Skriver om overgrep i kristne miljøer i ny bok

I boken «Det som ikke skulle skje» forteller 12 personer om det som faktisk skjedde.

«Jeg kan ikke påta meg noe ansvar for det som skjedde da jeg var et barn i en overgripers makt. Det ansvaret var ikke mitt. Jeg hadde ingen sjanse til å slippe unna den gangen,» sier sokneprest Elisabeth Varnes i intervju med journalist og forfatter Gunnar Ringheim.

Vanskelig å forstå

Han har tidligere skrevet om menn som voldtar, og om kvinnevold i nære relasjoner.

I forbindelse med oppstarten av Kirkelig Ressurssenter i 1997, skrev han en reportasjeserie om seksuelle overgrep i kristne miljøer. Han har fortsatt vanskelig for å forstå at kirkelig ansatte kan utnytte mennesker i en sårbar situasjon, i stedet for å trøste.

– Det er overraskende, sier han.

Ringheim understreker viktigheten av å lytte, tro og undersøke når noen forteller om det de har opplevd som et overgrep.

– Utfordringen er jo at det ofte skjer i små miljø, der familielivet er vevd sammen med det kirkelige miljøet. Når man går ut og varsler, får det store konsekvenser for livet til den som melder fra. Erfaringen viser også at noen blir trodd, mens andre har vanskelig for å nå gjennom fordi det virker så utenkelig at en person de har stor tillit til, kan ha gjort noe sånt.

Predikantbesøk

I Hvarnes sitt tilfelle dreide det seg om en predikant som var på besøk i hjemmet deres, og som voldtok henne. Han ble avslørt, men saken ble dysset ned og ikke snakket om.

Dokumentar

I tillegg til 12 fortellinger om overgrep, er boken til Ringheim en dokumentar om hvordan Kirken håndterer seksuelle krenkelser blant sine egne.

Der forteller ressurspersoner - politimesteren, biskopen, sjelesørgeren, psykologen og misjonslederen om sine erfaringer med å håndtere anklager om seksuelle krenkelser i kristne miljøer.

Forfatteren viser blant annet til en undersøkelse av alle registrerte kristne kirkesamfunn og organisasjoner i Den norske kirke i årene 1995-2008. Der går det fram at 300 saker ble meldt inn og behandlet i kirkelige instanser. 61 av sakene ble politianmeldt, 21 endte med domsfellelse.

– Beskriver boken situasjonen slik den er i Kristen-Norge nå?

– Det er vanskelig for meg å si noe sikkert om. Jeg ser at de som jobber med dette, sier at mye har blitt bedre, men at mye er fortsatt ugjort.

Mye har skjedd

– Hvordan kan kirken bli bedre på å håndtere overgrep?

– Mye har skjedd siden det ble satt fokus på dette på slutten av 90-tallet, men det er en kjensgjerning at uansett hvilke regler og rutiner man har, så vil det alltid være avhengig av enkeltpersoner som er villig til å lytte og å tro. Hovedbudskapet, tenker jeg, er at når man får høre om overgrep, eller anklager om overgrep, så bør man undersøke saken i stedet for å dysse den ned.

Ringheims inntrykk er at kirken har kommet langt i forhold til å lage rutiner og retningslinjer.

– Hvis disse settes ut i livet, og alle som er i tjeneste klarer å håndtere dem, er det grunn til optimisme, sier han.

– 12 mennesker deler sin historie i boken. Hvordan preger det de har opplevd dem i dag?

– Alle bærer byrden med seg, men jeg tror at den som leser boken vil se at det er håp, og at det går an å leve livet likevel.

Asymmetri

I boken forklarer den erfarne sjelesørgeren og presten Berit Okkenhaug hva som skjer når grensen for sjelesorg overskrides. «Det skapes en atmosfære ved intime betroelser, der åndelighet og seksualitet henger så tett sammen. Dersom man ikke er seg bevisst maktubalansen, er det lett å omdefinere et asymmetrisk forhold til et symmetrisk forhold.

Hun opplever fortsatt at organisasjoner og menigheter forsøker å dysse ned når de konfronteres med seksualisert vold begått av sine egne. Selv om det er utarbeidet retningslinjer og åpenheten er større enn for noen tiår siden, er det langt fram i saker der ord står mot ord, sier hun.