet en sammenheng hvor tanken om Guds umiddelbare ledelse har vært et sentralt kjennetegn. Hvordan ser du dette i forhold til å vektlegge analyse og sunn refleksjon?

– Jeg er en analytisk begavet person. Åtte år på universitetet har skjerpet den gaven. Jeg er også samfunnsviter, og akademisk trenet til å tenke i kausale sammenhenger, konsekvenser av valg, og å tenke langsiktig. Samtidig tror jeg også at jeg er en intuitiv person som ønsker å være åpen for inntrykk, både fra andre mennesker og fra Guds Ånd.

Stor på misjon

– Hvordan ser du i dag på Ungdom i Oppdrags betydning for norsk kristenliv og misjonsliv?

– Vi ble litt ironisk omtalt som Herrens lette tropper, som lettvektere. Jeg tror ikke noen vil si det i dag. I dag vil vi kanskje kunne få medhold til utsagnet at vi er tungvektere i misjon. Vi seiler jo opp som en av de helt store misjonsorganisasjonene i Norge når det gjelder utsendte arbeidere. Og jeg tror fortsatt at vi kommer til å se et skred av unge misjonærer reise ut fra Norge. Ikke bare i vår sammenheng, men også i mange andre.

– Hvordan opplever du balansen mellom store visjoner og virkelighet? Du har blant annet snakket om 1.000 utsendte misjonærer fra Norge.

– Vi har hatt mange hundre misjonærer ute allerede, ett år hadde vi 750 korttidsmisjonærer. Men jeg så for meg at vi skulle ha 1.000 ute på en gang, ikke bare noen uker. Det er klart at misjonen har endret karakter fra å være et livsopphold til å være kortere perioder, men jeg tror fortsatt på et skred av unge misjonærer.

– Ser du tegn til det?

– Ja. For det første ser jeg at UiO satser veldig på misjon, ikke minst på de unådde. Andreas Nordli har selv vært misjonær og kan snakke om misjon med autoritet. Det du forkynner som veldig viktig og stadig holder frem, det slår ned i menneskers hjerter. Det igjen fører til at Guds Ånd kan bruke det til å spore unge mennesker inn på en vei og gi dem en kurs hvor de kan få utrette noe stort for Gud. I dag har vi en ungdomsgenerasjon med uten nevneverdig mindreverdighetskompleks som ballast. For den unge generasjonen er janteloven ingen realitet i det hele tatt.

– En sunnhetsfaktor

– «Et forandret Norge og evangeliet til alle folkeslag» er Ungdom i Oppdrags motto. Hvilken betydning mener du Ungdom i Oppdrag har i det norske samfunnet på bredt plan?

– Jeg må være ærlig nok til å medgi at det står dårligere til med Norge åndelig og moralsk sett i dag enn det gjorde da jeg begynte. Sånn sett kan vi ikke skryte på oss at vi har betydd noe særlig. Vi har kanskje vært med på å hemme forfall og frafall i noen grad. Vi har satset voldsomt på familien, men samtidig ser vi at familieinstitusjonen rakner, med god hjelp fra våre politiske myndighetene.

Magnus tror små enheter blir enda viktigere i fremtidens strukturer.

– Det er i de små enhetene du gjør disipler. En blir ikke disippel av å gå på søndagsmøte alene. Påvirkningen fra samfunnet enorm i forhold.

Magnus understreker viktigheten av en sunn og sterk kirke for et godt samfunn.

– Uten en sunn og sterk kirke råtner samfunnet. Jeg mener vi har vært en sunnhetsfaktor i disse 40 årene. Men jeg skulle ønske at vi i langt større grad hadde kunnet påvirke. Det er interessant å se at mange nå ønsker å bevisstgjøre unge kristne på å være salt og lys i hverdagen, ikke først og fremst i kirken, men i hjemmet, i studietiden og i arbeidslivet. Det er der du formidler verdier og statuerer eksempler.

– Gud har talt

– Er det fare for at kristnes misnøye med avkristningen stopper ved klaging, fremfor at den gir grobunn for å bygge nytt?

– Jeg tror situasjonen er verre enn vi tror. Hvis man kan få kristenfolket til å miste troen på Guds ord, da har den vonde gitt kirken en skikkelig knockout. Menigheten skulle være sannhetens grunnvoll og støtte. Hvis kirken ikke er det, har du ikke lenger noe orienteringspunkt. Da er alle i drift. Det er en dårlig trygghet at det er mange båter som er i lag, hvis ingen har landkjenning, draft, GPS eller vet hvor de skal. All reformasjon kommer som en frukt av å gjenoppdage Ordet. Hvorfor skal andre tro på det hvis de som er definert som troens folk ikke gjør det?

Magnus er forundret over dem på teologiske høgskoler som skal utdanne unge mennesker til kristent lederskap, men som han mener påfører dem grunnskader gjennom sin opplæring.

– Da tenker jeg blant annet på debatten i Dagens spalter i fjor høst. Vi fores av vantro, sier studenter, og så kommer det vage svar om akademisk frihet. Jeg har selv levd i en akademisk institusjon i åtte år, og har vært med på alle nivåer, helt opp til det akademiske kollegium. Det er ikke sånn at alle i akademia er sannhetssøkere, dessverre. Når man skal studere Bibelen, må man studere den ut fra dens egenart. Den sier om seg selv at den er Guds ord. Da kan vi ikke studere den som om Gud ikke eksisterer, som om Gud ikke har talt. Ellers ender man opp som subjektive synsere.

Gav jernet

– Hvordan opplever du at forventningene til en leder har utviklet seg siden du begynte, ikke minst når det gjelder tilstedeværelse i familien?

– Jeg vet ikke om det er så stor forskjell. Jeg gav jernet, men man bygger ikke opp en bedrift eller et arbeid uten det. Det hadde ikke vært mulig uten støtten fra Margareta, kona mi, som har stått trofast ved min side i alle disse årene, legger han til.

– Har det alltid vært en glede for deg å gå på jobb?

– Jeg har hatt tunge dager. Jeg husker særlig en morgen da både Margareta og jeg tenkte i hver vår slåbrok at nå er gamlehjemmet neste stasjon for oss. Nå må vi ta for oss Guds ord, sa jeg. Ordet skapte tro i våre hjerter. Vi sto den onde imot i Jesu navn. Og plutselig forandret situasjonen seg dramatisk.

– Jeg tror det er en virkelighetsinnsnevring som skjer i norsk kristenhet i dag. Den gir ikke nok forståelse av problemets egentlige karakter. Vi har med en usynlig motstander å gjøre. Om vi bare har et dennesidig perspektiv på det våre fysiske sanser forteller oss, berøves vi innsikt om hva som skjer. Det må være legitimt å også snakke om en åndelig virkelighet med engler og djevler. Jeg ser ikke dette i artikler og i forkynnelse i dag. Vi har blitt en gjeng humanister og synsere, kan det se ut som mange ganger. Da har vi lite å stille opp med.

– Hvordan har du opplevd det å jobbe i misjonen kombinert med å nære ditt eget åndelige liv?

– Det har virket styrkende. Jeg har elsket Guds ord, spist Guds ord og forkynt Guds ord. Om du leser det i oppdrags øyemed, hva så? Du leser det, du spiser det, tenker på det, det lever i deg. Jesus er mest opptatt av at vi gjør det. Jo mindre du leser, jo mer tiltak blir det. Jo mer du leser, jo mer sulten blir du.

Impulsene

– I løpet av den tiden du har ledet Ungdom i Oppdrag har det kommet impulser fra Toronto, fra Pensacola, fra Ed Silvoso, og nå de siste årene fra Redding. Hvilken betydning tenker du at disse impulsene har hatt, og hvordan vurderer du viljen og evnen til å evaluere dem?

– Jeg tror det er positivt å være åpen. «Prøv alt og hold fast på det gode.» Vi har prøvd det meste, og har prøvd å være åpen. Tendensen hos de fleste er at man med alderen blir mindre åpen og mer skeptisk. Og ikke alt er like bra. Men jeg tror det er noe fint å hente fra det meste, selv om jeg ikke tror på blåkopi.

– Noen opplever at disse bølgene har vært mer til frustrasjon enn til gagn. Hva tenker du om det?

– Det eneste sanne bolverk mot det er å bli moden i Guds ord. Det er viktig at vi lever i åndelig fellesskap og kan la oss korrigere av hverandre. Hvis man vil rendyrke en delsannnhet slik at den blir hele sannheten, blir det til slutt en usannhet. Som leder har jeg prøvd å ta inn slakken på en myk måte for ikke å skape frykt, men heller si hva som er hovedfokus. Hvis vi har det overordnede fokus på at vi er en misjonsorganisasjon og skal utbre Guds rike, så kan vi ikke bli alt for rare.

Aksjonene

– Ungdom i Oppdrag har blant annet vært preget av ulike slags aksjoner. For eksempel Impact Tour, 20 team i 20 byer, og nå Bibelen til alle. Hvilken betydning har disse hatt, sett i forhold til det mer jevne og daglige arbeidet?

– Jeg får si som Ole Brumm: Ja takk, begge deler. Events kan fungere byggende, særlig hvis det er noe som involverer folk lokalt. Men de er på ingen måte noen erstatning for det jevne og trofaste stedegne arbeidet.

– Når det gjelderbibelutdeling i Finnmark, for å ta det som eksempel, så er ikke vårt nordligste fylke overbefolket av kristne. Da kan vi komme inn med 260 frivillige i tillegg til at vi har med oss 40 menigheter, og Den norske kirke er med i 18 av 19 kommuner. Biskopen anbefaler det. Det har blitt en lokal eierandel i menighetene i Finnmark. Vi har fungert som katalysator. Det er bra. Det er vårt oppdrag, sier Alv Magnus.